Bedre kostnadskontroll er nødvendig

Stein Lier-Hansen er administrerende direktør i Norsk Industri, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les alle hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Det vanlige i offentlig sektor er at politikere er opptatt av ressurseffektivitet og kostnadskontroll. Dersom en offentlig oppgave kan utføres med god kvalitet til lave kostnader er dette bra. Unntaket er innsamling og behandling av husholdningsavfall der pengebruken i noen kommuner er ute av kontroll.

Den nye trenden i den kommunale avfallsbransjen er å investere i sentralsorteringsanlegg. Dette er flotte anlegg. Men, prislappen er høy. På Romerike er det investert over 200 millioner kroner i et sentralsorteringsanlegg. I Østfold vurderes et tilsvarende anlegg til 300 millioner kroner. I Trøndelag går kommunene sammen om et regionalt sentralsorteringsanlegg, med en prislapp på 500 millioner. I Rogaland skal det brukes over 600 millioner på et sentralsorteringsanlegg. Samtidig er erfaringen at en for liten andel av avfallsmengdene som går inn i anleggene kommer ut igjen som salgbare fraksjoner.

I Vestfold har kommunene valgt en annen løsning. I disse kommunene ble det innført kildesortering på et tidlig tidspunkt og det er lang tradisjon for å konkurranseutsette avfallshåndteringen. Her er andelen husholdningsavfall til materialgjenvinning blant landets høyeste og gebyret blant de laveste.

Vi stiller oss undrende til pengebruken i deler av den kommunale avfallsbransjen. Det gir ikke mening at kommuner som bruker hundretalls millioner på overdimensjonerte avfallsanlegg får applaus, mens kommuner som løser oppgavene mer effektivt ved bruk av markedet sjelden får den samme positive oppmerksomheten.

Hvorfor er det sånn?

Én mulig forklaring er selvkostregimet. Investering i et offentlig avfallsanlegg til noen hundre millioner betyr en økning i husholdningenes avfallsgebyr på noen hundrelapper i året. I tillegg går dette utenfor de kommunale budsjettene, og midlene som brukes konkurrerer således ikke med penger til skoler, barnehager, eldreomsorg, osv. Dermed blir effektivitet og kostnadskontroll kanskje ikke like viktig.

En annen forklaring er at kommunale avfallsselskap er sterkt administrasjonsstyrte. Store investeringer begrunnes i EU mål for materialgjenvinning, at investeringene i seg selv skal innebære innovasjon eller at kommunen bør være en foregangskommune. Vårt inntrykk er at de fleste kommunestyrene ikke har et godt nok beslutningsgrunnlag før de sier ja til million- eller milliardinvesteringer. Det gjøres heller ikke vurderinger av om samme miljøgevinst eller kvalitet i tjenestetilbudet kan oppnås til lavere pris.

I Rogaland skal det brukes over 600 millioner på et sentralsorteringsanlegg

En tredje forklaring er at det i seg selv kan ligge prestisje «å ligge i forkant» og «å være innovative». Av og til kunne vi ønsket oss et mer jordnært forhold til hva som er innovasjon. Norsk industri er konkurranseutsatt og er vant med å drive innovasjon for å hevde seg i en global konkurranse. Fra vårt ståsted er det ikke særlig innovativt å finansiere nye avfallsanlegg ved å øke innbyggernes avfallsgebyr.

Hvorfor er så dette problematisk for industrien?

For det første fører investeringslysten til at fokus i enkelte kommunale selskap handler om hvordan de skal få fylt opp anleggene sine. Noen kommuner tar til orde for at næringslivets avfall må underlegges monopoler, og at næringslivet må være med på å finansiere ulønnsomme kommunale anlegg. For industrien, som er vant til å tilpasse seg tøff konkurranse for å overleve, er dette ikke til å forstå.

Videre ødelegger investeringer i ulønnsomme kommunale avfallsanlegg investeringsgrunnlaget for private bedrifter. Én forutsetning for å foreta langsiktige investeringer i industrielle gjenvinningsanlegg er forventningen om å kunne konkurrere om tilstrekkelig volum inn til anleggene. Dersom kommunene investerer i stadig nye avfallsanlegg i hver sine områder svekkes grunnlaget for private investeringer.

Overdimensjonering av slike anlegg svekker investeringsgrunnlaget ytterligere.

Vårt perspektiv er at håndtering av avfall skal skje på en stadig mer innovativ og ressurseffektiv måte. Det er naturlig å se for seg en utvikling mot større og mer avanserte gjenvinningsanlegg med kapasitet til å konkurrere om avfall regionalt, nasjonalt og nordisk. Dette vil kreve store og langsiktige private investeringer. Da trengs rammebetingelser som fremmer privat næringsutvikling og industrialisering.