Vi konkurrerer i VM, ikke NM

SYNSPUNKT Nylig har de norske alpinutøverne kjempet om gjeve medaljer i St. Moritz, med Leif Kristian Haugens første medalje som et høydepunkt. Langrennsutøverne gjør det samme i Lahti.

Innen disse idrettene er det ingen tvil om at vi kjemper med de beste internasjonalt, og vi deltar med største selvfølgelig for å vinne. Det gjør vi fordi vi gjennom mange år har jobbet målbevisst og kompetent for å bli best. Ikke i Norge, men i verden.

Slik må det også være når det gjelder utdanning og kompetanse. Utgangspunktet er ganske enkelt: Norge er et høykostnadsland. Vi har høye lønninger, vi har høye skatter som finansierer en god velferdsstat, og vi har kostnadskrevende reguleringer innen helse, miljø og sikkerhet.

Alt dette er bra, og det er bred politisk enighet om at vi vil ha det slik. Men dette fordrer at vi skaper verdiene som skal til for å finansiere dette. Og for å skape høy verdi i en stadig mer kompetansepreget verden, er ingenting viktigere enn utdanning.

Kvalitet i bredden

Derfor er det betimelig at regjeringen nylig la frem en stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning, og det er mye positivt i stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning».

Men, den burde vært mye tydeligere når det gjelder behovet for å spisse toppene og legge ned de svakeste breddetilbudene. Skal vi konkurrere i VM i stedet for NM, må vi bli tøffere i kvalitetskravene.

Det tilbys for eksempel bach[soft hyphen]elorutdanning innen økonomi og administrasjon ved 41 læresteder i Norge. Master/siviløkonom tilbys 15 steder.

Vi i Econa synes det er bra at mange har mulighet til å ta en økonomiutdanning som gir verdiskapning på mange nivåer og tydeligvis er etterspurt siden nesten alle får jobb. Men det er vanskelig å tro at det leveres god nok kvalitet ved så mange læresteder.

Vi må stille minimumskrav til alle utdanningssteder, og der kvalitetsmålinger forteller at disse minimumskravene ikke blir nådd, må vi rett og slett luke ut de dårligste

Som det påpekes i meldingen, har små og fragmenterte fagmiljøer i Norge, blant annet i internasjonale evalueringer, blitt identifisert som et hinder for bedre kvalitet.

I meldingen skriver regjeringen at den vil bygge ut en nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet og opprette en kvalitetsportal hvor indikatorer og relevante kunnskapskilder samles på ett sted.

Alt dette er bra! Vi trenger tydelige indikatorer som gjør det mulig å vurdere om mål og minstestandarder er oppfylt. Vi trenger mer åpenhet og kunnskap om hva god kvalitet er og hvordan vi håndterer avvik.

Men staten må også ta konsekvensen av det som måtte fremkomme i grundigere kvalitetsmålinger. Vi må stille minimumskrav til alle utdanningssteder, og der kvalitetsmålinger forteller at disse minimumskravene ikke blir nådd, må vi rett og slett luke ut de dårligste, statsstøtte må reduseres eller falle bort og ressursene heller komme en annen institusjon til gode.

Det skylder vi «kundene», studenter som investerer år av sine liv på studier og arbeidslivet som tar imot dem.

Spisse toppene

I tillegg til kvalitet i bredden, må vi spisse satsingen i toppen. De beste lærestedene i Norge konkurrerer i dag mer med København, Stockholm, London, Paris og USA om de beste studentene og akademikerne enn med hverandre.

Det betyr at vi må våge å peke ut noen elitesatsinger, tilsvarende som å etablere Olympiatoppen innen idretten. Disse få må tilføres ekstra ressurser, men selvsagt også få tøffe krav om å levere utdanning på internasjonalt elitenivå.

Disse to klare tiltakene «luking i bunnen» og «spissing i toppen» finnes det knapt spor av i stortingsmeldingen. Det er skuffende. Kvalitetskrav må følges opp med konsekvenser. Bare slik kan vi delta i VM i kompetanse.