Angela Merkel: Sesong 4

Knut Arne Sanden leder LO-kontoret i Brussel.

SYNSPUNKT: Med forbehold om en uravstemning blant 463.000 sosialdemokratiske medlemmer i SPD, fortsetter storkoalisjonen med CDU/CSU å styre Tyskland. Det er i første rekke et fornuftsekteskap basert på at alternativene med nyvalg eller mindretallsregjering synes mindre tiltalende. Eller som en ungsosialist sa det: Det sto mellom pest, kolera eller tyfus, ny koalisjon, nyvalg eller mindretallsregjering.

Hva dette valget er uttrykk for, er ikke lett å si.

Den 176 sider lange regjeringserklæringen (Ingen Jeløya-versjon) startet med 209 linjer som en ode til Europa. Det noteres med stor oppmerksomhet, i første rekke i nabolandet Frankrike.

Den belgiske avisen Le Soir skriver på forsiden: «Tyskland starter opp igjen, Europa puster.» Det er litt nye Europa-toner fra den nye regjeringen som åpner døra på gløtt for et tettere økonomisk samarbeid i EU og Eurosonen, og kanskje et eget EU-pengefond. Kapitlet heter «Et nytt oppbrudd for Europa» og åpner med at Tyskland er evig takknemlig for Europa. Det er en også utstrakt hånd til Polen på bakgrunn av den tyske okkupasjon og at Nazi-Tyskland plasserte to konsentrasjonsleirer på polsk jord. Den polske regjering har nylig lagt ned forbud mot å omtale disse som polske.

Først på linje 286 i regjeringserklæringen omtales Tyskland, som også skal få en ny dynamikk.

Når det gjelder fordelingen av ministerposter ser det ut til at SPD får den tunge finansministerposten som er en særlig innrømmelse til SPD, kanskje for at de skal få flertall i partiets uravstemning. Mannen det snakkes om er Olaf Scholz, som i dag er en av nestlederne i partiet og ordfører i Hamburg. Han kan kanskje også bli visekansler. Han er også kjent for å holde på pengepungen slik at endringene i EU-politikken kanskje ikke blir så store i forhold til han som satt med posten før, Wolfgang Schaüble. Han var mest kjent for sine «nei» til Hellas og alle andre som ønsket mer tyske penger og garantier.

SPD skal få beholde utenriksministeren, men den tidligere partilederen Sigmar Gabriel får ikke fortsette - noe han åpent sa at han var skuffet over. Opprinnelig var han blitt lovet det av SPD-lederen Martin Schulz. Men så bestemte sistnevnte først at han selv skulle bli utenriksminister, for senere å ombestemme seg enda en gang. Etter valgnederlaget sa han at han aldri ville sitte i en Merkel-regjering. Martin Schulz trakk seg i denne fasen som partileder før han også trakk seg som utenriksministerkandidat. Alle hans krumspring har ført til at han ikke lenger vurderes som seriøs.

Partilederjobben blir sannsynligvis overtatt av Andrea Nahles, som ble talsmann for partigruppen i forbundsdagen etter valget i september i fjor. Hun blir i så fall den første kvinnelige lederen av partiet. Nahles, som var arbeidsminister før valget, er en stjerne på stigende kurs og mange tror at hun er kanslerkandidat om fire år, siden Schulz neppe gjør et nytt forsøk. Hun kan kanskje bli en ny Merkel. Men det er mye uro i partirekkene nå, og mange er mot en ny «Große Koalition», storkoalisjon.

Partiet har dermed fire år på å bygge seg opp igjen fra en vanskelig juniorposisjon i en koalisjonsregjering. Lett blir det ikke når CSU-sjefen Horst Seehofer flytter fra delstatsministerjobben i Bayern for å bli en tung aktør i Berlin. Han skal ventelig ta hånd om innenriksministerjobben og ansvaret for flyktningpolitikken - som han har vært en uttalt kritiker av. Kanskje har han kanslerjobben i sikte også, siden Merkel har svekket sin autoritet og det er mulig at hun ikke blir sittende hele perioden ut. Tar han over blir han den første kansler fra det kristensosiale partiet CSU, som dominerer delstaten Bayern. Franz Josef Strauss var kandidat i 1980, men tapte mot SPDs Helmut Schmidt.

Men det er ingen tvil om at Berlin snart er tilbake på EU-scenen. EU-statene både gleder og gruer seg til det.

Men: først skal 463.000 SPD-medlemmer si sitt. 44.000 av disse har strømmet til via internett de siste to ukene, og de fleste antas å ha meldt seg inn for å si nei til mer Große Koalition. Bare den øvelsen vil koste rundt 2o millioner kroner av en skrumpende partikasse.