Den tyske «regelfellen»

Zaki Laïdi er professor ved institutt for «International Relations at Science PO» i Paris, og var også rådgiver for den tidligere franske statsministeren Manuel Valls. 

SYNSPUNKT: Ulikt det man har sett før, springer imidlertid ikke «det tyske problemet» ut fra hegemoniske ambisjoner eller den typen underlegenhet som kan nøre oppunder aggresjon.

Det bunner derimot i Tysklands fraskrivelse av enhver felles ansvarsfølelse for Europa, til tross for landets økonomiske vekst siden 1945. Resultatet av Tysklands holdning – «gjør det på vår måte eller la oss være i fred» – er treghet, i en tid der Europa er desperat etter handling.

Europa var en sentral del av Tysklands bekymringer i lang tid. I 1994 skrev Wolfgang Schäuble – på den tiden parlamentarisk leder av Den kristendemokratiske union, og nå Forbundsdagens president – og hans kollega Karl Lamers, et felles opprop. De ba ettertrykkelig om at EUs «kjerne», deriblant Frankrike, måtte bevege seg mot tettere integrering, inkludert en politisk union.

Frankrike var ekstremt mistenkelige til politisk føderalisme og motsto derfor presset fra Tyskland. Datidens franske president, Francois Mitterand, ville ikke bevege seg utover Maastricht-traktatens rammeverk. Men i etterkant av eurosonekrisen i 2010, skiftet debatten kurs i retning av strukturelle reformer. Frankrike argumenterte for økt økonomisk integrering, mens Tyskland betinget enhver diskusjon om eurosonens fremtid med et behov for strukturelle reformer i Frankrike. Tidligere president Francois Hollande sa seg enig i et slikt kompromiss, men manglet både tid og politisk støtte til å implementere reformene.

Nå har Frankrike endelig forpliktet seg til Tysklands innenriksreformer – og legger press på EU om å innføre de samme endringene. Frankrikes presidents Emmanuel Macron ønsker ikke et føderalt Europa – ingen foreslår det – men et overlegent EU, som er i stand til å motstå presset fra personer som den amerikanske presidenten Donald Trump, Russlands Vladimir Putin, Kinas Xi Jinping og Tyrkias Recep Tayyip Erdogan.

Tyskland har dessverre avslått Frankrikes forslag nok en gang. Selv om forbundskansler Angela Merkel ofte overøser Macron med ros for hans mot og politiske mål, fremstår hun motvillig til å enes om enhver handling for å styrke EU. Tyske ledere medgir at de franske reformene er bra for Frankrike, men påstår nå at innføringen av europeiske reformer er et atskilt tema. Dette er skuffende, men ikke uventet. Merkel er politisk svekket og den tyske opinionen forblir dypt påvirket av de falske historiene om at landet er Europas regningsbetaler.

Den tidligere Europa-føderalisten Schäuble har justert ambisjonene sine kraftig ned. Selv om han fortsatt drømmer om et europeisk valutafond, så ville det kun liknet en solidaritetsmekanisme. Hovedformålet ville vært å overvåke og straffe stater for skatteunndragelse, slik at Europakommisjonens budsjettansvar kunne reduseres ytterligere.

Sannheten er at Tyskland higer etter et minimalistisk Europa; uten noen form for politisk union, men knyttet sammen via mellomstatlige disiplinære mekanismer, utformet av de mest velstående landene.

Tyskland ønsker med andre ord å eliminere alle spor av felles samfunnsånd mellom EU-landene – og innvirkningen det har på utformingen av politikken – og erstatte det med en spartansk idyll av rigide regler. Denne uforsonlige holdningen blant enkelte tyske ledere, forsterkes av nylige hendelser i Italia. Det er sannsynligvis ingen tilfeldighet at 154 tyske økonomer publiserte et manifest som sterkt motsatte seg enhver betydelig eurosone-reform kun tre dager etter at den nye Italienske regjeringen avslørte sin økonomiske plan, som – hvis den implementeres – vil blåse opp eurosonen.

