Halve folket i arbeid!

Lars Rinnan er rådgiver i NextBridge.

SYNSPUNKT: Det er ikke bare de røde politikerne som undervurderer konsekvensene av den pågående robotiseringen, men like mye de blå. Statsministeren vil ha 13 prosent flere i arbeid. Hun bør heller dedikere sin tid til hvordan man politisk tilpasser samfunnet til 50 prosent arbeidsledighet.

Dette brevet er et velment råd fra en som ikke kan så mye om politikk, men som vet en del om teknologiutviklingen. Denne vil stille ekstreme krav til våre politikere i årene fremover.

• LES OGSÅ: – Politikerne må gi opp håpet om høy arbeidsdeltakelse og lav arbeidsledighet

Jeg leder et selskap som jobber med det som alle snakker om i dag, nemlig roboter, algoritmer og kunstig intelligens.

Daglig omgir jeg meg med våre data scientists med PhD innen statistikk, matematikk og fysikk, og jeg holder selv ukentlige foredrag om roboter og kunstig intelligens. Det har slått meg at svært mange ikke er klar over hvor hurtig teknologiutviklingen går.

Halvparten av verdens jobber forsvinner

Eksperter er enige om at den pågående robotiseringen vil overta inntil 50 prosent av jobbene i verden, og politikerne snakker om at de skal øke sysselsettingen. Her er det en mismatch.

Politikere, sjefsøkonomer og profilerte samfunnsdebattanter virker ikke å ha innsett konsekvensene av den eksponentielle teknologiutviklingen, og dermed hvordan robotisering og kunstig intelligens vil overta stadig flere jobber.

Joda, det snakkes mye om digitalisering, som jo er et særdeles uklart begrep, og det snakkes om roboter og algoritmer, og at dette vil ha innvirkning på samfunnet og sysselsetting.

Der det ser ut til å svikte er forståelsen av hvor hurtig denne utviklingen går, og hvilke muligheter man har til å iverksette politiske tiltak og skape nye jobber.

Man sammenlikner med den industrielle revolusjon og peker på at da forsvant mange jobber, men enda flere ble skapt. Det er flere svakheter med et slikt utsagn. For det første varte den første industrielle revolusjon i mer enn 100 år.

Det vil være et betydelig større sprang å gå fra å være bussjåfør til å designe virtuelle verdener

Digitaliseringen, kalt den fjerde industrielle revolusjon, vil skje over noen få tiår. For det andre var endringene som følge av den industrielle revolusjon mer overkommelige, rent kompetansemessig. Det var ikke så vanskelig å gå fra å være hestekusk, til å skyfle kull på et damplokomotiv.

Det vil være et betydelig større sprang å gå fra å være bussjåfør til å designe virtuelle verdener. Den største svakheten med resonnementet er at man tenker tilbake på en historisk hendelse og så antar at fremtiden også vil følge det samme utviklingsmønsteret. Det er alt annet enn sannsynlig.

Selvsagt vil det også skapes en rekke nye jobber, som vi i dag ikke vet hva er. Disse vil primært være innen høykompetanseområder, samt en del innen manuelle lavkompetanseområder, som ikke er lette eller lønnsomme å automatisere.

I den største gruppen, som ligger mellom disse to, vil det ikke skapes mange jobber, da dette er robotenes sweetspot. Det vil dermed skapes færre jobber enn de 50 prosent som forsvinner. Vi vil sannsynligvis få en samfunnsgruppe som ikke er mulig å sysselsette, da det ikke vil finnes meningsfylte jobber igjen til dem.

Teknologiutviklingen er eksponentiell

Teknologier som blir digitalisert følger en eksponentiell utviklingskurve. Denne er dramatisk forskjellig fra en lineær utvikling, som vi mennesker er vant til å tenke oss. Et godt bilde på forskjellen er hvis du tenker at du tar 30 lineære skritt, 1-2-3 osv.

Da kommer du nærmere 30 meter. Hvis du tar 30 eksponentielle skritt, hvor avstanden dobles hvert skritt, 1-2-4-8-16 osv, så kommer du over en milliard meter. Det tilsvarer 26 ganger rundt ekvator!

