Venstres vei inn i regjering

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Ingen vet, men de fleste antar at mangelen på gode alternativer blir avgjørende. Om det blir regjeringsforhandlinger, blir kunsten å fortelle velgerne at Venstre er lite.

Alle som har snakket med Venstres ledende politikere denne uken får beskjed om at ingenting er avgjort, og at det slett ikke er sikkert at partiet etter helgens landsstyremøte ber om regjeringsforhandlinger. Det er også relativt sannsynlig at Venstre etter helgen ber om forhandlinger med de to regjeringspartiene, men at det holdes åpent om målet for disse forhandlingene er en avgrenset samarbeidsavtale eller regjeringsdeltagelse. Det vil i så fall være en repetisjon av det som skjedde for drøye fire år siden. De såkalte Nydalen-forhandlingene var lenge åpne – i den forstand at partene både snuste på regjeringssamarbeid og ulike andre samarbeidsformer.

Snakker man med andre enn Venstre-folk i Stortinget, er meldingene langt mer entydige. De aller fleste – både i opposisjon og posisjon – tror at Venstres ledelse allerede har bestemt seg. Det har vært sonderinger mellom partiledelsene i Høyre, Frp og Venstre i lang tid, og det er en alminnelig antagelse at disse samtalene har vært såpass konkrete at Venstre i store trekk vet hva det er mulig å få gjennomslag for i en regjeringsplattform.

Eller for å si det motsatt: Venstres ledelse har nå ganske god oversikt over hva det er umulig å få til innad i en regjering. Dersom Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Terje Breivik i sonderingene hadde møtt Frp-holdninger som vil gjøre det ekstremt vanskelig for dem å ta vare på troverdighetene i asyl- og klimapolitikken, ville de ha begynt å forberede partiet og offentligheten på det. Det ville ha kommet lekkasjer om stor avstand og dårlig stemning mellom partene. Det lille som er kommet ut om sonderingene frem til nå er motsatt: Stemningen sies å være veldig god, og de tre partiledelsene er i ferd med å knytte enda tettere bånd.

Nettopp det at toppene i de tre regjeringspartiene nå snakker så mye sammen kan bli trukket frem som en forklaring, dersom det ikke oppstår en ny trepartiregjering. Det er en teoretisk mulighet for at toppene i Frp og Venstre fjerner seg fra de andre tillitsvalgte i organisasjonen. I Frp er det eksempelvis ingen utenom partiledelsen som vet noe særlig om hva de skal tilby Venstre i regjering. Siv Jensen fikk tidligere i høst et klarsignal for både å sondere og å forhandle, og det virker som om resten av partiet tar det for gitt at Jensen vet akkurat hvor mye det er mulig å gi til Venstre. I forrige stortingsperiode hendte det mer enn en gang at Siv Jensen ble tvunget av sin egen stortingsgruppe til å gå tilbake på løsninger som hun i utgangspunktet var blitt enige med samarbeidspartiene om.

Helgens landsstyremøte i Venstre kan også, i hvert fall i teorien, bli mer krevende enn Trine Skei Grande er forberedt på. Der sitter det fylkeslagsledere som nå skal gå i gang med å forberede lokalvalget i 2019. De er meget bekymret for at Venstre i siste valg ble mer byparti enn noen gang tidligere. En tredjedel av velgerne bor nå mellom Holmenkollen og Asker. Dersom en regjeringsdeltagelse bekrefter inntrykket av at Venstre er blitt et urbant og høyreorientert parti, blir det ekstremt tungt å inspirere lokallag rundt om i landet til å drive kommunevalgkamp.

Politikere og observatører utenfor Venstre tror at partiet kommer til å ta risikoen på en avskalling i distriktene. Ikke fordi Venstre ønsker det, men fordi det er stor risiko forbundet med absolutt alle valg. Dersom Trine Skei Grande tar med seg partiet inn i regjering er det dypest sett fordi alternativene ikke ser bedre ut. Samarbeidsavtalen i forrige stortingsperiode var ingen suksess. Det lure med den avtalen var at den låste Høyre og Frp i noen viktige saker, samtidig som den gjorde det mulig for Venstre å være et reelt og høylytt opposisjonsparti i andre saker. Det var bra i teorien, men i praksis viste det seg vanskelig å utøve tøff opposisjon uten å fremstå som sta og kranglete. Meningsmålingene tydet på av velgerne ikke likte Venstre i den posisjon.

Venstre-folk må minne seg selv og andre om at de er små

Det er opplest og vedtatt både i Venstre, og blant observatører, at partiet reddet seg over sperregrensen i valget fordi det skiftet strategi i det siste halv året. Da definerte det seg som et klart borgerlig parti som først og fremst jobbet for å gjøre høyrepartiene bedre på Venstres viktigste politikkfelt. Lærdommen av valget er at Venstre må holde seg på høyresiden – det sees som lite aktuelt å bruke vippeposisjonen i Stortinget til å true med å kaste Solberg-regjeringen.

Når de aller fleste i Venstre ser ut til å være enige om sin politiske plassering, og at samarbeidsavtalen i forrige periode ikke var noen stor suksess, er det rett og slett ikke noen andre alternativer enn å prøve ut livet i regjering. Tilhengerne av en slik løsning minner om at Venstre var det eneste av de tre partiene i Bondevik II regjeringen som kom styrket ut i valget i 2005.

En suksess for 12 år siden er ikke mye å lene seg tilbake på. Offentligheten har endret seg og samarbeidspartnerne er nye. Venstre må klare å få fortalt velgerne at de ved å gå i regjering faktisk endrer politikken, samtidig må velgerne forstå at Venstre er en juniorpartner som ikke kan forventes å få alt for stort gjennomslag. Det siste er enda viktigere enn det første, og det kan illustreres med «Listhaug-problemet».

Venstre hørte i hele valgkampen at det ikke kunne klage for mye over retorikken til innvandringsminister Sylvi Listhaug. Så lenge Venstre var et støtteparti for regjeringen, kunne det sies at det var Venstre som holdt både Erna Solberg og Sylvi Listhaug ved makten. Denne argumentasjonen kommer til å bli enda tydeligere, dersom det blir en trepartiregjering. Venstres utfordring da blir antagelig å fortelle velgerne at de er så små at de ikke kan blokkere de store regjeringspartiene valg.

Det vil kanskje bli en nøkkel for Venstre – både når det gjelder tap og seire i forhandlingene om en regjeringsplattform. Seirene må se ut som om de er større enn man kan vente for et parti med litt over fire prosents oppslutning, mens tapene må forklares med det samme.

Venstre-folk må minne seg selv og andre om at de er små.