God ID-forvaltning i Norge – nå eller aldri

Finans Norges direktør Idar Kreutzer siterte nylig John F. Kennedy på et seminar om identitetsforvaltning, hvor vi begge deltok: «There are risks and costs to action. But they are far less than the long range risks of comfortable inaction». Når det gjelder situasjonen for identitetsforvaltningen i Norge, ser jeg alvorlig og høy risiko ved å lene seg tilbake og ikke handle, men også ved å handle lite gjennomtenkt og lite koordinert.

La meg først gi Kreutzer og Kennedy rett i tilfellet ID-forvaltning i Norge: risikoen ved å ikke handle, ikke finne bedre løsninger, er uakseptabel. Det er godt kjent at Norges håndtering av identiteter har mangler. I dag er det mulig å hvitvaske falske identiteter i Norge. Det skjer gjennom utstedelse av ekte norske ID-dokumenter på grunnlag av falske fødselsnummer eller d-nummer (personnummer for personer med midertidig tilknytning til Norge).

Mangelfull identitetsforvalting

I dagens Norge finnes det personer med flere fødsels- eller d-numre. Og det finnes fødsels- eller d-numre som brukes av flere personer. Dette er mulig fordi fødsels- eller d-nummer utstedes i ulike situasjoner, og på grunnlag av ulike behov. Det er også en for svak kontroll ved ustedelse av ID-dokumenter. Det gjøres en kontroll opp mot om vedkommende er registrert i Folkeregisteret, men ikke opp mot på hvilket grunnlag fødselsnummeret er tildelt. Det skaper en risiko for at en person kan få flere ID-dokumenter på ulike identiteter dersom vedkommende har flere fødselsnummer i Folkeregisteret. La meg nevne to viktige eksempler. Politiet utsteder pass på grunnlag av en persons fødselsnummer. Det tas bilde og fingeravtrykk (biometriske data) i forbindelse med søknaden om pass. UDI tar også bilder og fingeravtrykk, i forbindelse med innvandring fra tredjeland. I begge tilfeller lagres opplysningene. Det som derimot ikke skjer, er at disse biometriske dataene kontrolleres opp mot hverandre.

Vi nærmer oss nå realiseringen av en mer solid og sikker forvaltning av identitet i Norge. Men mange faktorer må spille sammen og i riktig rekkefølge.

Dagens mangelfulle identitetsforvalting i Norge er problematisk, både for samfunnet og den enkelte. Falske identiteter er ofte en ingrediens i ulike typer svindel og kriminalitet. De benyttes i den omfattende arbeidsmarkedskriminaliteten vi ser i mange bransjer. Det kan også være vanskelig for personer som sliter med å å etablere en sikker og unik identitet i Norge, at de ikke får rettigheter og ytelser de egentlig har krav på.

Det er iverksatt flere tiltak som bidrar til å styrke identitetsforvaltningen i Norge de neste årene. For det første moderniserer Skatteetaten Folkeregisteret. For det andre er et Nasjonalt ID-kort på trappene.

Fremtidens Folkeregister

I fremtidens Folkeregister vil brukerne kunne se om en identitet er kontrollert, ikke kontrollert eller unik. Statusen «unik» innbærer en kryssjekk mellom biometriregistrene i justissektoren og Folkeregisteret, noe som ikke er mulig i dag. Når myndighetene starter å utstede nasjonalt ID-kort får vi en unik mulighet til å oppta biometri på nye grupper. Det gir mulighet til å kontrollere at en person ikke er registrert fra før i de biometriregistrene som kontrolleres. Dette vil gi en sikker grunnidentitet til å utstede et id-dokument. Vi kan da få mulighet til å låse en person til en identitet i Norge.

Problemet i dag er at vi ikke kan garantere for at fødselsnummer eller d-nummer har en unik identitet i Norge før en kontroll mot  biometriregistrene er på plass. Personer med flere fødsels- eller d-numre vil dermed kunne få utstedt ekte norske ID-dokumenter basert på en identitet som er falsk. En utstedelse av ID-dokumenter på dette grunnlaget vil, som i dag, kunne medføre en hvitvasking av den falske identiteten.

Bekymring

Min hovedbekymring nå er knyttet til timingen og rekkefølgen på de to prosessene som skal kunne garantere at vi med sikkerhet kan si at én og samme person kun har én identitet i Norge – etableringen av et biometriregister med knytning mot Folkeregisteret og utstedelse av nasjonale ID-kort. Det er avgjørende at disse to prosessene ikke bare sees i sammenheng, men at det tverrgående søket i biometriregisterene kommer på plass før man begynner å utstede ID-kortene. Alternativt må vi passe på at de som i første omgang mottar nasjonalt ID-kort ikke tilhører de gruppene hvor identiteten kan være usikker.

Vi nærmer oss nå realiseringen av en mer solid og sikker forvaltning av identitet i Norge. Men mange faktorer må spille sammen og i riktig rekkefølge. Det ville være svært synd om vi snublet på oppløpssiden, ved å innføre nye løsninger som kanskje inngir stor tillit, men som fortsatt kan manipuleres.