KrFs rødgrønne budsjettpolitikk

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: Kristelig Folkeparti og Venstre går hver sin vei i skatte- og avgiftspolitikken, og det blir tydelig hvorfor de tar ulike valg i regjeringsspørsmålet. Men én ting har de to partiene felles: Det er FrP som skal tvinges på plass i høstens budsjettforhandlinger.

Kristelig Folkeparti var flinke denne uken til å spre nyheter om alt det de skal sikre penger til, dersom de bare får gjennomslag for sitt alternative forslag til statsbudsjett. Nationens lesere fikk med seg at partiet vil ha et eget fond for modernisering av fjøs, mens Vårt Lands abonnenter kunne lese at partiet vil gi økte lønnsmidler til prestene. Da det samlede forslaget til alternativt budsjett ble presentert torsdag formiddag, kom det mer enn 200 små og store enkeltforslag til påplussinger i regjeringens forslag til statsbudsjett.

Partiet hadde noe til alle – slik det alltid har hatt. Det er en grunn til at KrF omtales som Stortingets fremste utgiftsparti. Viljen til å kutte i noen poster på statsbudsjettet for å prioritere noe annet er ikke spesielt stor. KrF velger heller å øke skattene og avgiftene for å balansere sitt eget budsjettforslag. I år er de samlede økningene på vel åtte milliarder.

Så skal det med en gang legges til at det er urettferdig å fremheve Kristelig Folkeparti som mye mer utgiftsparti enn de andre. I et drøyt tiår har veksten i oljefondet bidratt til at alle partier fortjener kritikk for at de ytterst sjelden prioriterer på ordentlig. Politiske satsinger har i hovedsak vært finansiert av økte uttak fra oljefondet – ikke ved at man har kuttet vesentlig ned på andre utgiftsposter i statsbudsjettet. For ordens skyld skal det nevnes at regjeringens talspersoner er uenige i en slik fremstilling, fordi de mener den såkalte ABE-reformen (avbyråkratisering og effektivisering) viser en stor vilje til å skjære ned på statens utgifter. Kritikerne svarer at dette automatiske kuttet på 0,5 prosent rammer blindt og er et uttrykk for det motsatte av prioritering.

Uansett: Det viktige i høstens budsjettforhandlinger er at Kristelig Folkeparti går inn i dem med en lang liste av krav, samtidig som de har få forslag til inndekning som Høyre og Frp kan tenkes å godta. Det betyr at forhandlingene kommer til å bli tøffe. Spesielt harde blir de fordi Krfs politikk ikke er så veldig ulik politikken på rødgrønn side. Når Ap, Sp og SV etter hvert legger frem sine forslag til statsbudsjett, vil alle se at det er mange likhetstrekk med KrFs. Synet på kontantstøtte skiller, men det aller viktigste er at partiene har felles tenkning om hvordan de skal finansiere sine satsinger – nemlig ved å ta inn igjen litt av de 20 milliardene som ble gitt i skatte- og avgiftslettelser i forrige fireårsperiode.

I høst kommer neppe Knut Arild Hareide til å krisemaksimere. Han har gitt et slags løfte om kortsiktig vern av Erna Solberg. Neste år, derimot, kommer han og de øvrige KrF–erne til å true med å gå over til den andre siden. De vil fortelle regjeringspartienes forhandlere at det er umulig å inngå en avtale, dersom de ikke får det samme som Ap, Sp og SV ville ha gitt dem. Da kan det bli regjeringskrise.

Venstre er i prinsippet i akkurat samme posisjon som Krf. Partiet kan få gjennomslag ved å true å gå over til den andre siden. Men det vil neppe skje i budsjettpolitikken. Partiet venter til over helgen med å legge frem sitt alternative budsjettforslag, men de foreløpige signalene tyder på at Venstre i år vil legge frem et skattelette-budsjett. Partiet vil skjerpe profilen som småbedriftenes, nyskapernes og distriktsnæringslivets beste venn. Det innebærer også at de gjør det mer lønnsomt for vanlige lønnsmottagere å jobbe. Det blir skatteletter i milliardklassen for de med vanlige inntekter.

Mye tyder nå på at Venstre i den økonomiske politikken faktisk kommer til å utfordre Høyre og FrP fra høyresiden. Det vil føre til at man mister forhandlingstyngde ved at man ikke kan true med å gi sin støtte til partiene på venstresiden. Oppsiden er at partiet kan bli mer attraktivt for høyreorienterte velgere som mener at Høyre og FrP er blitt for dvaske.

Forhandlingene om statsbudsjett er det viktigste som skjer i Stortinget hvert år, men det er samtidig verdt å minne om at det utkjempes dragkamper mellom partiene på en rekke andre politikkområder også. Og selv om Venstre og KrF nå glir fra hverandre i synet på økonomisk politikk, er det andre spørsmål som forener dem. Som for eksempel synet på klima- og miljøpolitikk.

Noe av det mest interessante i KrFs forslag til alternativt statsbudsjett er at det fremmes forslag om å hente inn igjen mer enn to milliarder kroner fra bilkjøperne og -eierne. KrF har bestemt seg for å støtte regjeringens forslag til avgiftsøkning for tunge el-biler – den såkalte Tesla-avgiften, men sørger for å opprettholde el-bilenes fordeler ved å gjøre fossildrevne biler dyrere. Krf viser til at partiet i forrige stortingsperiode var med på å gi bilistene ni milliarder i avgiftslettelser, og at det da bare skulle mange at man ikke hentet inn igjen litt av de pengene.

Venstres avgiftsopplegg er ikke klart ennå, men på et eller annet vis kommer partiet til å foreslå en fortsettelse av den grønne skattevekslingen som nesten skapte regjeringskrise i fjor høst. Det innebærer at Venstre vil vri avgiftene slik at det blir dyrere å gjøre ting som øker klimautslippene, mens det blir billigere å være klimavennlig.

Dette igjen fører til at KrF og Venstre på noen områder vil gjøre felles front mot Fremskrittspartiet i de kommende ukers budsjettforhandlinger. Alle husker hvordan FrP nedla veto mot økte bensin- og dieselavgifter i fjor høst. Partiets første navn var «Andres Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep».

I fjor gikk FrP med på en liten økning av drivstoffavgiftene mot at det ble gitt desto større avgiftslettelser for bileiere på andre måter. I år har Siv Jensen og Erna Solberg gitt klar beskjed om at det må strammes inn. Skal man ta de to på alvor, vil det i høst være mye vanskeligere enn før å gi store avgiftslettelser som kompensasjon for at man på et annet område øker avgiftene noe.

Fremskrittspartiets handlingsrom i de kommende forhandlingene kommer til å bli lite, og det skal slett ikke utelukkes at det er Frp’erne på Stortinget som sitter mest slukøret igjen i desember – når budsjettavtalen antageligvis er i boks.