43-timersuke?

Solbergs faktiske budskap var: Finansdepartementet har regnet ut at lengre arbeidsuke er konsekvensen hvis vi ikke gjør noe for å få flere i jobb eller øker produktiviteten i offentlig sektor innen 2060.

Mange lyttet ikke til den viktigste delen av statsministerens budskap: Men vi skal gjøre noe.

Solbergs uttalelse burde forøvrig ikke overraske noen. Perspektivmeldingen som ble lagt frem i 2017, fastslo at vi må evne å utnytte vår arbeidskraft fremover for å sikre norsk økonomis bærekraft. Det innebærer at alle krefter må mobiliseres, hoder så vel som hender. Vi må unngå at så mange faller ut av arbeidslivet, vi må få flere som jobber deltid til å jobbe heltid, og seniorene må stå lenger i arbeid. For vi blir stadig flere eldre. Allerede innen femten år vil det for første gang være flere eldre over 65 år enn barn og unge i Norge, ifølge SSBs oppdaterte befolkningsfremskriving, som ble presentert i juni.

Debatten blir selvsagt ikke så morsom hvis man ikke kan hisse seg opp og rase mot noe. Men det er viktigere å diskutere hva vi konkret kan gjøre. Hva kan bedriftsledere, arbeidstakere, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og regjering gjøre, i fellesskap og hver for seg, for at vi skal unngå lengre arbeidsuker?

Seniorene er en verdifull ressurs som kan løse flere av statsministerens bekymringer. Samtidig erfarer vi i Econa at flere av våre medlemmer blir diskriminert på grunn av sin alder. Dette ble bekreftet i en undersøkelse Ny Analyse har utført på vegne av Econa blant 100 ledere. 21 prosent av lederne innrømmer at de har unnlatt å kalle inn seniorer på intervju, utelukkende basert på alder. Mørketallene er sannsynligvis høyere. Arbeidsgiverne bryter dermed arbeidsmiljølovens klare forbud mot aldersdiskriminering.

Seniorene går ikke bare glipp av intervjuet som kan gi dem nye muligheter hos en ny arbeidsgiver. Mange av Econas medlemmer opplever allerede i 50-årene å bli definert som overtallige i nedbemanninger, eller stillingen deres blir endret uten deres samtykke.

Vi eldes alle sammen, og på et eller annet tidspunkt har dette konsekvenser for våre prestasjoner i arbeidslivet. Når dette slår inn hos den enkelte, er imidlertid svært forskjellig. Noen kan føle seg sliten som 55-åring, mens andre er stadig nysgjerrig som 80-åring. Diskriminering blir det når alle behandles likt og arbeidsgiverne ikke tar individuelle hensyn. Som samfunn har vi ikke råd til at seniorer utsettes for en slik form for diskriminering.

Vi trenger en større holdnings- og kulturendring for å endre statusen for seniorene, slik at de fortsetter å være attraktive som arbeidstakere. Det hviler selvsagt et stort ansvar på seniorene selv, som må holde seg oppdatert og vise vilje til endring. Arbeidsgiver må på sin side sørge for muligheten til at alle arbeidstakere får hevet sin kompetanse slik at de kan bidra i et stadig mer digitalisert arbeidsliv.

Mer alvorlig, og nødvendig, er det at vi tar tak i de fordommene som verserer om seniorene, og som til nå har forhindret flere fra å stå i arbeid selv om de ønsker. Vi må som felleskap løfte seniorenes posisjon som de viktige bidragsytere de er for å opprettholde vårt velferdssamfunn.

Lykkes vi ikke med å få mobilisert de som er i arbeid til å jobbe mer og lenger, vil det bli stadig færre som må bære byrden for de som av ulike årsaker ikke kan jobbe, inkludert en økende andel eldre. Da, og først da, vil en konsekvens måtte være 43-timers uke. Vi skylder hverandre å gjøre en innsats for å gjøre statsministerens dystre spådommer til skamme.

Tom Bolstad er administrerende direktør i Econa