– Laks og olje redder ikke velferden

SYNSPUNKT Økt arbeidsinnsats og økt produktivitetsvekst er forutsetninger for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn fremover. Arbeidslivet trenger gode rammebetingelser for å legge til rette for dette. Når Stortinget neste uke skal behandle regjeringens Perspektivmelding, bør politikerne legge seg på minnet at fremtidige vedtak i andre saker, også bør understøtte ambisjonene i meldingen om økt deltagelse i arbeidslivet og mer effektiv offentlig ressursbruk.  

Arbeidskraften - vår viktigste ressurs

Skal Norge fortsatt være et land med høy økonomisk verdiskapning og universelle velferdsgoder i verdensklasse, må vi mobilisere mer arbeidskraft. Det handler både om å at flere jobber mer og lenger, og om at færrest mulig stå utenfor arbeidslivet.

Spekter har beregnet at dersom blant annet kvinnene øker sin gjennomsnittlige arbeidstid fra 31 til 34 timer i uken, at vi klarer å redusere sykefraværet i henhold til målsettingen i IA-avtalen, at ungdommen kommer ett år raskere ut i jobb og at seniorene jobber ett år lenger, så kan det tilsvare omtrent samme verdi som de 8600 milliardene vi kan forvente å høste fra oljefondet dersom avkastningen på dette blir 3 prosent, slik Finansdepartementet og Norges Bank anslår. Klarer vi i tillegg å øke produktivitetsveksten, vil vi stå bedre rustet til å kunne opprettholde velferden også i fremtiden.

Norske politikere kan i liten grad styre oljeprisen og verdens aksjemarkeder, men de kan påvirke verdien vi kan høste av arbeidskraften gjennom kloke politiske beslutninger og virkemidler. Derfor er det beklagelig at ikke arbeidstidsbestemmelsenes betydning for økt deltakelse i arbeidslivet og effektiv offentlig ressursbruk er viet mer plass i Perspektivmeldingen.

For eksempel vet vi at hele 2 av 3 av de som jobber deltid ønsker å jobbe mer, dersom de får tilrettelagt arbeidstiden bedre. Arbeidstidsutvalget foreslo noen mindre endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til det. Forslagene ville i tillegg bidratt til at virksomheter som driver døgnkontinuerlig kunne planlegge og gjennomføre driften på en bedre måte enn i dag. En samlet Produktivitetskommisjon støttet disse forslagene. Det er derfor overraskende at Perspektivmeldingen ikke omtaler arbeidstid i det hele tatt.

Heltidsarbeid blir avgjørende

Heltidsarbeidende kvinner kan bli velferdsstatens redning. Derfor vil det være avgjørende å styrke kvinners tilknytning til arbeidslivet gjennom arbeidslivs- og familiepolitikken. I følge SSB, jobber nesten 40 prosent av kvinnene deltid, mot i underkant av 15 prosent av mennene. Arbeidstiden for kvinner er i snitt rundt 31 timer i uka. For menn er arbeidstiden i snitt nesten 37 timer i uka.  I følge Perspektivmeldingen må alle i snitt jobbe 218 timer mer i året i 2060 for å opprettholde velferdsnivået.

Større stillinger vil også gi sterkere kompetanseutvikling og økt produktivitet. Heltidsansatte mestrer mer, heltid gir bedre kontinuitet i arbeidet og er mer effektivt. Samtidig må vi selvsagt fortsatt legge til rette for mulighetene til å jobbe deltid når man har små barn, sviktende helse eller når en viss alder.  

Det finnes noen enkle tiltak som vil bidra til at flere kvinner skal kunne jobbe mer. For eksempel å fjerne skatteklasse 2 og kontantstøtten, og gjeninnføre fedrekvoten på 14 uker mot dagens 10. Før fedrekvoten ble redusert til 10 uker, tok nesten hver fjerde pappa ut 14 uker eller mer. Nå er tallet bare 6 prosent. Dette er et godt eksempel på at politikk virker, men i dette tilfellet dessverre i helt gal retning.

