Kommunenes frivillige

Anita Vatland og Anne-Grethe Terjesen er henholdsvis styreleder og nestleder i Pårørendealliansen

SYNSPUNKT

I DN 17. august argumenterer Tromsøordfører Kristin Røymo for at de frivillige skal redde eldreomsorgen. KS ved Tor Arne Gangsø peker på at kommunene har fokus på tiltak for å utløse frivillig innsats. NSF ved Eli Gunhild By og Fagforbundet ved Mette Nord avviser 18. august dette som løsningen, men mener flere heltidsstillinger og å utnytte arbeidskraften bedre er svaret. Ingen overraskelser fra partene der.

Men la oss se på hva Mette Nord sier om at de frivillige skal løse fremtidens behov for flere hender i sektoren: «Hvem skulle de være? Folk som ikke er i jobb? Vil de gjøre arbeid som folk normalt får betalt for? Eller er det mødre og fedre som i dag stiller opp for idrettslag og fritidsaktiviteter? Skal de påta seg dette i tillegg? Jeg ser ikke for meg hvor alle disse frivillige skal komme fra» sier Mette Nord.

Da kan vi opplyse av mange av «disse frivillige» kalles pårørende og gjør nettopp det Nord spør om frivillige vil gjøre og på de vilkår som hun skisserer – så å si ulønnet, mens de er i jobb og også bidrar i idrettslag og fritidsaktiviteter.  Den usynlige tredje parten i eldreomsorgen er hva pårørende, familie og venner gjør for de eldre og for kommunene i tillegg til sitt eget liv. Det er på tide å bringe fakta om disse til bords i debatten!

• MAGNE LERØ: Frivillighet er ikke løsningen

Pårørendealliansen er en paraplyorganisasjon stiftet for å bringe pårørende og familieomsorgens vilkår frem i lyset, og for å arbeide for bedre forhold for pårørende på ulike områder, uansett diagnose eller tilstand til den man er pårørende til. Med pårørende menes ikke her kun i juridisk forstand. Dette er de personer som gjør det pasient/bruker ikke er i stand til eller treng hjelp til å gjøre selv OG som det offentlige ellers måtte ha gjort. Vi fyller gapet mellom behov og tjenester til syke og eldre, noen i lange perioder, noen korte perioder og noen periodevis. Det vil sannsynligvis skje for de fleste av oss. Innen eldreomsorg er vår påstand at pårørende er uunnværlige. Deres innsats er blitt en faktor som kommunene satser på og regner med skal spare i budsjetter for dem!

Det estimeres at 800 000 er i en pårørendesituasjon til enhver tid og yter 110 000 årsverk, nesten like mye som de ansatte i helsesektoren i kommunene. De hjelper syke og eldre, kombinert med sitt eget liv, jobb og familie, som de frivillige Nord etterlyser om vil dette. De hjelper generasjonene over seg som barn og barnebarn, eller på egen alder om det gjelder ektefelle eller samboer. Pårørendealliansen gjennomførte en Pårørendeundersøkelse 2016 med 3 127 svar og her er noen av nøkkelfunnene:

• 92 % er kvinner

• 6 av 10 bor sammen med en de er pårørende til

• 25 % yter omsorg 30 t eller mer i uken

• Pårørende hjelper til med økonomi, saksbehandling, praktisk bistand, gir medisinsk hjelp, sjåfør og følgetjenester, samt å motivere og oppmuntre

• Kun 12 % fikk omsorgslønn med snitt på 154 kr timen

• 49 % er i heltidsstilling, 19% i deltidsstilling kombinert med pårørendeomsorgen

• Mange bruker opp helger, ferier og avspasering til å hjelpe

• Egenmeldinger, sykemelding over og under 14 dager er benyttet av hhv 20 og 25 % av pårørende

• 74 % opplever at de får dårlig egenhelse etter hvert som tiden går

• Mange sier nei til forfremmelse, går ned i stilling eller slutter å jobbe

Dette viser oss en gruppe som har store utfordringer, og kun fordi de prøver å hjelpe til! De er døtre, sønner, barnebarn, partnere og venner som prøver å være der for de eldre med økende hjelpebehov, enten de bor nært eller har flyttet. De er i jobb og prøver å balansere dette med livet sitt. De fleste vil hjelpe til, men de vil ikke bli tatt for gitt eller inkludert uten å ha blitt tatt med i prosessen. Det er dette mange kommuner nå gjør, ved å gi for lite hjelp og oppfølging, eller de pårørende ikke maser nok eller krever å bli hørt. Mange kommuner skriver at de satser på at pårørende og naboer skal gjøre mer! Kommunene ønsker seg i pose og sekk fra både pårørende og frivillige!

