Sorgens poesi

Ladyen i musikkspillet «Lady Arbuthnott - frua på Elverhøy» mistet to menn i krigen, og hun sendte sin tredje mann på dør med påstanden om at han var skyld i at hennes sønn døde. Det er vel i meste laget for et menneske å takle?

–  Livet farer hardt med noen av oss. Det kan holde hardt å bære alt livet møter oss med. Lady Arbuthnott blir kastet inn i en bunnløs sorg da sønnen dør under dramatiske omstendigheter på Dovre. Men sorgen knekker henne ikke. Hun kommer seg videre. Hun var utvilsomt en sterk kvinne med vilje til å leve videre, selv om livet blir helt annerledes enn hun hadde sett for seg.

Dette sier Odd Eidner. Han er prest tilknyttet bispedømmet i Bodø og bruker deler av tiden sin som veileder for ansatte i kirken. Eidner er også spaltist i lokalavisen og har gitt ut fem bøker om sorg, mellommenneskelige emner og tro. Han er vel kjent i sorgens landskap. To av barna hans døde noen måneder inn i sine første leveår. Opplevelsene gikk så hardt inn på ham at han i en periode avskrev troen på Gud. Etter hvert slapp sorgen taket og troen vendte tilbake. Han kunne fortsette som prest.

– Hva er nøkkelen for å komme seg ut av en sorg som truer med å legge hele ens liv i grus?

– Vi må alle finne vår vei. Det er ingen oppskrift som virker for alle. Noen drives inn i offerrollen. Det er forståelig at det kan skje. Når noe vondt og grusomt rammer oss, kan noen og enhver kjenne på følelsen av at vi er utsatt for en urettferdighet som helt tar livsmotet fra oss. Men å la offerrollen styre ens liv, er veldig begrensende. Sorg må bearbeides, slik at den ikke setter seg fast og tar styringen over livet. Lady Arbuthnott makter å komme seg igjennom sorgen og se mulighetene som livet tross alt har.

– Hva var det verste hun opplevde?

– Sønnens død. Det er vondt å miste mennesker vi har utviklet nære relasjoner til. Men det er noe spesielt med å miste et barn. Barna hører framtiden til. De er bærere av forventninger og dype lengsler i oss. Er det noen som ikke skal dø, så er det barn. Å miste et barn er å stifte bekjentskap med den fullstendige meningsløshet.

Anklager mannen for mord

Lady Arbuthnott er ingen litterær skikkelse. Historien til ladyen i musikkspillet som spilles i Sunndalen hver sommer er historien til et virkelig menneske som har levd i bygda.

I stykket er ladyens sønn, James, 20 år. Han trives ikke på Sunndalsøra. Han virker deprimert, kjeder seg og sliter med å finne meningen med livet. Han plages av ikke å ha en far. Og han reagerer på at hans mor ikke synes å preges nevneverdig av at hun mistet sin første mann. Mens James forblir i sorgen og savnet, går Barbara Arbuthnott videre, på jakt etter nye menn, slik James ser det. Han sier rett ut til henne at hun for tidlig fant en ny mann etter at hans far døde. Den andre ektemannen dør også i krigen. Den tredje mannen hun nå har valgt, William, kan han ikke fordra. «Du må velge mellom William og meg», gir han klar beskjed om. Et urimelig krav, men det er nå slik James føler det. Han forstår nok at moren har et behov for å bli elsket av en mann, men ikke av en type som William.

Hun er blitt kalt Sunndalsøras dronning, og var et midtpunkt i bygda. Lady Arbuthnott var en dame som samlet folk rundt seg. Så fikk hun også folkets støtte da alt raste sammen.

Foto

Nathan Lediard / Jazzåteatret

Og sønnen har kanskje rett. Det er ikke et lykkelig ekteskap Barbara lever i. Det fremstår mer som en praktisk forordning. En adelsfrue må ha en mann, men William er definitivt ikke hennes store kjærlighet. Hun flørter åpenlyst med andre menn. Både James og Willam ser det, men den livsglade ladyen lar seg ikke ramme inn av konvensjonene om hvordan en kvinne skal opptre. Hun vil være seg selv. Da William tar til orde for at han bør få en mer sentral rolle i deres samliv, selv om det er hun som har pengene, avviser hun det fullstendig. Hun vil bruke penger på det hun vil. Hun vil ikke ha en mann som trekker opp grenser og bestemmer over henne.