Men dette standpunktet reflekterer også de såkalte «ordoliberale» prinsippene som inspirerer tysk tankegang og former den tyske forståelsen av eurosonekrisen. Tyskland, så vel som Nederland og De baltiske statene, hevder at budsjettulydighet og utilstrekkelig overvåkning av privat gjeld blant enkelte medlemsstater er årsaken til krisen. De nekter derfor å ta del i en grundig gjennomgang av eurosonens systematiske utfordringer. Selv åtte år senere, omfavner europeere vidt forskjellige narrativer om eurosonekrisen. Hvordan kan man forvente at de skal bevege seg samlet inn i fremtiden, hvis de er så uenige om fortiden?

Å erkjenne at eurosonen kun kan fungere hvis den er basert på solidaritet og gjensidig avhengighet, ville vært å ta del i nøyaktig samme tankegang som alltid har blitt avvist av de tyske «ordoliberale». De ser på den nasjonale økonomien som summen av mikroøkonomiske beslutninger, og en overnasjonal økonomi som summen av nasjonale økonomier. Ifølge dem, er solidaritet basert på konsekvent ledelse. Dette resonnementet leder frem til tre argumentasjonsrekker – som utelukker en grunnleggende strategisk analyse.

For det første; Tyskland holder fast på en «selvforsynt» forestilling om at de ikke skylder noe til andre for egen velstand. Likevel vet vi utmerket godt hvor avhengig Tysklands økonomi er av europeiske krav, og hvor mye de tjener på underprising av den «tyske euroen» (mens den «italienske euroen», for eksempel, lider av overprising).

Den europeiske sentralbankens politikk gagner også Tyskland aller mest. Den tyske økonomen Marcel Fratzcher twitret nylig dette; «enkelte tyske politikere og økonomer bedriver forkastelig kynisme: de angriper Den europeiske sentralbankens retningslinjer, selv om Tysklands regjering er de største snylterne. De har tjent 294 milliarder euro i rentebesparelser siden 2007; en utmerket avtale for Tyskland, hvis man sammenligner det med antatt risiko i forbindelse med eurosonekrisen».

For det andre; Tyskland insisterer på at enhver forsinkelse bør håndteres med økt disiplin og innskjerpet nøysomhet, ikke motsykliske krav. Ifølge tyske ledere, er dette helt enkelt prisen å betale etter å ha syndet i å opparbeide seg høy gjeld, uavhengig av hvor alvorlige konsekvenser sanksjonene får.

For det tredje; Tyskland er overbevist om at statens ansvar i en markedsøkonomi er å fastsette reglene – ikke styre de økonomiske aktørenes beslutninger. En fersk rapport fra Institutt for verdensøkonomi i Kiel, fremstiller faktisk Tysklands enorme overskudd som en realitet beslutningstakerne ikke kan endre, og at det derfor må imøtekommes. Men rapporten ignorerer en viktig faktor som ble fremhevet i en nylig studie av Guntram B. Wolff; at Tysklands nåværende overskudd ikke er et resultat av et gammeldags og rigid ønske om å spare mer, men et resultat av underinvestering blant bedrifter som ønsker å motstå lønnspresset.

Dette er en alvorlig utfordring for Frankrike. En måte å bekjempe Tysklands regelregime på, er å forfølge en rekke små kompromiss. Men flere skeptikere, blant annet Wolfgang Münchau i Financial Times, har påpekt at det i stedet kan føre til minimale, og i verste fall illusoriske, endringer.

Alternativet vil være å føre debatten ut til det europeiske folket. Kanskje det var dét Macron prøvde å invitere til i Aix-la-Chapelle tidligere denne våren, da han mottok Charlemagne-prisen av Merkel for sin pro-europeiske innsats. En slik konfrontasjon behøver ikke å hindre fremgang på andre områder som grensekontroll, investeringer i fremtidens industri, avgifter knyttet til amerikanske teknologi-kjemper og forsvaret av multilateralismen.

Europeisk integrering skylder en stor takk til Frankrikes Robert Schuman og Tysklands Helmut Kohl. Begge prioriterte strategiske europeiske interesser (gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskap og eurosonen), fremfor å forfølge umiddelbare nasjonale gevinster. Nå er Macron forberedt på å markere seg som en liknende leder. Men han trenger en stabil tysk samarbeidspartner som er villig til å utfordre den strenge «ordoliberalismen», til fordel for europeisk vekst og velstand. Dessverre er det høyst usikkert om Merkel vil være en slik partner.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2018. www.project-syndicate.org