Begjæret etter innovasjon

Oscar Amundsen er professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU.

SYNSPUNKT: Da Norge fikk ny rødgrønn regjering i 2009 ble ordet innovasjon brukt én gang i den politiske plattformen (Soria Moria II). I den nye blågrønne regjeringens tilsvarende dokument, brukes ordet hele 49 ganger (Jeløya-erklæringen).

Denne forskjellen handler ikke mest om ideologiske ulikheter. Ordet innovasjon har gått fra å være et faguttrykk tilhørende visse avgrensede miljøer, til stor utbredelse på mange samfunnsområder i løpet av det siste tiåret.

Det har oppstått et begjær rundt begrepet innovasjon, og dette tar ulike former. Innovasjon handler slett ikke bare om teknologi, økonomi og næringsliv lenger, men henges nå som adjektiv på mange andre aktiviteter og forhold.

Vi får høre om innovativ utdanning, innovative bygdemiljøer og innovative anskaffelser i offentlig sektor, for å nevne noen få eksempler.

Det kan gå litt varmt innimellom, og det er fort gjort å snakke forbi hverandre når så mange plutselig vil gå til sengs med det samme ordet. I denne artikkelen vil jeg derfor si noe om hvordan begrepet ‘innovasjon’ brukes i faglig sammenheng, forsøksvis for å bidra til en mer presis (og kanskje edruelig) omgang med ordet.

Innovasjon handler slett ikke bare om teknologi, økonomi og næringsliv lenger

En av hensiktene med fagspråk er nettopp å unngå misforståelser. Målet er i størst mulig grad å sikre at vi legger det samme i ordene vi bruker. Selv om dette aldri vil lykkes hundre prosent, er det likevel et mål. Dette gjør hensikten med fagtekster til en helt annen enn hensikten med romaner. I en roman er det slett ikke er noe mål at teksten skal forstås på bare én bestemt måte, snarere tvert imot vil mange si.

Så hva menes egentlig med ‘innovasjon’ i faglig sammenheng? Hva slags fenomen er det snakk om, ut over at det åpenbart handler om «noe nytt»? Kan vi bli enige om noe som kan gjelde generelt, i ulike sammenhenger, både i privat og offentlig sektor?

Fra nyere innovasjonsforsking er det for det første klart at innovasjon forstås som en prosess, nærmere bestemt det som skjer på veien fra en ny ide oppstår, til den er satt ut i livet og gjennomført i praksis. Dette betyr at en ny oppfinnelse ikke kan regnes som innovasjon før den eventuelt har vunnet fram i et marked. På samme måte som en ny og kreativ ide ikke er innovasjon før den har endret hvordan vi lever eller jobber i praksis.

Slik sett innebærer innovasjon selvsagt at noe endres, men i forskingen er ikke endring nok i seg selv. For at vi skal snakke om innovasjon, må endringen også innebære et brudd med det som er etablert praksis på området: Det har for eksempel blitt vanlig å gå i banken på mobilen, og det bryter med hvordan vi brukte banker før. Eller for å ta et annet eksempel, som også viser at innovasjon kan handle om relativt små ting: Ved gastro-avdelingen på et sykehus har man firemannrom og dermed problemer med å overholde taushetsplikten under legens daglige besøksrunde. Løsningen som nå er innført, består i at alle pasienter har hvert sitt sett med lyddempende øreklokker med musikk. Tre av pasientene på rommet tar så på seg disse når legen snakker med den fjerde pasienten. Dette er en beskjeden innovasjon som har stor betydning for de involverte.

Denne lille historien reiser også at annet spørsmål som innimellom leder til misforståelser rundt hva innovasjon er: Må en innovasjon være noe ‘nytt under solen’, altså representere noe ingen andre har hørt om før, for at vi skal kalle det innovasjon? Her svares det nei fra de fleste innovasjonsforskere: Det holder at det nye er nytt i den aktuelle sammenhengen. Lyddempende øreklokker med musikk har vært i bruk en stund, f.eks. blant flypassasjerer og bønder. I dette tilfellet består altså innovasjonen i å ta dette kjente elementet i bruk i en ny sammenheng, der det løser et problem.

Et siste poeng: Det er liten tvil om at innovasjon er tenkt som et positivt ladet ord. Den nye regjeringen ville ellers neppe brukt det såpass uhemmet i sitt dokument. I faglig sammenheng er det likevel i utgangspunktet et nøytralt begrep. En av grunnene til dette er at innovasjon kan slå ulikt ut for ulike aktører eller hensyn. Innovasjoner som atombomben og dampmaskinen er jo ikke akkurat bare av det gode. Sistnevnte har selvsagt gitt menneskene mye, men representerer samtidig starten på utviklingen av et klimaproblem som nå antar store dimensjoner.  

Alt i alt er det ikke så underlig at mange har blitt såpass opptatte av dette fenomenet i vår tid. En del av dagens samfunnsutfordringer ser faktisk ut til å kreve «noe nytt», ikke bare mer eller mindre av det samme.  Innovasjon skal både gi oss nordmenn noe å leve av etter oljen, og det skal bidra til å løse klimautfordringen. Det er ikke så rart at den nye regjeringen vil ha «mye av det».

Likevel er det altså ikke bare å tenke at ‘jo mer innovasjon, jo bedre’. Vi må også spørre hva eller hvem det nye er bra for.

Oscar Amundsen er professor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU.