Grell kontrast mellom statsbudsjett og klimarapport

Marius Holm er leder i Miljøstiftelsen ZERO

Mandag la det internasjonale klimapanelet IPCC frem sin spesialrapport om konsekvensene av 1,5 graders global oppvarming, og om hvordan verden må styrke klimainnsatsen for å unngå dette. Samme dag fikk vi statsbudsjettet for 2019. 

Land som Norge må brette opp ermene, og bidra til tiltak som får global effekt. Hvis ikke styrer verden mot skadelig global oppvarming godt over 1,5 grader. Konsekvensene er blant annet at millioner av mennesker drives på flukt, det blir vanskeligere å skaffe mat nok, og vi får mer ekstremvær som rammer oss alle. 

Stø kurs holder ikke lenger, vi trenger et enormt taktskifte. 

Når klimapanelet sier at samfunnet «nærmest må legges om i rekordfart», så mener de noe helt annet enn den sneglefarten statsbudsjettet legger opp til.

• KOMMENTAR | Menneskeheten har satt seg selv i sjakk

• LES OGSÅ | – Fortsetter med en oljepolitikk som om man ikke har et klimaproblem

Krever styrket innsats

Det betyr at vi ikke lenger kan skyve problemet foran oss, til fremtidige statsbudsjett og fremtidige generasjoner.

Det Norge kan, og må gjøre, er å satse på tiltak som kan gi størst mulig globale ringvirkninger, og her er det tre ting som er spesielt viktige:

• Vi må må bruke alle tilgjengelige virkemidler i krigen mot kull globalt

• vi må bidra til raskere omstilling av transportsektoren 

• og vi må sørge for at industrien blir utslippsfri. 

Krig mot kull

Verden har ikke råd til ett eneste kullkraftverk til, og Norge må derfor ta initiativ til en global krig mot kull. Vi har kapital, teknologi og kompetanse som gjennom investeringer i vann-, sol- og vindkraft vil kunne gi viktige bidrag til å møte det voksende energibehovet og presse kull ut av kraftsektoren, samtidig som vi styrker norsk næringsutvikling. Det er selvfølgelig bra at regjeringen igjen øker bistanden til fornybar energi, etter tidligere å ha kuttet den, men det er langt fra tilstrekkelig.  Her må vi fram med de store kanonene, nye initiativ og verktøy.  

Elbilfordeler for næringslivet

Elbilpolitikken har vært en suksess, og noen må gå foran å vise hvordan vi skal omstille resten av transportsektoren også, særlig tungtransport. Vi er knapt i gang med å kutte utslipp her, og næringsrelatert transport utgjør ca to tredjedeler av transportutslippene i Norge. Det haster å komme i gang med omleggingen til utslippsfrie kjøretøy og skip. Da holder det ikke med tiltak som gjør det marginalt lønnsomt – nå trengs det virkemidler som gjør det til en «no-brainer» å velge utslippsfrie alternativer. Gjennom et CO2-fond der næringslivet forplikter seg til å kutte utslipp, finansiert gjennom at deler av CO2-avgiften går til et fond som gir støtte til tiltak, kan vi få omleggingen opp i tilstrekkelig fart.

Utslippsfri industri og CCS

Rike land som Norge må utvikle utslippsfrie løsninger nå, om resten av verden skal kutte utslippene fra industrien i tide. 

IPCC-rapporten viser tydelig at det ikke vil være mulig å unngå 1,5-grads oppvarming uten karbonfangst og lagring, og da har vi ikke tid til ytterligere forsinkelser, slik regjeringen åpner for. Selv om regjeringen øker overføringene til Enova er ikke det nok til få fortgang i å oppfylle industriens veikart for nullutslipp industri. Verden må også i gang med å bytte ut fossile råstoff til materialer med fornybare alternativer. Her må det komme mer midler over statsbudsjettet, både til industrien og til å finansiere offentlig etterspørsel ved at vi tar meromkostningene ved offentlige innkjøp som driver utviklingen framover gjennom etterspørsel. 

MYE mer av det samme

Norge må ta mål av oss om å kutte milliarder, ikke millioner tonn CO2 globalt, ved å forsterke det som virker. Vi må gjøre mer, MYE mer av det samme. 

Det hviler nå et stort ansvar på KrF for at statsbudsjettet for 2019 reduserer utslippene så det monner. Klimapanelets rapport viser at det må være øverst på prioriteringslisten. 

Ambisjonen må være å komme opp i rekordfart, ikke fortsette som før i sneglefart.