Utfordringen kommer når man tror teknologiutviklingen følger en lineær utvikling (tilsvarende 30 meter) mens den i realiteten følger en eksponentiell utvikling (tilsvarende 26 ganger rundt ekvator). Da risikerer man å gjøre en rekke feilaktige beslutninger, fordi man misforstår hvor fort utviklingen går.

Både prosesseringskraften i datamaskinene og verdens datamengde har fulgt en eksponentiell vekstkurve. Kombinasjonen av enorm datamengde og tilstrekkelig prosesseringskraft er det som gjør at vi nå «plutselig» lager roboter og algoritmer som kan utføre en hel del jobber like godt eller bedre enn mennesker. Dette var ikke mulig for bare få år siden. På grunn av at teknologiutviklingen er eksponentiell så vil roboter i 2020 være dramatisk mye smartere enn dagens roboter, og slik fortsetter det.

Et vanlig motargument er at selv om teknologiutviklingen følger den skisserte utviklingen så er det ikke sikkert vi mennesker ønsker eller vil adoptere og implementere den. Men vil vi ha et reelt valg? Hvilken bedriftsleder vil bevisst ønske å ha lavere effektivitet og lønnsomhet enn sine konkurrenter? Vil Norge som nasjon med viten og vilje styre inn mot å svekke sin konkurransekraft i forhold til andre nasjoner?

Feil premisser

Når så statsministeren står på NHO sin årskonferanse nylig og vil ha 13 prosent flere i arbeid så rimer det dårlig med den faktiske teknologiutviklingen. Dog skal en statsminister ønske flere sysselsatte, og det er godt mulig hun vil klare å øke sysselsettingen i noen år, før automatiseringen tar igjen disse initiativene.

Statsministeren har også et imponerende spekter av områder hun må ha innsikt i, og det er naturlig at man ikke kan dykke dypt i enkeltområder. Det gjør det heller ikke lettere for en statsminister når man får presentert rapporter som slår fast at digitalisering ikke vil ha stor negativ innvirkning på sysselsetting.

Akkurat nå befinner vi oss i tipping point av den eksponentielle utviklingskurven

Den svenske sosialøkonomen Stefan Fölster presenterte sin rapport «Norway’s new jobs in the wake of the digital revolution» på NHO sin årskonferanse, hvor en av konklusjonene er nettopp at digitalisering ikke vil ha stor negativ innvirkning på sysselsetting. Rapporten er underbygget med tabeller og grafer, og henvisninger til artikler og forskning, og skaper gjennom det et solid og troverdig inntrykk. Jeg tviler ikke på at rapporten er skrevet etter god metodikk, og av gode fagfolk.

Problemet med rapporten er at den er basert på tall fra 2009-2014, som visstnok er siste tilgjengelige arbeidsmarkedstall for en femårsperiode. I 2009 hadde vi kun en brøkdel av dagens datamengde og en vesentlig svakere prosesseringskapasitet. Dermed var det få som snakket om kunstig intelligens og svært lite prat om roboter. Dette snakker alle om i dag fordi vi akkurat nå har både store nok datamengder til at kunstig intelligens kan lære, og vi har prosesseringskraft til å realisere den kunstige intelligensen.

Akkurat nå befinner vi oss i tipping point av den eksponentielle utviklingskurven. Utviklingen har aldri gått så raskt som nå, og den vil aldri gå så langsomt igjen. Ergo kan man ikke benytte 2009-2014 som en relevant periode for å vurdere dagens digitaliseringseffekt, og på ingen måte den fremtidige effekten.

I rapporten står det: “If automation were to continue at the same rate, 34-36 percent of jobs would be automated within 20 years”. Det blir helt feil å benytte 4 til 9 år gamle data til å fremskrive effekten lineært 20 år fremover i tid. Dataene er for gamle til dette formålet, og teknologiutviklingen går beviselig ikke lineært, men eksponentielt. Rapporten kaster blår i øynene på politikerne, som virkelig trenger gode sparringspartnere i disse tider.

Forberede oss på den nye virkeligheten

Den største oppgaven for enhver sittende statsminister og regjering blir å forberede innbyggerne og samfunnet på denne revolusjonen. Svært mange jobber vil erstattes av roboter og algoritmer, og hele bransjer vil utfordres av aktører som tenker nytt og annerledes. Deres verktøy er teknologi og data som kan omsettes til verdi.

