De offentlige pengeslukene

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Denne måneden må helseforetaket i Møre og Romsdal låne penger i banken for å få betalt ut lønn. Underskuddet ligger, i følge NRK, an til å bli på 175 millioner kroner, og planen er nå å slanke sykehusene på nordvestlandet med 200 årsverk.

En viktig årsak til pengeknipen er at foretaket må bygge opp egenkapital slik at det kan betale for det nye sykehuset i Molde – til en foreløpig prislapp på 4,1 milliarder kroner. Høyst sannsynlig blir det dyrere. Første anbudsrunde er utsatt fordi det ikke var noen entreprenører som ville bygge så billig som forutsatt.

Bekymring

Hvor dyrt det nye storsykehuset i Oslo blir – om det noengang blir realisert – er det ingen som tør å tippe. Det siste halve året er prislappen for de første byggetrinnene justert opp med ikke mindre enn ti milliarder kroner.

I øst politidistrikt har Riksadvokaten gått ut med en offentlig bekymringsmelding etter at det er blitt kjent at sakene hoper seg opp. En oppdatering i sommer viste blant annet at ingen av 150 voldtektssaker ble behandlet innen fristen på 130 dager. Politimesteren skylder delvis på politireformen, men hovedforklaringen hans er at det ikke er samsvar mellom politidistriktets ressurser og de oppgavene de skal løse.

VGs artikkelserier om gjengkriminalitet i Oslo, og om politiets etterforskning av voldtektsanmeldelser tegner også et bilde enten av et inkompetent politi mange steder, eller av en politietat som har for lite ressurser. Det siste er mest sannsynlig. Når politiet i vest politidistrikt henlegger ni av ti voldtektssaker og ser på det som en slags suksess, kan ikke det skyldes annet enn at man er aller mest opptatt av prosessøkonomi. Slik Oslo-politiet var i mange år da de stadig anholdt de guttene som nå er medlem i Young Bloods gjengen med utspring i Holmlia. De fikk bare påtaleunnlatelser fordi det ga minst arbeidsbelastning for et politi som alltid har slitt med å tilfredsstille stadig skiftende politikerkrav om å prioritere opp det ene eller det andre saksfeltet.

For det er til syvende og sist politikerkrav det dreier seg om. Krav som er utløst av et antatt ønske hos velgerne om at det nå er nødvendig å gjøre alt som er nødvendig for å løse det ene eller andre problemet. Vi lever tross alt i et av verdens rikeste land.

Politiet er spesielt interessant. Regjeringen har økt bevilgningene år for år. Den ligger an til å nå det tverrpolitiske målet om å ha en politidekning på to per tusen innbygger innen 2020. Justisminister Tor Mikkel Wara har rett i at han fronter tidenes politisatsing.

Mageplask

Likevel ligger politireformen an til å bli et gedigent mageplask for regjeringen. Én ting er at den ble kalt nærpolitireformen, mens den i realiteten dreier seg aller mest om spesialisering og dermed sentralisering. Enda viktigere er det at den har ført til masse uro og store transaksjonskostnader i en etat som allerede fra før var presset av det den selv oppfattet som for knappe ressurser. Selv om nærpolitireformen først nå skal begynne å virke, er det helt opplagt at alt som er vondt og galt i politiet kommer til å bli tilskrevet denne reformen.

Det er synd, fordi politiets hovedproblem antagelig er at oppgavene er for mange og at standarden for å løse dem er for høy.

Ettersom terrortrusselen er blitt større og kriminaliteten er blitt mer avansert, må vi rett og slett være villige til å betale mer for å sikre lov og orden

Det mest synlige eksemplet er det nye beredskapssenteret på Taraldrud utenfor Oslo – til en prislapp på i hvert fall to og en halv milliard kroner. Senteret blir stående som et symbol på hvordan politiet har endret seg etter terroren 22. juli 2011. Den gangen viste det seg at politiet hadde en alt for lav beredskap mot terror. Mye av politiets endring siden den gangen har dreid seg om å pøse ressurser inn i den operative delen av politiet, mens forebygging og etterforskning relativt sett er blitt skadelidende. Riksadvokaten bekymret seg over denne mulige utviklingen allerede i 2012 og 2013 da Gjørv-kommisjonen og politianalyseutvalget kom med sine rapporter og utredninger.

Så er spørsmålet om politikerne egentlig har hatt noe valg. Kunne de ha gitt politiet en litt mer balansert utvikling og latt noen av de midlene som nå går til beredskap heller gå til etterforskning. Svaret er antagelig nei. Noe som ble understreket i forrige uke da regjeringen så vidt overlevde et mistillitsforslag i saken om objektsikring. Selv om den viktigste kritikken der dreide seg om at regjeringen ikke hadde informert Stortinget om kostnader og utfordringer med å sikre bygg og anlegg mot terror, så dreide den seg også om at jobben ikke var gjort godt nok. Stortingsflertallet ville i realiteten ha brukt enda mer penger på å øke beredskapen.

Systemet er slik innrettet at politikerne ytterst sjelden får helhetlige prioriteringsplaner på sitt bord. Det skjer stort sett bare én gang i året når Stortinget behandler justisdepartementets budsjett. Resten av året tar de stilling til enkeltsaker. Det igjen betyr at politikerne aldri blir bedt direkte om å velge mellom økt kapasitet til å etterforske voldtekter og økte ressurser for å beskytte politiets operasjonssentraler mot alle tenkelige trusler.

Desentralisering av dilemmaer

Den prioriteringen skyves nedover i systemet – fra politikerne til Politidirektoratet og fra direktoratet ut i distriktene. På omsorgsfeltet har sosialantropologen Halvard Vike beskrevet denne mekanismen som en desentralisering av dilemmaer.

Som om prioriteringen ikke er vanskelig nok i seg selv, møtes også politiet av regjeringens såkalte ABE-reform. Denne avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen innebærer årlige ostehøvelkutt i forvaltningen på en halv prosent. Den bygger på sikker kunnskap om at enhver stor organisasjon har effektiviseringspotensiale som bare blir utløst, dersom pengemangel gjør det tvingende nødvendig. Hvor stort dette potensialet er, vet ingen. Paradokset er også at de aller fleste effektiviseringsreformer fører til at sentraladministrasjonen blir styrket fordi den får mer arbeid med å gjennomføre effektivisering. Kuttene kommer gjerne i de ytre leddene.

På denne bakgrunn er det mulig at Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Jan Bøhler har rett i at det store problemet nå er at målsetningene for politisatsingen er for lave. Seneste i en stortingsdebatt i forrige uke viste han til at målet om to politifolk per tusen innbygger er ganske lavt, dersom man sammenligner med land rundt oss.

Alternativet er å få velgerne til å kreve mindre av politikerne, slik at de igjen kan kreve mindre av politiet. Inntil videre er det et utenkelig alternativ.