Senterpartiet – for folk flest

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Sp sto alene da det på tirsdag ble inngått forlik om langtidsplanen for Hæren og Heimevernet. Det er trist for et parti som aller helst vil ha gjennomslag for sin politikk, men det passer perfekt for Sp-strategene som er opptatt av å gi Sp en tydelig profil. Inngår man forlik med de andre partiene, blir man utydelig. Står man på alene på utsiden med forslag om å gi mer penger til en sektor, er det velgere å hente.

Det viste seg i høstens valg. Senterpartiets meget gode resultat generelt, og i Nord-Norge spesielt, er blant annet et resultat av at partiet i valgkampen fremsto som mer forsvarsvennlig enn de andre partiene. Det er derfor all grunn til å tro at det i den siste ukens debatt mellom forsvarspolitikerne på Stortinget ikke var spesielt stor vilje hos Sps representant til å kompromisse bort posisjonen som Hærens beste venn. Spesielt forståelig er det når regjeringspartiene ikke hadde så mye håndfast å tilby. Det fremste kjennetegnet ved kompromisset som de andre partiene inngikk på tirsdag er at det er krydret med løfter og intensjoner, men at konkretiseringene er skjøvet frem i tid.

Troverdighet

Liv Signe Navarsete, som nå er partiets forsvarspolitiske talsperson, har gjennom de siste fire årene bygget seg opp troverdighet som den fremste forkjemperen for HV og Hæren. Det er også logisk at landets fremste distriktsparti står øverst på barrikadene for et sterkt Heimevern og en sterk landmakt.

På andre politikkområder er det derimot grunnlag for å mistenke partiet for å tenke mer populistisk og kortsiktig. Som for eksempel at Sp i de to siste budsjetthøstene har fremstilt seg selv som det aller ivrigste i kampen mot avgiftsøkninger. I fjor var det bensin- og dieselavgifter, i år er det sukkeravgiften.

Selv om finansministeren ikke var med i Stortingets spontanspørretime onsdag, valgte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum å fremheve Solveig Hornes rolle som forbruksminister – slik at han kunne stille de siste dagers favorittspørsmål om hvorfor regjeringen vil gjøre vitaminbjørner dyrere, mens sukkerholdige produkter som marengs og marsipanpølser slipper avgiftsøkning.

Sukkeravgiften

For de uinnvidde ble regjeringspartiene og Krf/Venstre i forrige uke enige om å finansiere store deler av budsjettavtalen med en ganske kraftig økning av sukkeravgiften. Dette er en avgift som er vanskelig å avgrense blant annet fordi fortidens politikere ikke ville øke avgiften for såkalte husholdningsprodukter eller for produkter der sjokolade og sukker inngår som råstoff i et annet produkt.

I tirsdagens Dagsnytt 18-sending var det parlamentarisk leder Marit Arnstad som fikk snakke på vegne av folk flest. Hun fremhevet også de næringspolitiske konsekvensene av sukkeravgiftsøkningen. Det kan bli mer grensehandel og Lerum fabrikker i Sogn og Fjordane er blant de mange næringsmiddelbedriftene som kan bli rammet.

Arnstad og Vedum har mange gode argumenter i denne saken, og de kan vanskelig bebreides for å bruke en politisk sak for alt det den er verdt. Spørsmålet melder seg likevel om hva som er Sps alternativ. Partiets helsepolitiske talskvinne er blant de aller ivrigste i Stortinget for å få ned sukkerforbruket. Alle er enige om at avgrensningene av sukkeravgift gir noen pussige utslag, men det er ingen politiske partier som har gjort noe for å løse de problemene. Ei heller Senterpartiet da det var i regjering.

Senterpartiet skal ikke støtte noen regjering som den ikke selv er en del av. Partiet skal heller ikke inngå i en fast opposisjonsallianse

Kan det rett og slett være at Sp gir blaffen og nyter opposisjonspartiets privilegier med aldri å bli stilt til ansvar? Akkurat slik Fremskrittspartiet frem til 2013 alltid gjorde. En slik mistanke blir styrket i lesingen av Sps forslag til alternativt statsbudsjett for neste år. Der er Frps aller mest kjente budsjetteringsteknikk adoptert - nemlig å kutte i byråkratiet.

Senterpartiet har ikke selv summert alle sine forslag til kutt i byråkratiet, men det dreier seg om mange hundre millioner kroner – antagelig godt over milliarden. Forsvarspartiet Sp skaffer seg eksempelvis 80 millioner kroner ekstra til forsvarssatsinger ved å skrive inn at man skal spare denne summen på å redusere byråkratiet i departementet. Kuttene Sp foreslår kommer i tillegg til de automatiske kuttene på 0,5 prosent som regjeringen opprinnelig foreslo.

Lite er galt med å redusere byråkratiet, men all erfaring tilsier at det er ekstremt vanskelig, og at man i hvert fall ikke bør budsjettere med gevinstene av byråkratikuttet før man har lansert en troverdig plan for å få det til. Med mindre man er et uansvarlig opposisjonsparti – slik Sp ofte beskyldte Frp for å være – før 2013.

Føyer man til at Sps samferdselspolitiske talsperson, Ivar Odnes, har fått store oppslag i mediene på å beklage seg over bompenger generelt og den bilfiendtlige hovedstaden spesielt, er det ikke tvil: Partiet er blitt populistisk. Senterpartiet har alltid vært et veiparti og i det ligger det at man bruker bompenger for å finansiere mest mulig vei.

Så skal det selvfølgelig legges til at Sp ikke er blitt populistisk tvers igjennom. Selv om partiet nå vil åpne opp for færre kvoteflyktninger enn regjeringspartiet og Venstre/Krf gjør, så sluttet de seg til opposisjonen i å presse regjeringen til å myke opp regelverket for mindreårige asylsøkere. Det finnes mange politikkområder der partiet både er gjenkjennelig og samarbeidsorientert.

Tema

Likevel er Senterpartiets posisjonering i ferd med å bli et tema for de andre partiene i Stortinget. Regjeringspartiene vil gjøre det de kan får å tegne bildet av Sp som et uansvarlig og populistisk parti, men det kan også hende at Arbeiderpartiet og SV vil skjerpe tonen mot sin samarbeidspartner på rødgrønn side.

Irritasjonen er nemlig voksende over at Sp-ledelsen gang på gang gir inntrykk av at den er seg selv nok. I valgkampen ble det gjort et lite forsøk fra Arbeiderpartiet på å få Sp med på noen arrangementer som skulle understreke det rødgrønne fellesskapet, men Sp avsto. I det partiet er holdningen klar: Man samarbeider med andre om politiske saker – ikke om symbolmarkeringer. Dersom man skal være i fellesskap med andre partier, skal det være i regjering.

Også på dette feltet har Sp adoptert Frps linje. Senterpartiet skal ikke støtte noen regjering som den ikke selv er en del av. Partiet skal heller ikke inngå i en fast opposisjonsallianse.

Det er antagelig bra for Sp, men kanskje ikke så bra for opposisjonen som sådan.