For sent med KrF-kompromiss

POLITISK ANALYSE: Utenfor Stortingssalen snakket absolutt alle om KrF og hvilket regjeringsalternativ partiet vil anbefale på sitt ekstraordinære landsmøte 2. November. I trontaledebatten inne i salen var temaet nesten uberørt. KrF-leder Knut Arild Hareide har gitt klar beskjed om at hans parti skal eie veivalgsprosessen selv. Det betyr at han, og resten av KrF, ønsker seg at de andre partiene i denne måneden verker forsøker å lokke eller å skremme de KrF-tillitsvalgte som nå står overfor det de aller fleste av dem oppfatter som skjebnevalg.

Det skal holde hardt. KrFs valg er viktig for alle partier - langt inn i det neste tiåret. Melder partiet seg inn i en utvidet Solberg-regjering, går vi inn i 2020-tallet med to klare regjeringsalternativer der spørsmålet bare blir om ytterpartiene skal være utenfor eller innenfor den regjeringen de uansett støtter. Miljøpartiet de Grønne vil måtte gjøre som KrF: Gi opp sin formelle blokkuavhengighet.

Blokkdeling

Dersom KrF velger Ap-sentrum, kan det også bli en varig blokkdeling av politikken der KrF etter noen år godtar at SV blir med i en rød-grønn-gul flertallsregjering, men det er også en mulighet for at blokkene sprekker opp. Fremskrittspartiet vil være fristilt. Det kan få Sylvi Listhaug som leder og stille seg på utsiden av høyre-blokken. Senterpartiet og KrF vil også kunne få en slik styrke at de med troverdighet kan holde den ytterste venstresiden utenfor en rød blokk.

Knut Arild Hareides hovedargument for å velge Ap-sentrum er nettopp at han da på lengere sikt opprettholder posisjonen som blokkuavhengig. Forutsetningen er i så fall at Senterpartiet er med på en slik tankegang. Det er for tiden usannsynlig, men over tid kan det tenkes. Senterpartiet viser i lokalpolitikken at det er et utpreget maktparti, og det kan om noen år kanskje søke makt mot høyre og ikke mot venstre også i rikspolitikken.

Når konsekvensene er så store, er det ikke rart at alle partier og alle politiske journalister nå har startet telling og kartlegging av selv de minste KrF-lag. Vi kommer til å få daglige rapporter om hvilken side som leder, men slik det ser ut nå er det så jevnt at de rapportene ikke blir særlig veiledende. Det er fortsatt helt åpent hvilken side partiet faller ned på.

Noe av det påfallende etter den første uken med intern KrF-kamp er at mange av de som uttaler seg er så krasse – ikke i personomtaler, men i holdninger

Om partiet klarer å velge. I de siste dagene har det blusset opp et håp i regjeringspartiene om at Kristelig Folkeparti utsetter veivalget og fortsetter å være såkalt konstruktivt opposisjonsparti i Stortinget. Det vil i så fall bety at de fortsetter å utnytte sin vippeposisjon og tvinger frem flertall vekselvis med regjeringen og den rødgrønne opposisjonen.

Det er blitt lagt merke til at nestlederen i stortingsgruppen, Hans Fredrik Grøvan, i midten av denne uken sa at han ville kjempe for en slik løsning. Grøvan var den første av stortingsrepresentantene som sa at han ville gå over til høyre-siden, men nå ser han at belastningene for partiet vil bli for store. Det vil skape for dype sår, og bli for store avskallinger, dersom partiet tvinger frem et valg – uansett om det blir mot venstre eller høyre.

Stortingsrepresentant Steinar Reiten lanserte denne løsningen allerede i landsstyremøtet forrige fredag. Men han fikk ingen støtte. Landsstyremedlemmene visste omtrent hva som ville komme. De visste at et valg ville bli smertefullt og føre til at noen medlemmer og tillitsvalgte forlater partiet. Likevel gikk de inn for å velge. De var lei av å stå i spagaten.

Det er nemlig det som viser seg nå. Det er et så stort spenn i holdninger og politiske oppfatninger internt i Kristelig Folkeparti at det kanskje ikke er bærekraftig. De er ikke bare uenige om saker og alliansepartnere, de strides også om hva det vil si å forsvare kristne verdier. Noen tolker nestekjærlighetsbudet slik at de blir for klimakamp, og å ta i mot flere flyktninger, andre oppfatter at nestekjærlighet er det som skal praktiseres mennesker i mellom, og at det ikke gir noen veiledning for politikken.

Sprik

Spriket i holdninger kan man kanskje leve med nedover i KrFs partiorganisasjon, men lederne klarer det ikke. De er nødt til å forsøke å representere alle deler av partiet, og da blir de utydelige og famlende. Akkurat slik Knut Arild Hareide har vært det siste året. Hans konklusjon er ganske sikkert at han fort vil miste siste rest av autoritet, dersom han skal fortsette å stå i spagaten.

Så kan det hende at de to nestlederne etter hvert slutter seg til Grøvan. Spesielt dersom det begynner å danne seg et bilde av at Hareide vil få flertall på landsmøtet. Da vil ledende personer på høyresiden tenke at det er bedre ikke å velge, enn å ta partiet inn i det de frykter blir et evig partnerskap med venstresiden.

Nestleder Olaug Bollestad og stortingsrepresentant Torhild Bransdal fra Vest-Agder står nærme venstresiden i svært mange enkeltsaker, og det er neppe så vanskelig for dem å gå bort i fra sitt opprinnelige råd om å gå til høyresiden. Spørsmålet er om nestleder Kjell Ingolf Ropstad også vil gjøre det. Han har ingen politiske problemer med å fortsette vippetilværelsen, men han har nok større forståelse enn de andre for partilederens balanseproblemer. Ropstad er under normale omstendigheter kronprinsen, og det kan fort bli han som skal forsøke den samme balansegangen som Hareide har mislyktes med.

Så er spørsmålet om et desperat parti vil tvinge sine ledere til å fortsette som nå. Det kan skje, men er lite sannsynlig. Noe av det påfallende etter den første uken med intern KrF-kamp er at mange av de som uttaler seg er så krasse – ikke i personomtaler, men i holdninger. Se bare på hvor mange som tar til orde for at Hareide må gå som partileder.

Saklig debatt

Forrige fredag ble det ansett som viktig at partilederen ikke formelt satte sin stilling inn på å få gjennomslag for sitt linjevalg. Debatten skulle være mest mulig saklig – personhensyn skulle ikke spille noen rolle. Etter bare noen dager hadde de mest entusiastiske høyre-side tilhengerne bidratt til at Hareide posisjon definitivt ble en del av debatten. Ved å forlange ham kastet, dytter de en god del tvilere over på den andre siden, men det bryr de seg åpenbart ikke om. Det er for viktig for dem at den andre part ikke får viljen sin.

Dersom det klimaet holder seg litt til, blir det umulig å snekre sammen kompromisser i etterkant.