Demokrati: – Det bestående bekrefter alltid sitt fortrinn

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet – HiNN – på Lillehammer. Les flere av hans saker her. 

SYNSPUNKT: Fra de politiske høyreelitene i ekspertstaten er det noe nytt at slike meninger «fra folket» bare er rusk i et ønsket velsmurt liberalt samfunnsmaskineri. Ja, selv den allmenne stemmeretten betviles. Samfunnet bør styres på grunnlag av vitenskapelig kunnskap og fra eksperter, og ikke etter løse meninger til folk flest.

Dette kalles ideologisk positivisme. Ikke noe vedtak i Stortinget skal kunne fattes uten forutgående ekspertutredning og anbefaling.

Positivisme er betegnelsen for en vitenskapelig tilnærmingsmåte som framhever den menneskelige erkjennelsens empiriske grunnlag og målbare faktas krav om monopol på sannheten. En positivistisk orientert vitenskap søker årsaksforklaringer, og et helhetsbilde basert på nettopp målbare fakta og vitenskapelige resultater.

Positivisme har historisk vært knyttet til naturvitenskap, men har nå fått en nesten like stor dominans innen menneskevitenskapene, psykologi, sosialantropologi og politikkfag som statsvitenskap og sosiologi. Vi har fått drømmen om et bedre menneske basert på genmanipulering og kjemisk behandling. For disse er observasjonsdata avgjørende når sannhet og utvikling skal konstateres. Meritokratiet produserer positivismen som forståelsesform, mens den nyliberale statsmakten gjør positivismen til ideologi.

Positivismen som ideologi gjør at det blir slik vi ser verden. Den er gitt uten egentlig muligheter til noen form for strukturell endring angående samfunnsstyring og sosial fordeling, slik den tyske statsviteren Wolfgang Streeck viser. På 1970-tallet skjedde det en omfattende ideologikritikk av positivismen som forståelsesform og sannhetsskaper i Norge og andre vesteuropeiske land. Kritikken opphørte imidlertid i løpet av et tiår. Positivismestaten med sitt meritokrati har siden og fram til i dag gått sin seiersgang i den vestlige kapitalismen, sammen med bølgen av nyliberalisme og New Public Management (NPM).

Ideologiske tilhengere av positivisme hevder altså at den eneste måten å oppnå sann erkjennelse og viten på, er gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon.

Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. Naturligvis er ikke dette tilfellet, noe positivismen selv er et eksempel på som legitimitet for mekaniske perspektiver og for nyliberalismens dyrking av rikdom som empirisk påvisbar utviklingskraft og vekst.

I dette bildet respekteres ikke legmannsmeninger. Folkevalgte forsamlinger og organ på alle nivåer regnes som uberegnelige og valgt på grunnlag av kunnskapsløshet blant velgerne. Det blir derfor en realitet at de folkevalgtes eneste funksjon er å hefte effektivitet og resultatoppnåelse i en fri markedsøkonomi. At sosial ulikhet oppstår blir oppfattet nærmest som en naturlov.

Dette byrå­kratiet er knyttet til uproduktiv rapportering, overvåking, kontroll og rettslig konflikt­håndtering unntatt offentlighet

Byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning. Slik er det ikke lenger i positivismestaten. Nå skal offentlig forvaltning og virksomhet målstyres, privatiseres og mekanisk kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning – «på armlengdes avstand». Selv OECD konstaterer: «The arms length body principle is invoked to avoid undue government influence».

Dette skjer I Norge. Det er ikke embetsmannsstaten fra mer enn hundre år tilbake som gjenreises, men positivismestaten med sine eliter som viser til empiriske fakta for hvordan landet må styres. Paradokset er at en ny type bemannet byråkrati skapes når folkestyret kommer i spill. Dette byråkratiet er knyttet til uproduktiv rapportering, overvåking, kontroll og rettslig konflikthåndtering unntatt offentlighet.

I offentligheten brytes definerte «kunnskapsløse» meninger, gjerne på sosiale medier, og regnes som uvesentlige.

Dette skaper et alvorlig demokratisk underskudd. Problemet er ikke bare at nasjonal lovgivning blir fattet utenfor Stortinget, på nivåer som ikke er under folkevalgt kontroll. I positivismestatens byråkratier med sine organisatorisk fristilte institusjoner og selskap gjøres såkalte «kunnskapsbaserte» vedtak. Disse kalles frontlinjeaktører. De bestemmer vilkår og reguleringer om hvem som skal ha hva og hvor mye av samfunnskaka. Vi kjenner konsekvensen; økende gap mellom fattige og rike som en akseptert kjensgjerning.

Problemet med positivismestaten er altså relevant i forhold til utviklingen av velferdsstaten hvor profesjonelt og administrativt ekspertskjønn har vokst på bekostning av legmannsskjønn. Dette medfører at «eksperter» fordeler goder og byrder med store konsekvenser for den enkelte, uten medvirkning fra dem det gjelder eller deres folkevalgte representanter. Bak ligger en nyliberal ideologi.

Vi holder på å miste troen på folks meninger, allmenn stemmerett og det demokratiet som bygger på folkevalgt representasjon.

Mistro til økonomiske og politiske eliter må bli svaret, sammen med økt krav om respekt for legmannsskjønn.