Vi kjenner alle til Samhandlingsreformen med mål om kortest mulig tid på sykehus for så å sendes hjem til rehabilitering eller for å få tjenester i eget hjem. Det er tidens mantra at de eldre vil bo hjemme så lenge som mulig. Men skal de det så må noen trå til, for kommunene har ikke nok folk. Disse «noen» er i stor grad i dag pårørende og familie, ikke de frivillige.

Hjemmebasert omsorg betyr at mange eldre sine hjem langsomt gjøres om til sykehjem. Her kommer både dostol i stua, rekkverk på toalett, kurv med blå skoovertrekk i gangen og pasientseng som kan heises opp og ned. Mange pårørende prøver å få nok hjelp når mann, mor eller bestefar langsomt sykner hen eller havner på en karusell av innleggelser frem og tilbake mellom sykehus, korttidsopphold eller avlastning. Pårørende tilkalles dag og natt, settes opp til avtaler som ingen har spurt om passer med dem, med jobben deres eller ut fra hvor de bor. De blir betegnet som en ressurs og ikke en part. Ressurser kan som kjent benyttes eller utnyttes. Dette skjer i dag når mange pårørende legger ned stor innsats over mange år og må sloss for deler av det de trenger for ikke å gå til grunne selv. Ikke rart mange er utslitte og trenger tid for seg selv når de eldre er kommet på sykehjem!

Kommunene ser etter frivillige som skal hjelpe dem med eldrebølgen. Vi sier det er på tide å snu speilet for at pårørende skal få den hjelp som behøves fra kommunen og at frivillige skal hjelpe dem! Mange kommuner er altfor dårlige til å følge opp, informere, lytte til og ta pårørende med på laget. Mange glemmer at pårørende og familie også har egne liv og ansvar eller at de trenger hjelp og avlastning for å kunne beholde helsa. Pårørende vil gjerne jobbe men trenger også forståelse for fleksibilitet og et arbeidsliv som verdsetter om de i en periode må gjøre en innsats for syke og eldre. Mange bor langt unna de eldre og strever med å få tak i riktige personer og få til kontinuitet som gjør dem trygge for sine kjære. Dette er den nye tidsklemma i vår tid. Det er også et likestillingsspørsmål for NOVA-forskning viser at kvinner som døtre og koner får mindre hjelp enn menn som sønner og partnere!

Dette er det KS, Tromsøordfører Røymo og andre ordførere sin oppgave å gjøre noe med for fremtiden. Det handler IKKE om at kommunene skal få enda mer frivillig hjelp til oppgaver de er ansvarlige for eller kan spare på, men hvordan kommunene, de ansatte, frivillige og pårørende må spille på lag. De politiske og administrative systemer må ta pårørende på alvor, ikke bare som en «ressurs». Frivillige kan avlaste de som trenger det, ikke bare kommunens ansatte, men pårørende som trenger avlastning og hjelp for det praktiske som gjør dem dobbeltarbeidende. Det fins pårørende som kan trenge hjelp fra frivillige til å kjøre til legetimer, handle klær eller vaske. Så kan de selv få tid til de hyggelige tingene som ofte settes sist når det praktiske tar overhånd; å gå på kafe med den eldre, gå en tur eller ta seg en pause for egen rekreasjon. Eldreomsorg på sparebluss skaper nye pasienter av utslitte pårørende! De eldre som er uten pårørende trengs også å bli ekstra ivaretatt og denne gruppen øker.

Pårørende vil fremover være mindre rørende og mer på! Vi er i jobb og vil si fra, og vi kjenner selv hvor skoen trykker. Norge trenger alle i arbeid, kommunene trenger skatteinntekter og samfunnet er ikke tjent med at gamle modeller tas med inn i moderne tider. Velferdsstaten må moderniseres. Vi er glade for at dette begynner å gå opp for en del politikere som ser behov for en helhetlig Nasjonal strategi for pårørende og familieomsorg. Vi er et moderne land med 2 i arbeid og en lang forventet levealder. Skal vi klare å bære omsorgen for våre eldre og yte 110 000 årsverk ved siden av det betalte arbeidet, er det behov for alle gode krefter i en felles dugnad for å få dette til. Den er vi i Pårørendealliansen klar til å bidra til - helt frivillig!

• LES OGSÅ: Frivillighet er ikke løsningen