Forskning og demokrati

Tanja Storsul er direktør for Institutt for samfunnsforskning. Hun blogger om forskning og politikk, og særlig forskningspolitikk. Les flere av hennes innlegg her. 

SYNSPUNKT: Professor Cathrine Holst holdt nylig et interessant foredrag om ekspertenes rolle i demokratiet. Hennes utgangspunkt var at dersom politikk skal virke effektivt, bør den være kunnskapsbasert. Samtidig gir ideen om kunnskapsbasert politikk ekspertene betydelig politisk makt. Dette strider mot demokratiets grunnidé som sier at folket skal styre, ikke ekspertene. 

I Norge lyttes det mye til forskning når politikk utformes. Departementer og direktorater bestiller forskning når de skal utvikle ny politikk eller måle resultater av eksisterende ordninger. De investerer via Forskningsrådet i forskning som skal bidra til å løse samfunnsutfordringer. Og de spør forskere til råds. Forskerne er også, som Holst dokumenterer, svært godt representert i offentlige utvalg.

Samtidig ser vi også i Norge at forskning brukes selektivt og at forskning ignoreres når den ikke passer. Debatter om postfakta og populisme har også nådd Norge.

Foredraget fant sted i Vitenskapsakademiet. I den forsamlinga var det mange kloke innlegg og spørsmål etter foredraget, men ikke mange var betenkt over ekspertenes rolle. Tvert imot var flere bekymret for at det lyttes for lite til forskerne. Flere både der og andre steder har tatt til orde for et Vitenskapsråd som kan hjelpe storting og regjering å utvikle en forskningsbasert politikk.

Dersom vitenskapen taler med én stemme blir den autoritær

Jeg tror det er rimelig stor enighet om at politikere og myndigheter bør søke kunnskap. (Det er neppe mange som ønsker seg en kunnskapsløs politikk).

Samtidig er det helt legitimt at politikere vektlegger andre ting enn det forskere har utredet. Det finnes alltid mer enn ett hensyn, og å velge mellom ulike hensyn og ulike interesser er det politikk handler om. Forskning kan vise at redusert pappakvote gir mindre pappaperm, men politikere kan mene at andre hensyn er viktigere.

Forskere bør derfor heller ikke streve etter å gi ett svar når vi spørres til råds om politikkutvikling. Klare funn fra forskninga er viktige. Men også når det er stor enighet om årsaker eller virkninger, kan politikere mene at noe annet er viktigere. Det er helt legitimt.

For forskninga bør det derfor være viktig å synliggjøre hvordan vektlegging av ulike hensyn kan gi ulike politiske svar. Det betyr at det kan være et blindspor å etablere ett vitenskapsråd som skal hjelpe politikerne i å fatte beslutninger. Jeg tror det er viktigere at forskerne åpner mest mulig opp om forskningsprosessen og hvilke hensyn de har lagt til grunn.

Dersom vitenskapen taler med én stemme blir den autoritær. Det vil svekke heller styrke tilliten til forskning, og det kan fremme bruk av postfakta snarere enn fakta. Et mangfold av perspektiver er derfor viktig også i forskninga.