Rekordlang politisk tenkepause

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: I et europeisk perspektiv er det ikke unikt at det går nesten et halvt år mellom et valg og den påfølgende regjeringsdannelsen, men i Norge er det historisk. Alltid før har et valgresultat enten gitt en ny regjering fem-seks uker etterpå, eller det har ført til at den sittende regjeringen har forberedt seg på å sitte fire år til.

Nå som Venstres landsstyre og stortingsgruppe har gitt sitt klarsignal kan vi vente at regjeringsforhandlingene starter rett over nyåret. Men de kan dra ut i tid. Formelle tidsfrister finnes ikke og statsminister Erna Solberg har i hele høst sagt at det ikke er noe hastverk med å stable den nye regjeringen på beina. I en slik situasjon er det grunn til å tro at både Frp og Venstre vil ha interesse av å dekke over dårlige kompromisser med å bruke litt ekstra tid. De tillitsvalgte skal i hvert fall gis inntrykk av at egne forhandlere ikke gir seg uten mange sverdslag.

Kriser

Selv om sannsynligheten nå er meget stor for at det blir dannet en ny trepartiregjering, er det ikke sikkert at det skjer uten små og store kriser underveis. Vi kan fort være i slutten av januar før den nye regjeringen ser dagens lys. Deretter kommer det en periode der det nye regjeringskollegiet gjør seg kjent med hverandre og med saksfeltene. Da starter også statsrådenes samarbeid med Stortinget. Ettersom regjeringen ikke har flertall bak seg, må statsrådene skaffe seg allierte fra noen av de andre partiene – eller de må meisle ut en strategi der de håndterer stadige nederlag i Stortinget.

Norge er velstyrt. Konsekvensene av den uvanlig lange ventetiden skal ikke overvurderes. Kanskje er det sunt for politikerne at man bruker et snaut år på å tenke seg om før man gyver løs på lokalvalgkamp og posisjonering for stortingsvalget i 2021. Samtidig er det slitsomt for partier å være for lenge på tenkeloftet. Det gjelder spesielt for Arbeiderpartiet i dagens situasjon.

Mandag bestemte Aps sentralstyre seg for å sette ned noen arbeidsgrupper som skal utvikle ny politikk på spesielt viktige politikkområder. Det gjelder distrikt, arbeidsliv og innvandring/integrering. Gruppene skal settes ned på nyåret og jobbe frem mot neste høst. Det rare er at partiet først bestemmer seg for å sette ned disse gruppene nå. Nestleder Hadia Tajik varslet rett etter valget at det var nødvendig med nytenkning på de samme områdene – i tillegg til at hun ville gjennomgå miljø- og klimapolitikken.

Det er mulig at Tajik på det tidspunktet tenkte at den nye stortingsgruppen kunne gjøre jobben. Da hadde Jonas Gahr Støre gitt beskjed om at partiet skulle føre en offensiv, til tider aggressiv, opposisjonspolitikk fra første dag i Stortinget. Nå som stortingssesjonen går mot slutten er det ikke lett å se tegn til den tydeliggjorte opposisjonsrollen.

Det kan skyldes at Arbeiderpartiet fortsatt sliter med å fordøye det overraskende valgtapet. Partiet er også plaget av en ulmende maktkamp. Denne uken skrev Dagens Næringsliv at det er kommet flere varsler til partiledelsen om at nestleder Trond Giske har oppført seg upassende. DNs beskrivelser av varslene er slik at det er umulig for utenforstående å bedømme alvoret i dem, men det er liten tvil om at svært mange i partiet ser på medieomtalen av varslene som et resultat av at noen i partiet ønsker å blokkere Giskes muligheter til å bli partileder.

Ingenting er mer krafttappende for et parti enn interne maktkamper. I Ap er kampen foreløpig bare ulmende. Den er også uvanlig i den forstand at den foreløpig ikke står mellom personer eller fløyer. Det er et lite mindretall i partiet som etter valget har arbeidet målbevisst mot at Trond Giske skal få en for sterk posisjon, men de har ikke gått til kamp for noen andre. Inntil videre fører det til at man ikke kan forklare Aps manglende tydelighet i politikkutformingen med at de bare har vært opptatt av interne maktkamper.

Usikre

Det har også hatt betydning at Ap, i likhet med alle de andre opposisjonspartiene, har vært usikre på hvem og hva de skal være i opposisjon til. Regjeringen har gjort minst mulig og Venstre har oppført seg både som aktivt opposisjonsparti og som Høyre/Frps beste venn. Aller vanskeligst for de rødgrønne partiene har det vært å finne ut av KrFs rolle. Partiet har i den siste tiden påført regjeringen store nederlag, men den har også vært en støttespiller.

Den beste illustrasjonen på KrFs rolle er at partiet i den ene debatten på Stortinget om statsbudsjettet får masse skryt av opposisjonen for at den har tvunget regjeringen til å innføre en lærernorm i skolen, mens partiet i neste debatt – om regionstruktur – får så hatten passer fordi partiet stiller opp for regjeringen og slår ring om regiongrenser som Krf-lederen selv har beskrevet som uhensiktsmessige.

For Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er det i en slik situasjon vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til KrF. Skal de legge mest vekt på de sakene der partiet skaper flertall sammen med dem, eller skal de behandle KrF som et parti som aldri kommer seg ut av det borgerlige fellesskapet?

Senterpartiet og SV gjorde så gode valg at de stort sett holder seg til strategiene fra valgkampen. Sp er ekstremt opptatt av å snakke om sine egne saker, mens SV tar rollen som radikal breddeholder.

Langsiktig

Arbeiderpartiet, derimot, har som sitt langsiktige mål å få KrF over til sin side av den politiske skillelinjen. Det krever finfølelse – både i Stortinget og i arbeiderbevegelsen. I det parlamentariske arbeidet må Arbeiderpartiet lokke KrF på den riktige måten – blir Jonas Gahr Støre for aktiv i sin tilnærming til Knut Arild Hareide, kan det føre til at Hareide får problemer med sine egen tillitsvalgte.

Den samme mekanismen gjør seg i enda større grad gjeldende i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen. Der er det i ferd med å vokse frem et krav om at Ap må bli tydeligere rød-grønt. Jonas Gahr Støre må svare på det kravet på en slik måte at han ikke støter KrF fra seg.

Balansegangen er vanskelig, og det er slett ikke sikkert at den blir noe lettere av at den skal pågå i veldig lang tid.