Eit fradrag kan'kje vara evig, veit du

Hans Christian Holte er skattedirektør i Norge. Les flere av hans synspunkt her. 

SYNSPUNKT: Skattesystemet vårt skal ivareta de til enhver tid gjeldende politiske mål og hensyn, som omfordeling, miljøhensyn, folkehelse, og distriktspolitikk, for å nevne noe. Innen disse politisk satte rammene er det et eget hensyn at vi har et skattesystem som er enkelt å etterleve og som kan administreres mest mulig effektivt.

For å ivareta dette siste hensynet, vurderer Skatteetaten løpende hvordan regelverk kan forenkles. Forenklingsforslag spilles inn til Finansdepartementet, for faglig og politisk vurdering, og beslutning om videre prosess. Et annet grunnlag for forslag om regelendringer fra oss til departement, er i de tilfeller vi gjennom våre analyser og vurderinger finner at regelverket vi forvalter ikke lenger er i tråd med opprinnelig intensjon i lov og forskrift. Der hvor vi både finner at regler ikke lenger virker etter lovgivers opprinnelige intensjon, og hvor systemet kan bli enklere ved å endre eller fjerne disse reglene, kan vi altså ha to gode grunner til å foreslå endringer.

En kjent utfordring for skatteadministrasjoner verden over, er at jungelen av fradrag har en tendens til å vokse. Hvert enkelt fradrag kan ha en god begrunnelse, men totaliteten av fradrag og unntaksbestemmelser kan bli krevende for skattytere å orientere seg i, og kostnadskrevende å administrere.

Skatteetaten har på denne bakgrunnen satt i gang et arbeid med å analysere fradragsposter i skattemeldingen. Den første rapporten i dette arbeidet ser på fradrag for reise mellom hjem og arbeid og for merutgifter i forbindelse med arbeidsopphold utenfor hjemmet. Funn i analysen viser at det er mye feil med disse fradragene og de er krevende å følge opp for Skatteetaten og krevende å etterleve for skattyter.

Hvorfor vurdere disse fradragene?

Bakgrunnen for at du kan trekke fra noen utgifter fra inntekten det skal beregnes skatt av, altså få fradrag, er at utgiftene er «til inntekts ervervelse». Det betyr at du må ha investert i noe som skal føre til at du kan få skattepliktig inntekt senere.  For eksempel, når en bonde kjøper ny traktor får han eller hun fradrag for utgiften, inkludert eventuelle renter på lånet som ble tatt opp for å betale for investeringen. For en lønnsmottaker er det færre slike åpenbare eksempler på utgifter som fører til skattepliktige inntekter. Ett eksempel er fradrag for fagforeningskontingenten som gis dersom man i tilknytning til sitt arbeid er medlem av en fagforening.

En kjent utfordring for skatteadministrasjoner verden over, er at jungelen av fradrag har en tendens til å vokse

Det kan være vanskelig å argumentere for at renteutgifter til gjeld på privat bolig er en utgift til inntekts ervervelse. Men kanskje det var det da fradraget ble innført? Det var primært bønder som eide eiendom og hadde gjeld da rentefradraget ble vedtatt i 1882, så det kan tenkes at det var ment for bønder som tok opp gjeld for å kunne investere.

Skatteutvalget fastslo i NOU 2014: 13 «Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi« at «skattesystemet ikke bør benyttes til å subsidiere spesielle aktiviteter, eller gi fradrag for utgifter som ikke har direkte tilknytning til opptjening av inntekten.»

De første fradragene vi ser på utgjør de største fradragene som nærmest kan knyttes opp til opptjening av den skattepliktige inntekten.

Et annet Norge i 1882

I rapporten beskriver vi blant annet samfunnet på tiden da fradragene ble introdusert. Hvorfor mente lovgiverne at det var behov for disse fradragene?

Ukependling var både i mellomkrigstiden og i tiden etter 2. verdenskrig en stor fordel for samfunnet. Norge fikk gjennomført store infrastrukturutbygginger raskt fordi man kunne hente ledige "hender" fra hele landet, spesielt fra områder med et stadig mer mekanisert landbruk. Samtidig var det ingen grunn til å flytte anleggsarbeidernes familier til områder som allerede var preget av boligmangel. Det var altså samfunnets behov som begrunnet fordelene som ble gitt pendlere.

Fradrag for utgifter ved å måtte bo i en pendlerbolig kom inn i loven i 1927. I forarbeidene til loven nevnes en henvendelse til Finansdepartementet fra Veiarbeidernes Forening i 1926, hvor det ble reist forslag om skattelettelse for anleggsarbeidere som måtte bo utenfor sitt hjemsted. Dette var begrunnet utfra at deres leveomkostninger var høyere enn for andre og dessuten at disse arbeiderne ikke oppnådde kommunale rettigheter i arbeidskommunen.

I dag gis fordelen med pendlerfradrag og reisefradrag i større grad uavhengig av samfunnets behov. I stigende grad er det personlige behov som er årsak til pendling, enten det er kort eller lang reiseavstand. Enkelte velger å bo i utkanten av Oslo, selv om de arbeider i hovedstaden, eller velger å bo i utlandet selv om de har en turnusjobb i Norge.

Det gis i dag også fradrag for reiser til hjemmet for enslige skattytere uten forsørgeransvar, og det ytes fradrag for alle utenlandske borgere med skatteplikt i Norge som oppfyller kriteriene. For reiser mellom hjem og arbeid og for besøksreiser i hjemmet gis det fradrag etter kilometersatser. Har du gratis skyss med en kollega, får du samme fradrag som en som reiser kollektivt, kjører selv eller sykler, løper eller går.

Det er til syvende og sist politiske vurderinger som blir avgjørende for om de fradragene vi har analysert i rapporten vil bestå eller endres. Vi trenger uansett kunnskap om hvordan regelverket virker og om det er i samsvar med intensjonen bak å innføre det. Og vi har mye å tjene på et skattesystem som er lett å forstå og som kan forvaltes effektivt.