Vil samfunnet takle en arbeidsledighet på 50 prosent i løpet av de neste 12 årene? Dette er tallet som Google’s fremtidsforsker Thomas Frey spår vil gjelde i 2030. Ray Kurzweil ved Singularity University anslår at i 2029 vil kunstig intelligens være på nivå med menneskelig intelligens, på alle relevante områder.

Det kan være verdt å fundere på hva det vil ha å si for sysselsettingen. Norsk arbeidsmarked er annerledes enn det amerikanske, og enkelte rapporter anslår at det ikke er 50 % men kanskje «bare» 35 % av norske jobber som har høy sannsynlighet for å robotiseres bort, eventuelt så tar det kanskje noen få år til før man når 50 prosent.

Hvordan skal det norske samfunnet tilpasse seg å gå fra 4 prosent arbeidsledighet nå til 35 prosent i 2030?

Kan borgerlønn være løsningen?

Andre land, som kanskje er mer teknologiorienterte enn vårt oljefinansierte velferdssamfunn, som Finland, India og Canada, har allerede startet pilotprosjekter innen Universal Basic Income, kalt borgerlønn på norsk.

Dette er en garantert grunninntekt som en økonomisk ytelse til alle innbyggere i et samfunn, tenkt som en betingelsesløs og universell grunninntekt som utbetales uavhengig av sosial status og som er høy nok til at de som mottar den kan leve et liv i verdighet og med mulighet for å delta i samfunnet, ifølge Wikipedia.

Det er altfor tidlig å konkludere, men resultatene fra Finland så langt er positive. Resultatene fra India viste nedgang i kriminalitet, forbedret helse og kanskje noe overraskende en økning i entreprenørskap, altså jobbskaping.

En slags «toppskatt» for «hyperlønnsomme» selskaper vil kanskje kunne finansiere borgerlønn

Kanskje er det en illusjon at vi må jobbe for å føle oss verdifulle og at det er avgjørende for å realisere oss selv? Er det egentlig mindre verdt å ta vare på sine små barn i stedet for å sette dem bort til fremmede i en barnehage fra de er 1 år gamle? Tilsvarende med våre eldre, så er det kanskje ikke noen dårlig ide å ta mer vare på dem også, i stedet for å sette dem bort på eldrehjem.

En viss andel av oss er nok veldig lidenskapelige ovenfor jobben vår, men er det virkelig slik at alle er det? Jeg mistenker at hvis det ikke hadde vært forbundet med skam og stigmatisering å ikke jobbe, samt at man hadde tilstrekkelig med midler til å leve greit, så ville en viss andel velge å gjøre det. Kanskje er ikke den andelen så liten heller.

Et av de avgjørende spørsmålene er selvsagt hvordan borgerlønn skal finansieres. Jeg er, som nevnt, ingen politiker, og ikke er jeg skatteekspert heller. Bortfallet av inntektsskatt må åpenbart dekkes opp av andre ordninger. Det som synes nærliggende er å øke selskapsskatten, da selskaper som utnytter roboter og kunstig intelligens vil kunne øke sin fortjeneste som følge av lavere kostnadsnivå og høyere inntjening.

En slags «toppskatt» for «hyperlønnsomme» selskaper vil kanskje kunne finansiere borgerlønn. Redusert administrasjonskost for drift av arbeids- og velferdsetat og sosialtjenester vil sannsynligvis også kunne bidra en god del til finansieringen.

Halve folket i arbeid kan være bra

Tiden er kommet for å tenke nytt rundt sysselsetting, samfunn og verdiskaping. Vi må som individer, arbeidstakere, selskaper og samfunn forberede oss på at i løpet av de neste 10-15 årene vil kanskje bare halvparten av oss jobbe, og kanskje er det en bra virkelighet.

Det avhenger av at vi starter forberedelsene allerede nå, og her må våre folkevalgte gå foran. Det er en formidabel oppgave, og vil sette politikere, næringslivsledere og arbeidstakerorganisasjoner på prøve.

Jeg håper og tror vi vil klare denne overgangen, ved at vi setter våre beste hoder innen de aktuelle felt til å jobbe sammen mot denne nye virkeligheten. Vi lever i sannhet i interessante tider.