Den Solbergske parlamentarisme

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT: Det tradisjonelle førjulstreffet med pressen i statsministerboligen er blitt ganske rituelt. Statsministeren holder først en ganske uinspirert innledning om halvåret som er gått, deretter stiller journalistene spørsmål for å få sitatene de trenger til akkurat sin jule- eller nyttårsartikkel, og så er det direkte intervjuer på TV der statsministeren blant annet blir spurt om han eller hun er i mål med juleforberedelsene. Spørsmålene til Stoltenberg var alltid om han hadde laget ferdig sildesalaten sammen med Thorvald. Spørsmålet til Solberg var om ektemann Sindre er ferdig med å bake syv slag kaker. Seerne fikk vite at han er blitt reddet av en statssekretær som har delt sin julebakst både med finans- og statsminister.

Annerledes

I år var seansen litt annerledes. Erna Solberg hadde et klart formål med sin innledende oppsummering. Hun fortalte åpent at regjeringen hadde svelget noen kameler i Stortinget – det er sjargongen for å måtte godta vedtak man selv ikke er enig i. Den største kamelen var innføringen av en nasjonal norm for hvor mange elever det skal være per lærer. Solberg er prinsipielt i mot en slik statlig overstyring av skoleeierne i kommuner og fylkeskommuner, men hun sa på pressetreffet at det likevel ikke var så vanskelig å svelge dette nederlaget fordi hun fikk en budsjettavtale med Krf i betaling.

Deretter utdypet hun hvordan det er forskjell på parlamentariske nederlag. De som regjeringen godtar som en del av et kompromiss kan ikke betegnes som tap, fordi de er nødvendige for å oppnå et større gode. Hadde ikke regjeringen svelget den store kamelen lærernorm, ville det ikke ha blitt en avtale om statsbudsjettet og det er det som i så fall ville ha vært et nederlag.

Logisk

Argumentasjonen er for så vidt logisk, men den er parlamentarisk nyskapende. Den gir grunnlag for at statsministeren og regjeringen kan bortdefinere ethvert nederlag i Stortinget med å inngå et liksom-kompromiss eller bare å gi opp egne standpunkter og å slutte seg til opposisjonens forslag.

Ved første blikk ser Solbergs argumentasjon også smart ut. Hun vet at regjeringen kommer til å gå på mange nederlag, fordi den har mistet sin faste støtte i Stortinget. Da er det om å gjøre å svekke offentlighetens inntrykk av at regjeringen lar seg herse med av Stortingsflertallet. Hver gang opposisjonen og kommentatorene sier at vi har en svak regjering, vil hun smilende fastslå at hun fortsatt sitter, og at det er de som snakker om svakhet uten selv å vise noen form for styrke som egentlig er svake.

Hadde ikke regjeringen svelget den store kamelen lærernorm, ville det ikke ha blitt en avtale om statsbudsjettet og det er det som i så fall ville ha vært et nederlag

Kortsiktig smartness kan være uheldig på lengere sikt. Statsministerens strategi fører nemlig til at ansvaret i politikken blir tilslørt. Lærernormen er et eksempel: Dersom det om noen år viser seg at det var et gedigent feilgrep, vil Solberg si at hun regnet med det, og at hun advarte mot den. Samtidig sitter hun med hovedansvaret både for at den ble vedtatt og for måten den ble iverksatt på.

Hvis offentligheten godtar at hun «egentlig» ikke har ansvar for lærernormen, er vi kommet i en situasjon der det etter kort tid vil bli umulig å ansvarliggjøre politikerne. De vil nesten alltid kunne skylde på noen andre partier for det som går galt, og det vil garantert ikke hindre dem fra å forsøke å ta full ære for de tingene som går bra.

Ansvarspulverisering

Den eneste måten å hindre ansvarspulverisering på er å holde fast ved prinsippet om at de partiene som har regjeringsmakt er ansvarlige for alt som skjer i deres periode. Dersom de blir presset til å føre en politikk de ikke vil ta ansvar for, må de varsle Stortinget om det, og stille kabinettspørsmål. Det innebærer at statsministeren i Stortingssalen sier at hun vil gå av, dersom hun ikke får støtte for sin egen politikk.

Kabinettspørsmål virker det ikke som Solberg har tenkt å stille i den kommende stortingsperioden. Det er det som er det politisk fiffige med statsministerens nye måte å definere nederlag på. Hun vet at sjansen for å overleve er relativt liten, dersom hun setter en sak på spissen i Stortinget, og da gjør hun ikke det.

Dermed spiller hun ballen over til opposisjonspartiene på Stortinget. De har også et ansvar for at det er ryddige relasjoner mellom Storting og regjering. Hvis de mener at statsministeren er så uryddig at det kan utydeliggjøre ansvarfordelingen, bør de stille et generelt mistillitsforslag mot henne i stortingssalen.

Antageligvis er det det Høyre-ledelsen gambler på at opposisjonen ikke vil gjøre – alternativ satser de på at det blir fremmet et slikt forslag i stortingssalen, men at Kristelig Folkeparti vil la være å stemme for det.

De med lengst erfaring i Stortinget husker en tilsvarende situasjon fra 1986 og1987. Da Willoch-regjeringen ble kastet, ble det straks startet et arbeid blant de borgerlige partiene for å gjeninnsette den fortest mulig. Gro Harlem Brundtland var blitt statsminister, men hun var i utgangspunktet avhengig av Frps stemmer i Stortinget for å få flertall for politikken sin. Det var en så usannsynlig koalisjon at det virket åpenbart at regjeringen ville få et kort liv. Man trengte bare en sak å kaste den på.

Den saken kom aldri. Etter at forsøkene på å kaste regjeringen på jordbruksoppgjøret slo feil, ønsket Høyre-ledelsen å fremme et generelt mistillitsforslag mot Ap-regjeringen, men det ville ikke Senterpartiet være med på. Gro Harlem Brundtland var blitt populær. Vurderingen var at velgerne ikke ville forstå det, dersom hun ble kastet uten en grunn. Og det er nettopp det som er poenget med generelle mistillitsforslag: Man gir ingen begrunnelse for å felle regjeringen, man sier bare at den ikke duger.

Populær

Knut Arild Hareide kjenner historien, og han har det antagelig slik Sp hadde det den gangen. Erna Solberg er populær. Han har skrytt av henne i valgkampen. Da er det vanskelig, for ikke å si umulig, å stemme for et forslag som utelukkende sier at hun ikke har tillit.

Dermed kan vi komme i den situasjonen at opposisjonen klager over at vi har tidens svakeste regjering, men at den ikke gjør det som er nødvendig for å kaste den. Gjett hvem som da vil si at det er opposisjonen som er svak!