– Send prøver av maten til et dopinglaboratorium

SYNSPUNKT Jeg har i min naivitet trodd at WADA ganske enkelt var imot at utøvere bevisst innførte forbudte stoffer til kroppen med den hensikt å forbedre sine prestasjoner. Jeg har tatt feil. WADA har valgt å se bort fra «med den hensikt» klausulen. De har en utvidet definisjon av regelbrudd. Det fremgår av nedenstående sitat fra Antidoping Norge.

«I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt. Mange vil også forbinde doping med anabole steroider. I idrettssammenheng er definisjonen av doping utvidet.»

• LES OGSÅ: Magne Lerø: Johaug like uskyldig

Jeg legger merke til at første setning (I dagligtale....) språklig sette er uhyre dårlig, doping er ikke et medikament, men en handling.

Dette er et syn som i vanlig rettspraksis er uhørt: Det er bedre å frifinne ti skyldige enn å dømme en uskyldig.

I Paragraf 12-3 om regelbrudd heter det:

«(1) Følgende forhold anses som regelbrudd

a) tilstedeværelse av et forbudt stoff, dels metabolitter eller markører i utøvers dopingprøve (...)»

Det betyr m.a.o. at man kan bli dømt uansett hvordan stoffet har endt opp i utøverens dopingprøve. 

Utøvere gis et objektivt ansvar for tilstedeværelse av et forbudt stoff i dopingprøven og kan straffes.

At man for eksempel ved inntak av biffkjøtt fra storfe som har vært foret med anabolske steroider kan risikere at det blir observert clostebol i dopingprøven har vært dokumentert. 

I en artikkel av Debruykere et al fra 2002, «Clostebol-positive urine after consumption of contaminated meat», er konklusjonen (oversatt av meg):

«Vi viser at clostebol metabolitter i urinen i en av de frivilige involvert i et matinntak-eksperiment var forårsaket av tilfeldig forbruk av kjøtt som var forurenset med clostebol-acetat.»

Jeg antar at den artikkelen er kjent for ADN. 

Det er altså slik at WADA er mer interessert i at absolutt alle juksere blir tatt enn hensynet til muligheten for å dømme en uskyldig. Finnes rester av forbudte stoffer i urinen, tar WADA det som gitt at juks har forekommet. 

Therese Johaug har over flere år høstet mange medaljer i store mesterskap. Så vidt jeg vet blir alle medaljevinnere testet for doping. Alle hennes prøver har vært negative. Hun har blitt verdens beste skiløper uten doping. Tanken på at hun skulle ta sjansen ved aktiv doping for å bli enda bedre er utenkelig.

Oppfordringen til alle toppidrettsutøvere blir derfor:

Før der dere spiser eller drikker, send prøver av maten til et dopinglaboratorium. Ikke start måltidet før dere får svar om at ingen forbudte stoffer er funnet! Tilsvarende for tannpasta, solkremer og fotsopp-pulver.

Årsaken til å innføre en utvidet definisjon er, vil jeg tro, at det er problematisk for dopingjegerne å bevise utøverens hensikt. De fleste med forbudte stoffer i dopingprøven har sannsynligvis dopet seg bevisst for å jukse. At man derved risikerer å dømme en uskyldig utøver bryr åpenbart ikke dopingjegerne seg om. Det er for dem viktigere å fange alle jukserne enn å dømme en uskyldig.

Dette er et syn som i vanlig rettspraksis er uhørt: Det er bedre å frifinne ti skyldige enn å dømme en uskyldig.

Det er ingen stor tragedie om en dop-jukser slipper straff. Kanskje er det en utøver som mister en medalje og noen penger. Det er ergerlig, men det er ingen tragedie. For en uskyldig utøver å bli dømt er derimot en betydelig personlig tragedie.

Dersom WADA-systemets straffesystem hadde vært i nærheten av vanlig rettspraksis, ville Johaug ha blitt blankt frifunnet.

Men jeg ser problemet. WADA har innført en regel som Johaug har forbrutt seg mot ved å smøre sitt leppesår med en krem som inneholdt et forbudt stoff. At laboratoriet, som undersøkte hennes urinprøve, konkluderer at funnet er i overensstemmelse med Johaugs forklaring om leppesalven og videre konkluderer med at konsentrasjonen i hennes urin umulig kan ha hatt en prestasjonsfremmende effekt blir det sett bort fra ved en eventuell dom. Selv om domsutvalget skulle mene innerst inne at hun er uskyldig, vil de føle seg presset/tvunget til å gi henne en dom av hensyn til finsk og svensk opinion.

Det må eventuelt gi en ekkel følelse.