Vil det norske kronprinsparet ta opp menneskerettigheter i Etiopia?

SYNSPUNKT: Som etiopisk statsborger bosatt i Norge benytter jeg anledningen til å ønske de velkommen til landet mitt, og ser linjen til kong Olav sitt besøk til Etiopia januar 1966, og før det keiser Haile Selassie sitt besøk til Norge i 1958. I en pressemelding fra 18.09.2017 framgår det at tema for besøket vil være helse- og utdanningssamarbeidet, Norges klimapartnerskap med Etiopia, migrasjons- og flyktningsituasjonen i regionen, og å fremme norsk næringsliv. Kronprinsparet vil også møte representanter for etiopiske myndigheter, sivilt samfunn, norske organisasjoner og norsk næringsliv i landet. Om lag femti norske selskaper er med i reisefølget.

Norge har hatt gode relasjoner til Etiopia i mange år. Mye av dette startet med det nære vennskapet mellom det norske kongehus og keiser Haile Selassie. Mye kan sikkert sies kritisk om Etiopia under hans styre, og om måten han styrte på, men den gode relasjonen som da var bar også noen gode resultater for Etiopia. En kan vise til utbyggingen av den etiopiske kystvakta med assistanse av norske marineoffiserer. Eller at norsk misjon ble invitert til å bidra med utvikling av utdanning og helse i landet. Og at det i forlengelsen ble etablert et omfattende norsk humanitært bistandssamarbeid. Norge gitt 6.63 milliarder i bistand til Etiopia fra 1960 til 2016. På Norads nettsider kan man lese at viktige samarbeidsområder i dag er klima, humanitært arbeid, menneskerettigheter og godt styresett.

De siste årene har det vært mye fokus på menneskerettighetssituasjonen i Etiopia, og det har vært stilt spørsmål ved bistands- og næringslivssamarbeid mot dette bakteppet. Også vår ferske utenriksminister, da hun ennå representerte opposisjonen (28.02.2012), vektla dette i debatt om samarbeidet i Stortinget. Med henvisning til rapporter om menneskerettighetssituasjonen (bl.a. Human Rights Watch av 17.01.11 og notat USAs ambassade, m.m.) kritiserte hun Norges uendrede politikk overfor landet. Det har ellers i de politiske debattene vært stor enighet om at Etiopia som er et av Afrikas mest folkerike land og har hatt stor økonomisk framgang, er et viktig samarbeidsland for Norge. Tross at Etiopia fortsatt strever med matsikkerhet, ernæring og fattigdom, synes det som at bistand har virket og gitt resultater. Og likevel er norsk diplomati, norske bistandsorganisasjoner og media vel kjent med mange alvorlige brudd på menneskerettighetene i landet. Angrep på ytrings- og pressefrihet i Etiopia, bl.a. ved at flere journalister er blitt fengslet eller drevet på flukt, er allment kjent. Politisk og organisatorisk spillerom begrenses under dekke av å skulle bekjempe terror. Informasjon er tilgjengelig om hvordan landets sikkerhetsstyrker begår vold mot sivilbefolkning, særlig når det er politisk uro og motstand. Politiske fanger torturers og drepes. Fattige etiopiske bønder får ikke tilgang til egne jordstykker, mens landrettigheter selges billig til utenlandske investorer. Nye lover for regulering av sivilsamfunnet gjør det illegalt å arbeide med rettighetsspørsmål.

Og i liten grad blir Etiopias myndigheter konfrontert med dette, og mer fokus gis til at landet bidrar med betydelig måloppnåelse på bistand og klima i tillegg til å være en viktig stabiliseringsfaktor i regionen. Mange vil nok mene at denne stabiliseringsfunksjonen mer skyldes landets kultur og folkelige tradisjoner, enn politikken til makthaverne. Både norske myndigheter og organisasjoner synes å ville unngå å berøre disse forholdene. De gangene vi som er etiopiere i diaspora får anledning til å stille kritiske spørsmål til norsk taushet om menneskerettighetsbrudd, blir det henvist til at det føres en aktiv dialog. Men vi har ikke sett at denne dialogen har båret frukt de siste årene. Etiopia fortsetter å polariseres ut fra etnisitet og religion. Landets poltikk preges av mer av kontroll og paranoia, enn av dialog og åpenhet. Landet kan stå foran mer vold, og det vil bare medføre tilbakegang.

Det er her verd å vise til Stortingsmeldingen om menneskerettigheter (St.mld 10, Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken: 2014-2015) der det tegnes et bekymringsfullt bilde av menneskerettighetssituasjonen i Afrika. Dette er et bilde som sammenfaller veldig med situasjonen i Etiopia: «foregår det alvorlige og systematiske menneskerettighetsbrudd i flere land. Sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlings- og foreningsfrihet er under press. Menneskerettighetene tolkes og tilpasses i flere land slik at de ikke kommer i veien for å kontrollere og kriminalisere opposisjon, medier og det sivile samfunn. Lovgivning knyttet til antiterror og landets sikkerhet brukes i enkelte land som grunnlag for arrestasjoner og domfellelser av journalister, menneskerettighetsforkjempere og opposisjonspolitikere. Politivold, tortur, vilkårlige fengslinger, utenomrettslige henrettelser og straffrihet for overgrep begått av myndighetspersoner er eksempler på andre graverende menneskerettighetsbrudd i denne regionen.» (St.Mld 10, 2014-2015)

I meldingen skrives det også om at Norge skal engasjere seg i disse forholdene internasjonalt, regionalt og bilateralt. Når det gjelder det bilaterale engasjementet, sies det at Norge skal ha en helhetlig tilnærming (samarbeide og støtte, bruke kritikk og sanksjoner i samsvar med andre land og ikke minst ha klare reaksjoner ved alvorlige menneskerettighetsbrudd). Det må også nevnes at  norske myndigheter og næringslivets organisasjoner har utviklet en felles Nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter som svar på initiativer fra OECD og FN.

I anledning Kronprinsparets besøk til Etiopia er det betimelig å spørre om besøket vil fremme menneskerettighetssituasjonen i landet og hvordan? Eller vil kronprinsparets besøk kun fremme norske interesser for enhver pris? Kan vi forvente at de politiske talene følges opp, og at Utenriksministeren legger føringer i tråd med sin utålmodighet for en forbedret norsk utenrikspolitikk overfor Etiopia da hun var i opposisjon: «.. når vi nå skal gå inn i en såkalt strukturert politisk dialog, mener jeg det faktisk også er viktig å vite hva vi skal med den dialogen. Hvor vil vi med dialogen? Hvilke krav skal vi stille? Når skal vi si at grensen er nådd? Når skal vi si at menneskerettighetssituasjonen er blitt så problematisk at vi ikke lenger kan forsvare å ha det forholdet vi i dag har til Etiopia?» Vi er mange som venter at Utenriksminister Søreide og offisielle besøk til Etiopia bidrar til å gi svar på de spørsmålene opposisjonspolitiker Søreide selv har stilt.