En plan for å redde Iran-avtalen

Guy Verhofstadt er tidligere statsminister i Belgia og leder for sentrumsgrupperingen «Alliansen av Liberale og Demokrater» (ALDE) i Europaparlamentet.

SYNSPUNKT: Da den amerikanske presidenten Donald Trump valgte å trekke seg ut atomavtalen med Iran, avviste han de alliertes anbefalinger og viste sin ytterste ulydighet overfor franske, tyske, britiske og øvrige internasjonale interesser.

Den franske presidenten Emmanuel Macrons siste forsøk på å enes om en bredere diplomatisk tilnærming overfor Iran, ble avfeid i siste liten – uten en nevneverdig forklaring fra Trump-administrasjonen.

Saboteringen av Iran-avtalen har, på lik linje med Trumps øvrige opprør mot den internasjonale orden – særlig da han trakk USA ut av klimaavtalen, ført til at andre land må rydde opp i kaoset som etterlates. Beslutningen faller definitivt i smak blant Trumps tilhengere i hjemlandet, som fryder seg over angrepene på Barack Obamas politiske seiere.

Men Iran-avtalen var også en stor suksess for EU. Det var faktisk europeerne som banet vei for at man kunne starte forhandlingene med Iran. I tillegg reduserer avtalen risikoen for spredning av atomvåpen i Europas bakgård.

I et forsøk på å rettferdiggjøre beslutningen, twitret Trump; «Husk hvor dårlig Iran har oppført seg til tross for Iran-avtalen. De har brukt alle tilgjengelige midler for å prøve å ta over Midtøsten. Nå vil ikke det skje!».

Men selv om det stemmer at Iransk innflytelse har spredd seg i Midtøsten, er det ingenting som tilsier at en ensidig lukking av Iran-avtalen vil hindre den utviklingen. Det vil heller kunne styrke radikale krefter i Iran og føre til økt innblanding i Irak, Syria, Libanon og andre regioner. Nesten umiddelbart etter Trumps kunngjørelse om at de trakk seg ut av avtalen, skal Iranske tropper stasjonert i Syria angivelig ha avfyrt raketter mot Israel.

Det verste er imidlertid at Trump ikke engang har tatt seg bryet med å legge frem en alternativ plan for å overvåke Irans atomprogram. Derfor blir det opp til Europas ledere å trå til. Men USAs trusler om å innføre sanksjoner mot europeiske selskaper som opererer i Iran, skaper et ubehagelig dilemma. Likevel er det utelukket å gi opp kampen for å hindre spredning av atomvåpen i Midtøsten.

I tiden fremover, bør ikke EU utelukkende fokusere på å bekrefte sine nåværende forpliktelser til Iran-avtalen. De må gripe muligheten dette gir og introdusere en bredere strategi overfor Iran; En strategi som kan overbevise Irans ledere om å adressere de legitime bekymringene knyttet til rakettprogrammet og de farlige strømningene i regionen. Hvis de lykkes med det, holdes muligheten åpen for at USA vil inngå i et diplomatisk samarbeid med flere land i fremtiden.

For å berge atomavtalen og sikre diplomatiske fremskritt, kan EU utnytte sine økonomiske forbindelser til Iran. Iranerne må forstå at hvis de skal kunne bevare disse forbindelsene til Europa, må de begrense missilprogrammet og samarbeide om tiltak for å gjenvinne stabilitet i regionen. I tillegg må EUs ledere gjøre det klart at de vil gjeninnføre sanksjonsregimet som fant sted før Iran-avtalen ble vedtatt i 2015, dersom Irans anrikelse av atomkraft fortsetter eller hvis de hindrer arbeidet til internasjonale observatører.  

Samtidig må EU forsikre Iran om de vil beskytte landets selskaper mot USAs sanksjoner og konsekvenser av amerikansk lovgivning, så lenge Iran opprettholder sine forpliktelser i henhold til avtalen. Beskyttelsen vil være både politisk og økonomisk kostbar, men alternativet kan føre til et atomvåpen-kappløp i Midtøsten. Og Europas befolkning ville nok protestert hvis EU plutselig forlot egne prinsipper – kun for å tilfredsstille en uforutsigbar amerikansk president.

Ved å innta en bredere tilnærming – slik den er skissert overfor og foreslått av Macron – burde målet være å enes om en ny avtale lik den opprinnelige. Men enhver ny avtale må gå hånd i hånd med en bredere strategi for å stabilisere Midtøsten. Iran, Sunni-muslimske krefter (ledet av Saudi Arabia), Israel, Russland, Kina og USA, må overbevises om å ikke fyre oppunder regionens stedfortrederkrig. Inntil da, er det opp til EU å lede diplomatiet og vise Trump at internasjonalt samarbeid er langt mer effektivt enn diplomatisk egenrådighet

En slik strategi vil – helt overordnet – kunne minske den økende transatlantiske splittelsen Trumps presidentskap har skapt. Urolighetene i Vesten er imidlertid en velkommen utvikling hos den russiske presidenten Vladimir Putin og blant anti-liberale regimer rundt om i verden. Autoritære krefter og populister ønsker intet annet enn å skape kaos og svekket selvtillit i etterkrigstidens regelbaserte internasjonale orden. Demokratiene som etablerte ordenen omfavner nemlig verdier som står i direkte kontrast til autoritære interesser.

Til sist; Trumps beslutning om å trekke seg ut av Iran-avtalen viser nok en gang at Europas sikkerhet og velstand avhenger av USA i alt for stor grad. Selv etter Trumps standard, var dette en forbløffende diplomatisk handling.

Det tyder på at «Amerika først» så vidt har begynt. Europeerne må gjenvinne kontrollen over sin egen skjebne; Ved å øke forsvarskapasiteten og styrke globalt lederskap, kan EU utvikle egne interesser og styrke den internasjonale orden.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org