Forskningen må være god for å være relevant

Gabriel R.G. Benito er professor ved handelshøyskolen BI. Marie Louise Mors er professor ved Copenhagen Business School, CBS.

SYNSPUNKT: Studiesteder som utdanner mange av landets fremtidige ledere, for eksempel CBS i Danmark og BI i Norge, er aktuelle eksempler der debatten om «relevant forskning» går høyt, men diskusjonen er generell.

Forventningen er at forskningen skal lede til praktiske anbefalinger og klare løsninger på problemstillinger i næringslivet. Dette beskrives som relevant forskning.

Relevans er viktig, men debatten fremstår som uryddig, og til tider ute av fokus. Hovedinntrykket er at forskningen i disse miljøene har lite med virkeligheten å gjøre. Oftest konkluderes det derfor med at forskningen ikke er relevant.

Vi kan selvfølgelig ikke gå god for all forskning som bedrives på BI, CBS og liknende institusjoner, men uansett mener vi at for å være relevant må forskningen også holde høy kvalitet.

Utfordringene ligger både på synet på hva forskning er, og på hva som er god (og dermed potensielt relevant) forskning.

Forskning er ikke konsulentbistand eller annet profesjonelt rådgivningsarbeid. Konsulenter kan bidra til å avdekke, kartlegge og løse problemer for bestemte klienter. De gjør det med utgangpunkt i etablert kunnskap i de aktuelle fagene.

Virkelig gode konsulenter kombinerer veletablert kunnskap i faget med egen erfaringsbasert innsikt. Slik innsikt er viktig og verdifull for konsulenten og for klienten, men den er ofte verken generaliserbar eller mulig å etterprøve.

Forskning er ikke konsulentbistand eller annet profesjonelt rådgivningsarbeid

Kunnskapen er «taus», uskreven, og ikke formulert og formidlet på en slik måte at andre enn den som innehar innsikten uten videre kan tilegne seg den. Slik innsikt bringer derfor sjelden kunnskapsfronten videre.

Forskere utvikler kunnskap. De fokuserer på det vi ikke allerede vet, og prøver å komme opp med ny forståelse og nye svar. Det krever god oversikt over eksisterende kunnskap, og evne til å utvikle den videre teoretisk og empirisk. Ny kunnskap er i sin natur tentativ. Den må etterprøves og videreutvikles, men kan aldri fullt ut bevises.

Forskere bygger på hverandres kunnskap. Det er derfor essensielt at kunnskapen gjøres tilgjengelig og kommuniseres. Den viktigste måten det gjøres på er gjennom publisering i akademiske tidsskrifter.    

Dess høyere kvalitet på forskningen, dess mer sannsynlig at den blir publisert i de beste internasjonale tidsskrifter. Med økende global konkurranse om de beste hodene, merker også våre institusjoner et sterkere fokus på internasjonal publisering.

Publisering er nå nødvendig for å opprettholde akademisk troverdighet og for å være attraktive på arbeidsmarkedet. Akademiske arbeidsmarkeder er blitt mer internasjonale. Mange tar sin utdannelse et sted, men reiser til et annet for å jobbe og gjøre karriere. Det er positivt fordi da deles nye perspektiver, metoder og ferdigheter utover landegrenser.

Det ligger alltid en ekstraordinær innsats bak artikler i de beste tidsskriftene. Dette gjelder alle fag, og selvfølgelig også innen økonomi, organisasjon, strategi og ledelse. Det er ikke nok å ha en original idé. Forskeren må gjøre det klart hvorfor ideen er viktig og hvordan ideen gir oss ny og verdifull innsikt.

Veien fram til publisering er lang. Forskning tar tid. Når man endelig har et første utkast til en artikkel, fortsetter prosessen med kommentarer og innspill, ofte ved presentasjoner på seminarer og konferanser, og når en artikkel blir sendt til et tidsskrift granskes arbeidet av svært kritiske fagfeller. Det leder ofte til innsamling av mer data, ytterligere analyser, og kanskje utvikling av teorien. Slike prosesser tar tid; vanligvis flere år.

Å 'oversette' forskningsresultater for et bredere publikum gir ingen direkte belønning for den enkelte forsker

God forskning er relevant nettopp fordi den tilstreber å være uhildet og robust, og fordi den har klart seg gjennom en streng utvelgelsesprosess med kritiske tilbakemeldinger. Den sørger for at vi ikke drar hurtige, lettvinte eller feilaktige konklusjoner fra en tilfeldige korrelasjon i et stort datasett. Eller at beskrivelser av enkeltstående situasjoner og hendelser blir feilaktig generalisert.

Hvis forskningen i disse tidsskriftene er så relevant som vi påstår, hvorfor hører vi ikke mer om den?

Kanskje fordi det ikke er det forskere er best til, men også fordi mange ikke setter av tid til å «oversette» forskningsartikler. Som akademisk ansatte på universiteter og høyskoler, forholder vi oss ikke bare til kravet om å utføre god forskning. Vi skal også levere god undervisning, og våre administrative gjøremål er ikke blitt færre.

Å «oversette» forskningsresultater for et bredere publikum gir ingen direkte belønning for den enkelte forsker. Yngre forskere som ofte gjør den nyeste, mest oppdaterte og mest interessante forskningen, har få insentiver. De opplever et stort publiseringspress for å oppnå fast ansettelse, og for å bli forfremmet.

Forskere kan bli bedre til å involvere seg i den offentlige debatten når de faktisk har publisert god forskning, men institusjonene kan også gjøre mer for å bistå med formidling.

Faren ved å kreve mer såkalt «relevant» forskning er at det leder til feil insentiver og ressursbruk, og i verste fall til dårlig forskning – til lettvinte og uholdbare funn og konklusjoner.

Slik forskning er verken relevant eller nyttig. Sats på kvalitetsforskning, den som har størst sjanse for å bli publisert i de beste tidsskriftene. Bare på den måten fremmer man forskning som på sikt gagner samfunnet, inkludert selvfølgelig aktørene i næringslivet.