Bør vurdere mer utskilling

Utskillingen av statlige virksomheter fra forvaltningen på 90-tallet har bidratt til bedre tjenester, høyere effektivitet og innovasjon. Et godt eksempel er Posten Norge, som ble aksjeselskap i 2002. Før var Postverket en utgiftspost på statsbudsjettet. Nå er det blitt en inntektskilde hvor staten får inn mer i skatt og utbytte enn den bruker på offentlig kjøp av posttjenester.

Omstilling og effektivisering er ikke gjort en gang for alle. Hvis den norske velferdsstaten skal være bærekraftig over tid, må arbeidet med effektivisering trappes opp. Som Produktivitetskommisjonen har påpekt, er det et potensial for å fristille enda mer av statlig virksomhet. Det bør stå høyt på politikernes dagsorden å vurdere slike muligheter.

Pensjonssystemet må understøtte arbeidslinjen

Pensjonsreformen Stortinget vedtok var et viktig steg i riktig retning. Det ga en folketrygd som er bærekraftig, men mye gjenstår for å gjøre tjenestepensjonene mer bærekraftige. Målet bør være å utvikle ett felles pensjonssystem for hele norsk arbeidsliv. Det er ingen grunn til at Norge med sitt lille arbeidsmarked skal ha flere systemer.

Det er en stor utfordring at offentlig sektor med sine 800 000 ansatte har et pensjonssystem der friske arbeidsføre stimuleres til å forlate arbeidslivet, noen før de har fylt 60 år. Den offentlige tjenestepensjonsordningen virker dessuten mobilitetshindrende mellom privat og offentlig sektor. Det er også nødvendig med en kritisk gjennomgang av alle særaldersgrensene det offentlige pensjonssystemet er utrustet med. Dette er aldersgrenser satt i en tid der mange stillinger hadde et helt annet innhold enn i dag.

Det er prisverdig at Regjeringen har iverksatt et arbeid med sikte på å reformere offentlig tjenestepensjon. Men dette arbeidet går dessverre for sakte. Med tanke på hvilket arbeidskraftbehov som skal dekkes, er vi alle tjent med at det blir fortgang i disse prosessene.

Kontroll kveler kreativitet

Det blir tøffere å opprettholde velferdsnivået fremover, og offentlig sektor kan ikke overlate arbeidet med produktivitetsvekst til privat sektor. Dessverre ser vi at revisjon og compliance har blitt en av de store vekstnæringene. Vi ser også at stadig flere av velferdstjenestene enten rettighetsfestes eller kreves rettighetsfestet. Det kan være gode hensikter bak en økende grad av individuelle juridiske rettigheter til velferdstjenester, men det gir mer byråkrati og fjerner fokus fra innovasjon og tjenesteutvikling. Dessuten krever det store administrative ressurser, skjemaer og rapporter for å dokumentere at alle rettighetene er oppfylt.

Mange av Spekters medlemsvirksomheter rapporterer om at skjemaer og kontroll går utover de oppgavene de egentlig skal løse. Jeg vil derfor advare politikerne om å utstede enda flere garantier, rettigheter og lovnader til brukerne av velferdstjenester. Muligheten for å drive ledelse, innovasjon og utviklingsarbeid i den enkelte virksomhet snevres inn med hver nye rettighet som blir vedtatt. Samtidig begrenses også det politiske handlingsrommet, fordi det er svært politisk krevende å fjerne en lovfestet rettighet for en pasientgruppe eller brukergruppe.

Til slutt har jeg et håp om at ikke Perspektivmeldingen havner i skuffen for evig forglemmelse etter Stortingets behandling. Så snart det nye Stortinget er på plass etter høstens valg bør meldingen og Stortingets innstilling tas frem, slik at den legger føringen for politiske tiltak og løsninger gjennom hele perioden.