Et fall som følge av manglende orientering mot administrasjon

Karl Johan Gloppen er høgskolelektor i organisasjonsfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

SYNSPUNKT: I organisasjoner er det mange oppgaver som må ivaretas. Ledere kan ikke være like gode på alt. Ledere har som andre mennesker, sterke og svake sider. Lederpersoner som ønsker framgang, vil gjerne bli bedre på det de er dårlige på, men da må de erkjenne sine svakheter. Det er en styrke som øker sjansen for å lykkes som leder. Jeg er usikker på om Per Sandberg har lett for å innrømme egne svakheter. Etter min mening utviste han en manglende administratororientering i saken som tok han ned fra pidestallen.

Lagelig til for hugg

Statsrådsposten er en krevende lederposisjon. Den har mange iakttakere. Det er tale om en utpreget offentlig rolle, som forvalter politisk og administrativ makt. I et demokratisk styresett har statsråden bestandig et årvåkent medieblikk rettet mot seg, som raskt sier ifra hvis det begås feil og utvises mangler i rollen. Mye kan gå galt hvis man ikke spiller på lag med de sedvaner og regler som autoriteten hviler på. Dette er utfordrende. Det er ikke lett for noe menneske å håndtere dette, men desto viktigere er det å velge riktig person til stillingen.

Per Sandberg fikk mye skryt som fiskeriminister fra mange hold, han virket engasjert og brennende interessert i tematikken, gikk inn i sakene med stor glød, men dette er ikke tilstrekkelig for å gjøre en god nok jobb som statsråd. Det er også nødvendig å være dyktig på administrasjon. I byråkratiet finnes mange administrative snubleråder, har man ikke tungen rett i munnen, og tramper over viktige bestemmelser, kan det gå riktig ille. Sandberg havnet i dette uføret.

Administrasjonsrot skaper knall og fall

Per Sandberg er en av mange som har falt fordi han slurvet med administrasjon, og tok for lett på de regler som er fastsatt for virksomheten. På den måten rev han bort grunnlaget for den tillit og autoritet som behøves for å være statsråd. Maktens legitimitet hviler mye på de lover og regler den utgår fra. Saken er ikke ukjent. I Telenor, Yara, Stortinget, Redningsselskapet og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, har ledere blitt detronisert på grunn av administrativ rot. Det er godt kjent at Stoltenberg mistet mange statsråder som følge av dette, noe han skrev utfyllende om sin biografi i 2016.

Sandberg-saken forteller at ledere ikke bør se lett på administrasjon

Dette undret han seg over, ettersom sakene med enkle grep kunne ha vært unngått. Osmundsen, Haga og Lysbakken måtte forlate postene sine, fordi de ikke passet på å ha orden i sysakene sine. Det svekket dem som ledere. En statsråd må stå støtt, et feste som er lett å miste, hvis man ikke følger regler som er til for å sikre en forsvarlig forvaltningspraksis. Ikke bare blir man en hykler ved å bryte regler man kanskje selv har vært med på å bestemme, verre er det at man mister legitimitet og svekker den autoritet man er satt til å forvalte. Det gjør at departementet og regjeringen taper funksjonell styrke. Sandberg gjorde seg til et svakt ledd i en regjering som har nasjonens sikkerhet og terrorberedskap øverst på den politiske dagsordenen.     

Sandberg var trolig «blinded by love», men det burde ikke vært til hinder for at han fulgte enkel og rutinemessig prosedyre som statsråd. Iran-reisen kunne da endt godt. Selv om det kan være mange regler i byråkratiske organisasjoner, er rutiner noe konkret å forholde seg til, ofte enkle å følge opp, men likevel begås gang på gang blundere som ender med lederavgang, fordi konsekvensene av å komme på kant med viktige regler og lover sår tvil om lederens dømmekraft. Den må være solid forankret hos en statsråd. Sandbergs tabbe svekket ikke bare hans egen stilling, men hele regjeringen, noe en statsminister ikke kan tåle. Sandbergs avgang er nødvendig for å friskmelde regjeringen, men det er ikke sikkert dette er nok, statsministeren var sen med å reagere, og uttrykte i begynnelsen tillit til Sandberg, noe som fortsatt holder liv i saken. Statsministeren har mye å redegjøre for i tilfellet. Opposisjonen i Stortinget har fått en sak å markere seg på.   

Ledelse er ikke administrasjon

I populærlitteraturen om ledelse hersker et syn om at administrasjon ikke er ledelse. Et slagord som har vunnet gjenklang i arbeidslivet er at administratoren gjør ting riktig, mens lederen gjør de riktige tingene. Administrasjon er upopulært. Det fenger dårlig og vekker assosiasjoner om tvang, kontroll og maktbruk.

Ledere vil være populære. Det fremmer karrieren. De vil ikke være gode på noe som har dårlig klang, men vil låte godt, en tilfredsstillelse som finnes i oppgaver som ikke er forbundet med trivielle og rutinemessige administrasjonsoppgaver. Ledere opplever at de kommer bedre ut hvis de mestrer å motivere, er gode på utvikling og til å bygge relasjoner. Mange svarer derfor at de ikke betrakter administrasjon som et viktig krav i lederstillingen, og ledere som er for opptatt av regler og systemer, får lett ryktet som brysomme. Da er det ikke til å undre seg over at ledere ikke vil identifisere med administratorrollen.    

Det er imidlertid en farlig vei å bedrive administrasjon som venstrehåndsarbeid. Ledere bør i høyeste grad prioritere administrative funksjoner. Administrasjon tilfører organisasjoner noe verdifullt. Slike oppgaver skaper oversikt, forutsigbarhet og kontroll med knappe ressurser. Vi ønsker ikke tilfeldige avvik og uforutsette forløp. Vi administrerer for å unngå dette. Gode administratorer er et must i organisasjoner.    

Sandberg-saken forteller at ledere ikke bør se lett på administrasjon.