Grunnleggende syn på mennesker og ledelse

Trygve J. Steiro førstelektor ved NTNU, Institutt for Lærerutdanning. Han har skrevet flere bøker og har jobbet med ledelse og utvikling i ulike organisasjoner. 

SYNSPUNKT: Jeg vil si det så sterkt at det er det viktigste spørsmål å stille seg. For å få til dette så må man ha en dypere refleksjon slik at man er bevisst på også egne motsigelser. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å være bevisst på vårt ståsted og egne antakelser. Hvis ikke har man med seg blinde flekker og er kanskje heller ikke i stand til å legge ut egen usikkerhet i en gruppe, evner man kanskje ikke å være empatisk ovenfor andre.

Douglas McGregor (1960) var svært tidlig med å peke på at det er to diametralt forskjellige menneskesyn, slik han spissformulerte.

Det første var det han kalte teori X som er et negativt syn på mennesker. Mennesket er lat og må styres og kontrolleres.

Motsatt trakk han frem teori Y, som er et mer positivt syn. Mennesket er ikke lat, men gjør ikke alltid som en forventer. Men med tilrettelegging og forståelse kan man få det til å være produktivt. Derfor blir det viktigere å skape engasjement og eierskap.

Det sentrale poenget hos McGregor er at vårt menneskesyn og våre forventninger bidrar til at vi ser verden ut i fra vårt syn og våre forventninger, ikke nødvendigvis verden som den «virkelig» er og at menneskesynet derfor blir selvoppfyllende. Chris Argyris og Donald Schön (1978; 1996) er også inne på menneskesyn og hvordan det styrer vår forståelse og tolkning av verden. De peker på at menneskesynet er styrende og gjerne ubevisst. Derfor vil jeg ta til orde for at en må jobbe med perspektiver på mennesket og starte med det.

Perspektiv stammer fra det latinske ordet perspicere som betyr «se gjennom, se tydelig». Det er spesielt brukt innen kunst og arkitektur for å kunne både gjengi og forklare virkeligheten i et bilde.

Perspektivering handler også å kunne akseptere og være fortrolig med motsigelser

Ledere har behov for å forstå hvilke perspektiver man preferer mot i ulike kontekster eller om det er konsistent. Det er også viktig i forhold til hvordan menneskesynet er med på å påvirke hvordan vi leder. Det handler om man også tolker og fortolker situasjoner bredt nok og ikke blir for låst til et perspektiv og blir fanget av det. Perspektivering handler om en bevissthet om egen grunnleggende forståelse – som menneskesyn, hvilke perspektiver man velger å anvende og hvordan man kan åpne for nye perspektiver, om evnen til å reflektere og ha et større handlingsrepertoar. Perspektivering definerer jeg derfor som:

Evne til bevissthet om eget syn og verdier, vilje og evne til å åpne opp for å se mennesker og saksområder fra ulike vinkler og ha en villighet til å endre (lære) ut i fra dette. Det handler også om å anerkjenne ulike måter å se verden på og akseptere at det også kan være motsetningsfylte måter å tenke på.

Perspektivering handler også å kunne akseptere og være fortrolig med motsigelser. Mihaly Csikszentmihaly (1996) peker på at veldig kreative personer synes å kunne romme det komplekse. Det er kanskje nettopp derfor de evner å tenke stort og utenfor av boksen. Studier har vist at spesielt kreative og nyskapende ledere antagelig har det komplekse i seg og evner å romme det.

Flere forskere fremhever viktigheten av å stille spørsmål fremfor å fortelle andre «sannheten». Å lytte gir en helt annen mulighet til å skape forutsetning for dialog – og i dialogen ligger mulighet til å se nye perspektiver.

Men det aller viktigste og starten på det hele må være å jobbe med sine egne perspektiver og sitt eget syn på mennesket.