Det ulykkelige forholdet mellom William og sønnen James plager henne. Det er ikke bare det at de ikke finner tonen. James fordrar ikke William. William stjeler morens oppmerksomhet og hindrer at han får den plassen i hennes liv han mener seg fortjent til.

William legger ikke skjul på at han synes James er en dust. Det er ingen ting han duger til. Han forsøker å lære ham å fiske, men heller ikke det engasjerer ham. Det ender med et voldsomt oppgjør mellom sønnen og stefaren, der William truer James på livet. Det var neppe reelt, men det bidrar til at James får et av sine epileptiske anfall. Denne gangen er det alvorlig. I hui og hast drar Barbara avgårde med James for å skaffe hjelp. James dør på veien og Barbara bryter sammen. Hun kaller William en morder og sender ham på dør.

Sorg og relasjoner

– Er vi ikke helt tilregnelige når sorgen rammer oss?

– Hun overreagerer. William er ikke direkte skyld i sønnens død, men han har gjort livet vanskelig for ham. Når katastrofen rammer, leter vi fort etter syndebukker. Barbara gjør William til syndebukk. Det er en flik av kjærlighetens bakside – hatet – vi møter her. Sorg, skuffelse, følelsen av selv å ha sviktet, alt blander seg for henne i en stor, uhåndterlig lidelse. Hun er ikke i tvil, William må definitivt ut av hennes liv.

– Belaster sorgen alle relasjoner?

– Hvis en har en god relasjon, kan sorgen styrke relasjonen. Det er mange som kan fortelle at dyp sorg førte de sørgende nærmere hverandre. Slik fikk sorgen en mening. Dersom man i utgangspunktet ikke har et godt forhold til noen, kan sorg eller andre emosjonelle påkjenninger føre til at forholdet blir enda dårligere. Vi opplever noe av sorgen likt og noe helt forskjellig. Derfor må enhver sørgende finne sin egen vei i sorgens landskap.

De evige temaer

– Kjærlighet, hat, lidelse, sorg og trøst – evige temaer i litteraturen?

– Ja, for det er slik livet er. Det er både lykke og framgang, bunnløs fortvilelse og sorg som ikke vil slippe taket. «Kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod», skriver Knut Hamsun i «Victoria«. Barbara Arbuthnott er en kvinne som søker den vekst og lykke som blomsten representerer, den livgivende kjærligheten slik hun vil ha det, men hun mister to menn i krigen. Hennes eneste sønn dør i armene hennes, hun mister huset, alt hun har skapt. Hun er som Job i Bibelen. Hun - den vakre, rike, ressurssterke, som later til å kunne få alt hun vil ha - erfarer livets blodige alvor og mister alt.

Men ikke Lars Hoås og Karen Lønset, som hun knytter til seg som tjenestefolk. Disse to innleder et forhold og Karen blir gravid. Det var grunn nok for Barbara til å gi henne sparken. Istedenfor tar hun Karen med seg på en lang reise. Ingen får vite om hennes planer. Karen føder en datter som hun adopterer bort til en familie i Kristiania. Barbara pålegger Karen ikke å si noe til noen. Etter en tid klarer ikke Karen holde på hemmeligheten lenger. Hun forteller det til Lars. De finner ut at de ikke har noe annet alternativ enn å fortsette som ladyens tjenerskap. «Vår tid er ennå ikke kommet», sier de til hverandre.

– Barbara hadde penger og makt. Var hun ufølsom og ville styre andre menneskers liv?

– Å få barn utenfor ekteskapet var den gang en skam som for de fleste fikk store konsekvenser. Ingen hadde sagt noe om hun hadde gitt Karen sparken. Men hun velger sin egen løsning, som hun mener er best for alle parter. Tvinger sin egen løsning på Karen, er vel rett å si.

