Iskremens brennhete brorskap

Sommeren 2016 tok Sandwich Brothers Oslos gater med storm – syklende med hjemmelaget iskrem, finurlige uniformer og hete, arabiske rytmer strømmende fra en koffert.

Når Velferd møter dem i deres nye lokaler på SoCentral i Oslo på nyåret, har de knapt rukket å få pusten tilbake etter en svært hektisk sesong.

– Vi ante ikke at det skulle ta så av, men selv om det har vært slitsomt har det også vært utrolig gøy, konstaterer daglig leder og frivillig Karin Mogstad (25).

Brenner for inkludering

Hun og en gruppe norske studenter, ledet an av Christoffer Naustdal Hjelm, startet det noe uvanlige integreringstiltaket i juli i fjor. Én måned senere var iskremsalget i full gang, med hensikt å få unge flyktninger i jobb.

– Vi brenner for inkludering og ville gjøre noe unikt, sier Karin og legger til:

– De fleste av oss studerer arabisk eller Midtøsten-historie og fikk oppleve starten på flyktningkrisen på nært hold under utveksling i Jordan. Derfor ble vi veldig tiltrukket av denne ideen.

Spiller på lag med SeFI

Sandwich Brothers ansetter enslige, mannlige flyktninger i alderen 18 til 25 år. Utvelgelsen av kandidater er det imidlertid samarbeidspartner Senter for flyktningekompetanse og integrering (SeFI) i bydel Gamle Oslo som gjør.

– De ser på hvem i introduksjonsprogrammet deres som kan passe hos oss. Å kunne snakke norsk er ikke et krav, for vi vil at alle skal få en sjanse, forteller Karin.

Ifølge henne og frivilligkollega Adriana Stoica (24) er det å skape tettere bånd mellom flyktning og det norske samfunnet et vesentlig poeng.

– Tilværelsen på asylmottak er ganske isolert. Vanligvis skal deltakerne i introduksjonsprogrammet ut i praksisplass, men med reelt arbeid kommer større stolthet og mestringsfølelse samt en helt annen tilhørighet til arbeidsplassen, sier Adriana.

– Som en stor familie

Mamo Isa (24), Ali Khalifa (24) og Ermias Debesay (25) er tre av totalt 12 iskrembrødre fra seks ulike nasjoner. De er veldig takknemlige for å være en del av et ungt, internasjonalt og sosialt miljø her i Norge.

– Det er veldig gøy, for vi hører på musikk fra hjemlandene våre og danser og selger og lager is samtidig, sier Ali, som har palestinsk og syrisk bakgrunn.

– Vi er som en stor familie. Jeg har fått mange gode venner, skyter Ermias inn. Han har kommet alene fra Eritrea.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

De tre er enige om at det kan være vanskelig å bli ordentlig kjent med nordmenn uten en inngangsport.

– Nordmenn kan være stille og skeptiske, men denne jobben gjør det lett å få kontakt med folk. Selv om jeg har hele familien min her, er det sosiale aspektet ved å ha en jobb veldig viktig, konstaterer Ali.

Vil ikke fornorske

Ingen i gjengen har erfaring med å drive bedrift eller lage is fra før, men Karin presiserer at de har vært et sterkt team fra dag én.

– Vi har vært nybegynnere sammen og bygd Sandwich Brothers med guttene. Det har skapt et unikt samhold, forteller hun.

25-åringen og kollegene mener det å bli kjent med det norske samfunnet ikke krever at man må fornorske flyktningene.

– Dette med integrering blir fort traust og kjedelig. Det er viktig for oss at guttene får være seg selv, koser seg og har det gøy, forklarer Adriana.

De fleste deltakerne kan lite norsk, men noen av de frivillige snakker litt arabisk.

 – Språk har ikke vært noe problem i det hele tatt – den store utfordringen har vært å produsere nok is, forteller Karin og ler.

Stupbratt læringskurve

Selv om prosjektet har vært en lettbeint satsing, følger det også alvor med å drive en bedrift.

– Vi begynte litt i feil rekkefølge, så nå har vi en del å ta igjen med regnskap samt å spisse visjonen vår, sier 25-åringen.

Det innebærer å få på plass en mer strukturert ordning med innkjøp av råvarer til riktig pris og tydeligere rollefordeling. På lang sikt ønsker de å spre brorskapet til andre norske byer og kanskje internasjonalt, men først må det lages en god oppskrift andre kan følge.

– Vi må kvalitetssikre det vi har gjort til nå, så vi kan vise enda flere at flyktninger er ressurssterke og ikke kommer hit for å sitte på rumpa, fastslår hun.

– De utfordringene man forventer er ikke nødvendigvis virkeligheten, og det må politikerne få vite. Det blir mye prat og få løsninger – her har vi noe som virker, poengterer Adriana.

Vil stå på egne ben

Til nå har Sandwich Brothers klart seg med utstyr fra sponsorer og pengepremier fra ulike sosial entreprenør-konkurranser i tillegg til inntekter fra issalget. De har også vunnet gratis bruk av lokalene på SoCentral.

– Her får vi veiledning i hvordan vi skal drive bedrift, og det er vi ekstremt glade for. Drømmen er å stå på egne ben innen fem år, forklarer Karin.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hun påpeker at et bredt nettverk har spilt en viktig rolle i oppstartsfasen, og at det fortsatt vil være en god støtte i tiden framover.

– I sommer fikk vi for eksempel låne kjøkken gratis, og det er en utrolig hjelp at noen ofrer og gir bort noe på den måten. Dette hadde nok gått uten et godt nettverk også, men utvilsomt mye tregere, sier hun.

Heier på åpenhet

Etter planen starter iskrembrødrene opp igjen i mai. Det jobbes med å sikre flere bedriftsavtaler, tilgang på festivaler og lignende, men Karin og gjengen er klare på at de også vil bevare sykkelutsalget.

– Det er en fin mulighet for guttene til å møte nordmenn i hverdagssituasjoner, som er essensen i prosjektet. Dessuten er det artigst, sier Adriana og får medhold.

De er alle enige om at åpenhet skaper gode integreringsløsninger, både sosialt og økonomisk, slik at nordmenn og flyktninger får det bedre med hverandre.

– Og så er dette helt oppriktig den beste isen jeg har smakt. Det er helt avgjørende for oss at dette ikke skal dreie seg om medlidenhet, men etterspørsel av et godt produkt, fastslår Karin.