Kampen om Barentshavet

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Regjeringsadvokaten har selvfølgelig rett: Klimaorganisasjonene har gått til søksmål mot staten som en del av kampanjen mot videreføringen av norsk olje- og gassaktivitet. Greenpeace og Natur og Ungdom forsøker å stelle til mest mulig show rundt klimarettssaken som startet i Oslo Tingrett tirsdag. De vil ha oppmerksomhet både fra publikum og fra politikerne om sin sak og bruker alle tenkelige virkemidler – også de rettslige.

Dette er årsaken til at de to organisasjonene antageligvis vil oppsummere klimasøksmålet som en suksess, selv om de skulle tape. I tillegg til å ha fått oppmerksomhet om sin sak får de i disse dager også fremført vitner som både kommer med ny informasjon og setter gammel informasjon inn i en ny kontekst.

Alt sammen kan og vil bli brukt i den intensiverte kampen for å stanse tildelingen av letetillatelser i den 24. konsensjonsrunden. Den er godt i gang. I slutten av denne måneden har oljeselskapene frist til å søke om tillatelse i de blokkene som er tatt med i denne konsesjonsrunden, og så er planen at regjeringen skal gi tillatelsene før sommeren.

Det politiske kjøret mot olje- og energiminister Terje Søviknes må også sees i lys av kampen som skal komme. Søviknes har i mange omganger gitt mangelfull informasjon til Stortinget om lønnsomheten i Goliat-utbyggingen. Goliat er olje- og gassfeltet nordvest for Hammerfest som er blitt ekstremt mye dyrere enn planlagt, og som fortsatt har store problemer med å få til stabil drift. Søviknes er i flere omganger blitt spurt av SV stortingspolitikere om når samfunnet vil tjene penger på Goliat-prosjektet og han har stadig måttet korrigere sine svar.

Det politisk vanskelige for oljestatsråden er at han har brukt opplysninger fra operatørselskapet Eni for å svare på spørsmålene fra Stortinget, mens han ikke har brukt langt mer kritiske vurderinger fra Oljedirektoratet. Samtidig har oljetidsskriftet Upstream publisert en epost-korrespondanse som viser at departementets folk har vært mer opptatt av å få frem gode argumenter for fortsatt oljevirksomhet i Barentshavet enn å finne ut av hvor lønnsomt Goliat-prosjektet egentlig blir.

Normalt er det en dødssynd for en statsråd å holde viktig informasjon tilbake for Stortinget. Det blir antageligvis startet en prosess i Stortinget nå som kan ende med at det blir stilt mistillitsforslag mot ham. Om det blir vedtatt, er det alt for tidlig å mene noe om. Det er heller ikke det viktigste for SV og de andre partiene som nå begynner å bore i lønnsomheten i Goliat-prosjektet. Det mest betydningsfulle for dem er at de allerede har klart å presse oljedepartementet til å lage en skikkelig vurdering av lønnsomheten, og at de i ukene, og kanskje månedene, fremover vil ha en sak som det er mulig å få oppmerksomhet rundt.

Viktigst for klimaorganisasjonene er det at den får frem nye, vektige argumenter i kampen mot ny petroleumsvirksomhet

Økonomi er nemlig det nye angrepsvåpenet for alle dem som mener at Norge nå må slutte å åpne opp nye felt for petroleumsaktivitet. Klimabevegelsen så senest i valgkampen at argumentene om å ta globalt ansvar og å følge Paris-avtalen har begrenset slagkraft. Den store velgerundersøkelsen viser at det var flere velgere nå enn for fire år siden som syntes at miljø var den viktigste saken, men det er fortsatt tre andre saksfelt som har flere velgere bak seg når man ber dem om å prioritere viktighet.

Det er all grunn til å tro at mange velgere har trodd på høyrepartienes og oljeindustriens mange regnestykker om all den velferden vi ikke kan betale for, dersom vi slutter med å utvinne olje og gass. Klimabevegelsens motsvar er ikke å bruke så mye krefter på å argumentere imot regnestykkene, men heller å peke på den økonomiske risikoen ved å åpne helt nye felt i relativt nye utbyggingsområder.

Barentshavet er perfekt egnet. Feltutbygging er relativt dyrt og det kommer til å ta tid før inntektene kommer. Det igjen fører til at anslagene over et felts inntekter blir stadig mer usikre. Dersom verdenssamfunnet blir stadig mer effektivt i å bekjempe klimaendringene, kan prisene på olje og gass synke raskere enn antatt. Tar man med i betraktningene at vi har et skattesystem som bidrar til at den økonomiske risikoen i mye større grad ligger hos den norske stat enn hos oljeselskapene, sier det seg selv at klimabevegelsen har ganske store muligheter for å få opp debatten om økonomien i den fremtidige petroleumssektoren.

De første slagene mellom SV og Terje Søviknes om Goliat-utbyggingen viser tydelig hvordan SV tenker. Mens oljeministeren hele tiden forsøker å innsnevre SVs spørsmål til å dreie seg om oljeselskapenes lønnsomhet i Goliat-prosjektet, spør SV om samfunnsøkonomiske beregninger. De ber statsråden ta hensyn til at Eni og medeier Statoil i praksis skyver de store kostnadsoverskridelsene over på oss skattebetalere ved at de får fradrag for alle sine utgifter.

Slike regnestykker er vanskelige å lage – noe dommeren i Oslo Tingrett til fulle erfarer i disse dager. Der fremfører nemlig Greenpeace og Natur og Ungdom vitner som hevder at myndighetenes konsekvensutredning av petroleumsvirksomhet i Barentshavet er full av feil. De to økonomene Knut Einar Rosendahl ved NMBU og Mads Greaker i SSB har laget en rapport for de to saksøkerne der de blant annet peker på direkte feil i Oljedirektoratets regneark. Feilene ble umiddelbart erkjent av direktoratet, som likevel mente at de ikke rokket vesentlig ved hovedpåstanden om at en utbygging av Barentshavet er lønnsom.

I rettssakens andre dag pekte imidlertid Rosendahl på at den største feilen i myndighetenes beregninger ikke er knyttet til feilsummeringer, men til manglende diskontering. Man har ikke regnet på nåverdien av inntektene og kostnadene. Ettersom en krone i fremtiden er ventet å ha lavere verdi enn en krone i dag, betyr det at man ikke uten videre kan betale et visst antall kostnader påløpt i dag med den samme summen inntekter ti år frem i tid.

Rosendahl konkluderte med at en «riktigere» beregning av økonomien i Barentshavutbyggingen ville ha gitt mindre lønnsomheten for samfunnet. Med noen forutsetninger ville til og med utbygging bli samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Om Oslo Tingrett tror på ham, og om den synes det er relevant for spørsmålet om ny oljeutvinning er i strid med Grunnloven, er én ting. Viktigst for klimaorganisasjonene er det at den får frem nye, vektige argumenter i kampen mot ny petroleumsvirksomhet.