– Og hun vil tydeligvis ikke at de to skal bli et par. Hun har ansatt to tjenere, ikke en familie. Så de får akseptere at det er hun som legger premissene. Er det slik hun tenker?

– Umulig å vite. Men det går an å tenke at hun ikke orker å ha to som lykkes i kjærlighet og får barn så tett inn på seg. En annen forklaring er at hun vil ha Lars som elsker. Ryktene går om det når hun tar ham med seg på en lang reise i Europa.

Mørk sjalusi

Eidner mener sjalusi er et tema flere steder i stykket. William er sjalu fordi Barbara er opptatt av andre menn. James er sjalu på William fordi han tar den plassen han mener han skulle ha. Barbara er sjalu på Karen og Lars.

Sjalusi følger sjelden fornuftens veier. Det handler om å bli sett. Når man føler seg oversett oppstår det sterke følelser av å bli avvist. Det kan drive mennesker både til urimelighet og direkte ondskap.

– Barbara tvinger Karen til å bli barnløs i likhet med seg selv, og hun krever at hun skal holde tett om sin sorg. Det virker både ufølsomt og urimelig å kreve taushet om en slik tragedie?

– Å bite i seg sorgen var nok mer utbredt den gang enn i dag. De trodde det var bedre å legge lokk på følelser enn å la følelsene få utløp. Også salmetekster kan avspeile dette, helt fram til for 50 år siden kunne vi synge «Gå stille med sorgen, i hjertet den gjem, vær taus i din smerte og vis den ei frem,» heter det i en av Landstads salmer som sto i salmeboken helt fram til vår tid.

Eidner understreker at mennesker må forstås ut fra den tiden de lever i. Barbara var en sterk kvinne. Hun hadde makt og brukte makten til å gjøre det hun mente var rett. Karen forble hos henne livet ut. Selv om det var vondt å måtte adoptere bort et barn, innså hun vel at dette tross alt var det beste.

Karen og Lars giftet seg noen år etter at Barbara døde. Da var de for gamle til å få barn.

Beholder verdigheten

– Var Lady Arbuthnott et godt menneske?

– Hun ble sett på som en velgjører. Hun ville hjelpe mennesker. Det var slik folket i Sunndal oppfattet henne. Hun var utvilsomt en filantrop. Men til grunn for gode gjerninger kan det ligge både egoisme og ønske om å framheve seg selv. Det får så være. Vi kan ikke drive med inngående granskning av motiver. Gjør mennesker godt, er dét det avgjørende. Noe annet er det om man utnytter sin godhet til å få makt over andre mennesker.

– Er det ikke det ladyen gjør? Hun knytter mennesker til seg ved å gi dem gaver eller viktige posisjoner?

– Ja, hun gjør det på sitt vis. Hun behandlet mennesker rundt seg godt. Da alt ramler sammen for henne, går bygda sammen om å bygge et hus til henne og sørge for henne. Det ville de ikke gjort om de ikke hadde satt pris på henne og var takknemlig for det hun hadde betydd for mange.

– Men noen forretningskvinne er hun ikke?

– Nei, hun er ikke opptatt av å tjene penger og samle seg rikdom. Hun bruker penger, bygger hus og hytter som hun gir bort til andre. Støtter diverse prosjekter i bygda. Hun har utvilsomt et sterkt sosialt engasjement.  

Lady Arbuthnotts skjebne blir at banken der hun har pengene sine blir slått konkurs. Alt hun eier blir solgt på tvangsauksjon.  

– Den rike ladyen hadde alt – og mistet alt. For en skjebne?

– Livet farer hardt med noen av oss. Det er en utfordring å kunne leve et liv som blir helt annerledes enn vi hadde tenkt. Få opplever ytterpunktene like sterkt som Lady Arbuthnott gjorde. Det som slår meg, er at hun møtte sin skjebne med verdighet. Hun ga ikke opp. Hun lot seg ikke forfalle eller fornedre. Mitt inntrykk er at hun var et menneske som evnet å gjøre det beste ut av situasjonen. Tragedien knekket henne ikke. Hun sluttet ikke å gjøre det hun kunne for at livet skulle bli godt å leve for flere enn henne selv. Det er selve poenget med livet. Vi lever for andre – ikke bare for oss selv.

