Manglende læring er ­bi­standens hovedutfordring

Per Øyvind Bastøe er evalueringsdirektør, Norad.

SYNSPUNKT: Det siste halvåret har flere medier hatt store oppslag om UD og Norads bruk av konsulentselskaper i norsk bistand. Men hovedutfordringen er ikke bruk av konsulenter, men heller evne til læring.

Hvert år gir Evalueringsavdelingen ut en årsrapport der vi oppsummerer funnene som gjøres i en rekke uavhengige evalueringer av norsk bistand. Målet med dette er å peke på hva som fungerer bra, og hva som kan bli bedre i norsk bistandsforvaltning.

I et år der det har vært mye synsing om bruken av konsulentselskaper, gir Evalueringsavdelingens årsrapport fakta og anbefalinger for bedre forvaltning av de nesten 34 milliarder kroner som Norge hvert år bruker på bistand.

Evalueringsavdelingen har i løpet av 2016 gjennomført 11 evalueringer og studier av viktige bistandspolitiske virkemidler og forvaltningen av disse. Vi har blant annet evaluert bistanden til flere enkeltland, sett på den organiseringen av norsk bistand, vurdert konsekvensene av den tettere integrasjonen mellom utviklingspolitikk og utenrikspolitikk, og evaluert norsk humanitær bistand.

Våre evalueringer viser at kvaliteten på norsk bistand gjennomgående er høy, og at bistanden ofte oppnår de mål som er satt. Men samtidig er det hele tiden behov for forbedringer. Basert på de evalueringer som er gjort i 2016 finner vi at hovedutfordringen er manglende læring.

Skal Norge få effekt og resultater på et så stort og viktige politisk område som bistand er beslutningstakerne nødt til å lære av tidligere erfaringer.

Dessverre har våre evalueringer – både fra i fjor og forutgående år – vist at bistandsmyndighetene ikke er gode nok på dette.

Den kunnskap bistandsmyndighetene og aktørene bygger opp, brukes ikke i tilstrekkelig grad når nye prosjekter igangsettes og prioriteringer gjøres. Det er spesielt på tre felt det feiles.

For det første er det helt avgjørende for god bistand at det settes klare mål for hva man ønsker å oppnå, og at det gis tilstrekkelig ressurser for at målene skal kunne nås.

I altfor stor grad finner vi at ambisjonene og målene for bistanden er uklare eller for høye, og at det ikke gis tilstrekkelig med ressurser for at målene skal kunne nås. Suksesshistoriene i norsk bistand finner vi når det er god sammenheng mellom tydelige mål og tilstrekkelige ressurser, slik vi har sett i de norske satsingene på barne- og mødrehelse og arbeidet mot ulovlig kapitalflyt.

For det andre ser vi at det er helt avgjørende at de som planlegger og igangsetter bistandsprogrammer bruker eksisterende kunnskap.

I våre evalueringer av bistand i langvarige humanitære kriser, deriblant til Syria og Afghanistan, kom det fram at kunnskap og erfaringer om hvordan nødhjelp best skal legges opp, bare benyttes i beskjeden grad når myndighetene står overfor nye humanitære kriser.

Altfor ofte forsøker beslutningstakere å finne opp hjulet gang på gang i norsk bistand

I studien om støtte til næringsutvikling i Afrika, som oppsummerte funn fra 33 evalueringer, kom vi til liknende konklusjoner.

Skal norske myndigheter få effekt av bistandsmilliardene må ulike aktører dele kunnskap, og det må lages bedre systemer for tilgang til andres erfaringer. Altfor ofte forsøker beslutningstakere å finne opp hjulet gang på gang i norsk bistand.

Den fremtidige planlegging, innretning og forvaltning av norsk bistand må i mye større grad bygge på erfaring og kunnskap hentet fra tidligere prosjekter, og partnerskap og samarbeid både internt i forvaltningen og med eksterne aktører må styrkes.

Vårt arbeid det siste året viser at systemene for å evaluere prosjekter og programmer i den norske bistandsforvaltningen bør bli bedre. Dette kom særlig fram i evalueringen av kvaliteten på prosjekt- og programgjennomgangene.

Vi fant at kvaliteten på de evalueringer som gjøres var svært variabel og helt avhengig av den kompetansen og kapasiteten som finnes i den enkelte avdeling og enhet. Norsk bistandsforvaltning mangler gode systemer for kvalitetssikring og systematisering av læring som bidrar til å heve kvaliteten på bistanden.

Når vi ser tilbake på norsk bistand det siste året er ikke hovedutfordring at det brukes konsulenter. De viktigste tiltakene er i stedet at det settes tydelig mål for hva som skal oppnås, gis tilstrekkelig med ressurser for at målene kan nås, og at bistandsforvaltningen bruker av den erfaring som gode evalueringer gir.