Den nordiske modellen er under angrep

Knut Arne Sanden er leder ved LOs Brussel-kontor.

SYNSPUNKT | Hva er det med den nordiske modellen som gjør at de nordiske landene skårer så høyt på så mange parametere?

Sterke fagforeninger som kan inngå forpliktende og fornuftig avtaler med sterke arbeidsgiversammenslutninger. Et skattesystem som virker inntektsutjevnende og oppleves som rettferdig, og ikke minst det lille ordet tillit – som fordrer at det er tillit på begge sider av (b)ordet.

Tillit bygges ikke på en dag, men kan rives ned på kort tid.

Først tok de borgerlige velferdsstaten, det vil si opphavs-  og eiendomsretten til den.

Nå er det den nordiske modellen som skal svekkes, men det snakkes det ikke høyt om.

Både den norske og danske statsministeren deltok på årets toppmøte – World Economic Forum –  i Davos og begge skrøt høyt av hvor fin den var, den norske og den danske modellen.

Men tror de selv på hva de sier? I praksis gjør de helt motsatt.

Dette er noen eksempler:

• Kutt i lønnsgarantiordningen ved konkurs

• Kutt i ledighetstrygdens ferietillegg

• Lengre ventetid for dagpenger

• Skatt på sluttvederlag

• Økt skatt for pendlerne

• Frysing av fagforeningsfradraget

• Økte avgifter på dødsattest

• Lettere å ansette midlertidig

• Økte grenser for nattarbeid

• Fjernet kollektiv søksmålsrett for fagforeninger

• Grønt lys for et uorganisert arbeidsliv

Alt dette rammer folk flest, delvis for å få plass til skatteletter for de som har nok fra før.

Grovt sett har velferdsordningene enten vært basert på innskuddsordninger (Bismarck-modellen) eller universelle løsninger til alle gjennom skatt (Beveridge-modellen). Den siste er utgangspunktet for den nordiske velferdsstaten.

Mens krigene herjet i Europa bygget man i Skandinavia opp mot det som etter hvert skulle bli en velfungerende velferdsstat. Den kom ikke drivende på en fjøl. Den kom etter kamp, langvarig arbeidskamp, fra en samlet fagbevegelse. «Fredsplikten» ble innført mellom tariffoppgjørene. Grunnsteinen i den nordiske modellen er en sterk, samlet fagbevegelse som er ansvarlig og har et helhetssyn på samfunnet.

LO «solgte» streikeretten for to eller tre år av gangen, ikke for noen sølvpenger, men for å få forhandlingsrett og bedre arbeidsforhold.

Andre verdenskrig bidro på sin måte positivt til økt tillit i det norske samfunnet, da man fant ut at man hadde flere felles interesser enn ulike.

Gjenoppbyggingen skjedde først i regi av samlingsregjeringen, deretter dominerte Arbeiderpartiet politikken. Innsatsen var formidabel i alle land etter krigen. Norge ble bygget sten på sten, velferden ble utviklet og LOs medlemstall vokste år for år, til tross for at LO ofte holdt igjen i lønnsdannelsen. Dessuten merket arbeidsgiverne at det nye samarbeidsklimaet som kom inn i arbeidslivet, med produktivitetsutvalg, bedriftsutvalg og senere styrerepresentasjon, var gunstig for produktiviteten, konkurranseevnen og for overskuddet

Folketrygden kom mot Høyres vilje – som så mange andre reformer. Når de så at det ble populært, ble de for og krevde sågar farskapet. Suksesser får mange fedre. Nederlaget kjenner ingen.

Men nå begynner det å bli annerledes. Den velfungerende norske/nordiske modellen skårer høyt på de fleste parametere som likestilling, små lønnsforskjeller, høy utdanning til mange, velfungerende politiske systemer.

Likevel: Nå har de finske arbeidsgiverne trukket seg ut av de sentrale tariffoppgjørene og følger dermed den svenske linjen fra 1980-tallet.

Globaliseringen krever sitt, bedrifter kan flytte og få tilgang til billigere arbeidstakere.

Pensumet ved Handelshøyskolen og BI gir ingen informasjon om hvordan det norske arbeidslivet egentlig har fungert. Der triller nye ledere ut, med amerikanske ideer om «Human Relations Management» i hodet.

Opsjoner og bonuser er nødvendig for at ledere orker å gå på jobb.

De andre får nøye seg med fastlønn eller lav og senket ledighetstrygd, slik at de presses til å finne seg en jobb. Reguleringen av arbeidsmarkedet som sikret folk fast jobb og inntekt og dermed en mulighet til å få lån til egen bolig og stifte egen familie, er heller ikke så viktig lenger

Nå roses den nordiske modellen opp i hele verden av folk som ikke aner hva de snakker om.

Den franske presidenten Emmanuel Macron er tillagt å ha et nordisk forbilde for sin arbeidslivspolitikk.

De sitter i restauranten og skryter av maten, men gidder ikke gå inn på kjøkkenet for å se hvordan den lages.

Det som bli igjen av den nordiske modellen da, er bare mer fleksibilitet.

Det Macron gjør i praksis er å fjerne den sentrale forhandlingsretten i et land der bare 9 prosent er organisert, og det mest i offentlig sektor. I bedrifter med færre enn 50 ansatte vil i realiteten arbeidsgiverne bestemme det meste. Det er et ekko av EUs lønnspolitikk om å desentralisere lønnsdannelsen ned til et nivå der fagbevegelsen står svakt.

Verksted-overenskomsten av 1907 mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteders Landsforening var en milepæl i norsk arbeidsliv på linje med Hovedavtalen som kom til i 1935.

Når man fjerner eller svekker slike sentrale avtaler, graver man forsiktig den norske modellen ned. Det skrapes litt her og høvles litt der, langsomt slik at endringene skjer umerkelig over tid.

Årets statsbudsjett bare bekrefter dette: Litt mindre i dagpenger, litt mindre pendlerfradrag, litt mindre brakkekostgodtgjørelse, alltid «litt mindre til folk flest».

Årets tariffoppgjør bekrefter på den ene siden at den norske modellen mellom partene er intakt.

Men fortsetter den politiske innblandingen, kan den norske/nordiske modellen for alle praktiske formål en dag om ikke alt for lenge være borte, dersom det ikke tas et alvorlig krafttak for å stoppe erosjonen.

Det burde bekymre arbeidsgiverne også, i hvert fall de seriøse som taper i den illojale konkurransen.

I fjor måtte Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund organisere en streik for å få tariffavtale ved lakseproduksjonsbedriften Norse Productions. De streikende fikk til slutt tariffavtale, men for et par uker siden ble bedriften slått konkurs av eierne. Nå ser det ut til at produksjonen starter opp igjen, men uten de som organiserte seg.

Det er sjelden kost i norsk arbeidsliv og er et dårlig tegn.

Men et tegn i tiden, et faresignal, ett omen er det dessverre.

Hvis utviklingen ikke stoppes og snus, kan våre etterfølgere kanskje måtte legge ned blomster på graven.

Her hviler den norske modellen.

R.I.P.

Rest in Pieces.

Høyt var du elsket,

Dypt er du savnet.