Sorgens poesi

Regissør og kunstnerisk leder, Pål Øverland, sier han ikke slutter å være fascinert over den britiske ladyen som satte så sterkt preg på Sunndalen. Det er stadig sider ved hennes liv og skjebne som utfordrer ham. I det siste har han vært opptatt av forholdet mellom Barbara og sønnen James. Det var kanskje hans død som fikk henne til å bli i Sunndalen livet ut:

– Når jeg besøker stedet ved Løykja kapell, der James er gravlagt, opplever jeg den enkle inskripsjonen som hjerteskjærende:

«To my beloved memory of
James … who died at Fogstuen …
in the 21st year of his life.»

– Det er nesten som om Barbara skriver en haiku - poesi - om en kjærlighet hun egentlig aldri fikk forløst, kanskje aldri fikk vist, og kanskje aldri fikk gjengjeldt. Kan det skyldes dårlig samvittighet? Det står ikke en gang at det er hennes sønn.

«Dødsrittet»

Til årets forestilling om Ladyen skapte de en helt ny scene – som har fått navnet «dødsrittet». Barbara la i vei på en halsbrekkende ferd over Dovre på vei til London for å gi sønnen den beste legehjelpen som kunne oppdrives. Hun satset alt – og tapte. Øverland tror denne hendelsen endret Barbaras liv radikalt både i forholdet til Gud og til mennesker. Han gikk til Bibelen, til Salmenes bok, for å finne en tolkningsnøkkel for hva hun opplevde.

– Vi kjenner lite til Barbaras religiøse forestillingsverden. Hun var en belest kvinne og hadde nok god kjennskap til den kristne kulturtradisjonen. Det spesielle ved salmene i Bibelen er at de ikke bare gir svar og retning, de rommer tvil og fortvilelse. Her finner vi lovprisning, men også utsagn som stiller spørsmål ved maktene i tilværelsen, sier Øverland.

Det er ikke første gangen Øverland har innarbeidet nye scener i forestillingen. Men gjennom 20 år har han savnet å kunne gi mer scenisk kraft i avslutningen av livet til James Allen. Ikke minst fordi han mener det står sentralt i å forstå Barbaras valg senere i livet.

– Jeg forsøker å forstå forholdet de to imellom, og Ladyens forhold til Gud, skjebnen og kreftene i livet generelt. Når vi nå endelig gjør alvor av å realisere denne sinnsyke ferden over Dovrefjell, er det ikke for å forstå denne delen av historien om Barbara på en realistisk måte. Det er ideen om en mor – for ikke å si urmor – som kjemper for sin sønns liv – ja, kanskje for livet selv, som interesserer oss.

Nye scener

– Hva er det som avgjør om det skal lages en ny scene eller ikke?

– Det har vi ikke noen plan på. Det er spesielt å arbeide med et musikkspill som ikke handler om en litterær skikkelse, men om et menneske som satte sitt preg på det lokalsamfunnet hun ble en del av. Når ulike sider ved Lady Arbuthnotts liv kommer sterkere i fokus, kan det både ha sammenheng med mitt eget liv eller den tiden vi lever i, sier Øverland.

– Det er ikke den avklarte, bekjennende troen Ladyen representerer, men troen som kamp og mening i tilværelsen. Og det preger kanskje vår tid også?

– Lady Arbuthnott er som en av oss, selv om hennes liv er noe for seg selv. Jeg tror vi finner paralleller mellom hennes religiøse forestillingsverden og det mennesker tror og erfarer i dag. Hun er et menneske som ble sterkt berørt av det livet møtte henne med, derfor berører hun oss i dag. Vi kan med henne undre oss over maktene i tilværelsen og det som gir livet mening.