– Omskolering blir vel så viktig som å bli bedre

De har ikke hatt sitt første møte ennå, men det regjeringsoppnevnte utvalget som skal vurdere hvorvidt utdanningsinstitusjoner er i stand til å møte arbeidslivets behov for fleksible kompetansetilbud er allerede på alles lepper i politikk, forvaltning og arbeidsliv.

– Kompetansesporet er vi enige om, sier mannen som skal lede utvalget - seniorforsker Simen Markussen ved Frischsenteret.

– Men samtidig får jeg en uggen følelse av at vi ønsker oss en annen, mer produktiv og kompetent befolkning.

Omskolering

«Læring hele livet» har blitt et innarbeidet begrep, og omtales gjerne som løsningen på flere av utfordringene den norske velferdsstaten står overfor; eldrebølge, økte kostnader og færre yrkesaktive.

– Bedrifter og offentlig sektor kan ikke dekke sitt behov for ny kompetanse kun med nyrekruttering. Alle må lære mer og oppdatere kompetansen sin, sa kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner da han presenterte det seneste av regjeringens ekspertutvalg om tilbud og etterspørsel for fremtidens arbeidsliv: utvalget om etter- og videreutdanning. 

Veksten kommer fordi vi kan frigjøre arbeidskraft til å gjøre noe annet.

Ekspertutvalget skal under Markussens ledelse undersøke hvilke udekkede behov som finnes for etter- og videreutdanning i dag og i hvilken grad utdanningssystemet er i stand til å møte arbeidslivets behov for fleksible kompetansetilbud. Hvorvidt rammebetingelsene for investering i ny kompetanse er tilstrekkelig gode for bedriftene, og om den enkelte har gode nok muligheter til å omskolere seg skal også undersøkes. Utvalgets mandat er imidlertid avgrenset mot Kompetansebehovsutvalgets (Holden V) arbeid, som er å se mer spesifikt på hvilke kompetanser arbeidslivet vil ha behov for i framtiden. 

Målsetningen er at «alle skal være kvalifisert for et arbeidsliv i endring som følge av digitalisering og ny teknologi», heter det.

– Men vi har de folka vi har, sier Markussen fra scenen under Finansnæringens dag denne uken.

Til tross for at det brukes begreper som teknologisk revolusjon, mener han at det ikke er et «stort tog som kommer dundrende inn», men en snikende endring som skjer. Først kom den automatiske passkontrollen, så selvkjørende biler og busser som stikker av med en del jobber.

Samtidig skal mange jobber skapes. Tempoet og omfanget i endringene samfunnet står overfør gjør at læring hele livet er nødvendig, mener Markussen. Det vil si at vi ikke kan utdanne oss først, og så jobbe. Derfor kommer overlapping av jobb og utdanning til å bli stadig viktigere.

Denne uken ble årets første utgave av Arbeid og Velferd, Navs analyse av arbeidsmarkedet, publisert. Der kommer det fram at det er lav sannsynlighet for at arbeidsledige vil flytte på seg for å komme i jobb. De viser imidlertid stor fleksibilitet når det gjelder pendling - og spesielt yrkesmessig mobilitet. Det vil si at mange gjerne begynner å jobbe i et annet yrke enn det de hadde før de ble ledig. 

«Dette kan vise seg å være en viktig egenskap ved den norske arbeidsstyrken, for eksempel i møte med framtidig automatisering og digitalisering,» skrives det i analysen. «Det er mange ulike anslag om hvor mange jobber som vil forsvinne på grunn av dette, men om vi vil se at yrker forsvinner og nye yrker kommer til i en raskere takt enn tidligere, er det en styrke at vi har stor grad av yrkesmessig mobilitet blant de ledige,» slås det fast.

– Vi kan ikke regne med at alle skal lære seg litt mer teknologi, og så fortsette i jobbene våre som en bedre utgave til oss selv. Vi må bytte jobb, sier Markussen.

– Veksten kommer fordi vi kan frigjøre arbeidskraft til å gjøre noe annet. Det vil si at omskolering blir vel så viktig som å bli bedre, slår seniorforskeren fast.

Dagens trygd lever utrygt

Selv om han ser for seg fortsatt god vekst i Norge og Skandinavia, legger Markussen ikke skjul på at han oppfatter de seneste års utvikling i sysselsettingen som «urovekkende». Én av fem i arbeidsfør alder lever på Nav uten å jobbe. De fattigste er klart overrepresentert i denne statistikken. Det henger sammen med utdanning, næringsstruktur – og trolig innvandring, forklarer Markussen.

Samtidig overstiger tilbudet av arbeidskraft jobbtilbudet på de laveste nivåene i arbeidslivet.

– Det går an fordi vi har så mange reguleringer i arbeidsmarkedet. Vi har lønnspolitikk, fagforeninger og et trygdesystem som gjør at lønningene ikke blir så lave at alle kan få jobb. Og det ønsker vi heller ikke – vi ønsker å ha en velferdsstat med små forskjeller og et sosialt sikkerhetsnett.

Samtidig har en regjering etter den andre lagt inn iherdig innsats og omfattende ressurser for å inkludere flere i arbeidsmarkedet – uten hell.

– Jeg tror årsaken til det på mange måter er enkel. Prisen er feil. Den er for høy, sier Markussen.

Vi trenger et trygdesystem og et tankesett som gjør deltakelse i arbeidslivet til normalen.

Han trekker frem ordningen med arbeidsavklaringspenger som et eksempel. Hvis mottakere av ytelsen har en jobb kan de for eksempel jobbe mandag og tirsdag med lønn fra arbeidsgiver, og la være å jobbe resten av uka og motta trygd.

– Det er klart at det passer veldig bra hvis du har en helsesituasjon som er slik at du er hundre prosent produktiv på mandag og tirsdag, og null fra onsdag til fredag. Men dersom du er femti prosent produktiv hver dag, så får arbeidsgiver rett og slett ikke det de betaler for. Enden på visa er at da blir ikke vedkommende ansatt, sier Markussen.

Han foreslår å legge om trygdesystemet slik at «arbeidsgiver betaler for den arbeidsevnen han faktisk får», mens trygden betaler for arbeidsevnen som mangler.

– Da bidrar trygdemottakeren med sin tid, og får en blanding av lønn og trygd for den tiden. Vi trenger et trygdesystem og et tankesett som gjør deltakelse i arbeidslivet til normalen, også for folk som ikke er like produktive, sier Markussen.

Inkluderingsdugnad på overtid

Han viser også til regjeringens mye omtalte «inkluderingsdugnad». I Jeløya-erklæringen la de blågrønne frem sin plan for å inkludere flere – særlig minoriteter og de med nedsatt arbeidsevne – i arbeidslivet.

– Men en slik dugnad har vi jo egentlig hatt lenge, uten at det har funket, sier Markussen.

Han viser til avtalen for et inkluderende arbeidsliv – IA-avtalen – som særlig i offentlig sektor ikke er i nærheten av å nå målene som ble satt for snart 20 år siden. Avtalen skal reforhandles i år, og flere av aktører i det organiserte arbeidslivet har tatt til orde for å gjøre store endringer.

– Tiden inne for å gjøre noe med systemet. Vi må endre prisen på arbeidskraft med nedsatt arbeidsevne, slik at de faktisk kan ansettes. Vi bør bruke trygdesystemet for å betale folk inn i jobb, og ikke betale dem for å stå utenfor.