Arbeidsdeling på rødgrønn side

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

POLITISK ANALYSE: Spenningen var ikke veldig stor i Stortinget denne uken – på tross av at det ifølge enkelte medier brygget opp til et asylopprør i Arbeiderpartiet. De fleste regnet med at Aps stortingsgruppe onsdag ettermiddag ville bestemme seg for ikke å støtte SVs forslag om umiddelbar stans av tvangsreturer til Afghanistan for unge asylsøkere. Selv om forslaget i seg selv bare innebar en utsettelse, fryktet Ap-ledelsen at det skulle bli tolket som en kraftig oppmyking av det partiet selv kaller en streng og rettferdig innvandringspolitikk. Det igjen ville føre at til at Fremskrittspartiet kunne beskylde Ap for å sende signaler til resten av verden om at det er lettere å få opphold i Norge enn i andre europeiske land.

Samtidig er det ingen tvil om at det i Arbeiderpartiet er sterke krefter som arbeider for en mer human flyktningepolitikk enn den vi har i dag. Partiledelsen forsøker å komme disse i møte ved å foreslå i Stortinget at det skal innføres nye sårbarhetskriterier for asylsøkerne som returneres. De skal ikke sendes tilbake, dersom de må antas å være ekstra sårbare i det miljøet de blir returnert til.

Akkurat hva dette forslaget innebærer, er det ingen som vet. Helt siden det ble vedtatt som et kompromiss på Aps landsmøte i vår, har det hersket tvil om virkningen. Noen mener det dreier seg om en stor oppmyking, andre mener at det ikke vil få noen betydning.

Et typisk kompromiss altså – noe som av alle parter kan tolkes som ganske bra.

Tydelig er det imidlertid ikke, og det er i stadig større grad blitt erkjent som et problem av Ap-strategene. Oppsummeringen av høstens valgnederlag dreier seg i stor grad om at partiet ikke godt nok klarte å kommunisere et tydelig og engasjerende budskap til sine velgere.

Det er vissheten om at man egentlig er skapt for å sitte i regjering som gjør at Arbeiderpartiet i mange saker inntar sentrumsorienterte og flertydige standpunkter

Striden denne uken viser veldig godt hvorfor partiet ikke kan bli mer tydelig. Svaret på hva som er et rent og rankt standpunkt er nemlig relativt. Det er påvirket av andre partiers standpunkter. Denne uken har vi sett hvordan SVs entydige og greie forslag om umiddelbar stans av tvangsreturer får Ap og Sp til å se veldig pragmatiske og politikeraktige ut. De to partienes talspersoner forsøker nemlig å følge opp sitt nei til SV-forslaget med å si at de etter hvert skal vurdere en rekke andre forslag som også kan komme til å føre til at det blir færre returer. De vil gjerne være humane de også, men fremstår ikke sånn, fordi SV har satt nullen på tommestokken så langt fra der de er.

Mye tyder på at vi her ser et mønster som vil holde seg i hele denne stortingsperioden – forutsatt at dagens regjering overlever. SV kommer til å gå for de enkle og tydelige løsningene i innvandrings-, klima- og fordelingspolitikken, mens Arbeiderpartiet lar seg lokke med et stykke på vei, men hele tiden tar forbehold, og i enkelte saker ender opp med å tilsynelatende støtte den blå-blå regjeringen.

I distrikts- og forsvarspolitikken kommer Senterpartiet til å ta SVs rolle: Forslagene og retorikken vil være så tydelige at det blir umulig for Ap å følge med. Partiet kommer til å bli liggende i en ansvarlig mellomposisjon med på-den-ene-og-den-andre-siden argumenter.

I en slik situasjon er det ikke lett å se hvordan Ap skal vinne tilbake de velgerne SV og Sp tok fra dem i valget. Foreløpige resultater av den store undersøkelsen til valgforskningsprogrammet viser at Ap ga fra seg mer enn fire prosent av sine tidligere velgere til de andre partiene på rødgrønn side. Det er mer enn partiets samlede tilbakegang – partiet hentet følgelig tilbake stemmer fra den borgerlige siden – spesielt fra Venstre.

Dersom Ap ikke klarer å ta tilbake velgere fra SV og Sp, får vi en ganske lik situasjon på den rødgrønne siden som vi i lang tid har hatt på den blå-blå siden. Da Høyre etter valgnederlaget i 2009 bestemte seg for å samarbeide med Frp, oppsto det nemlig en arbeidsdeling som i årets valg viste seg å være effektiv. Fremskrittspartiet drev en valgkamp som regjeringspartier før dem aldri har ført. Partiet snakket i liten grad om hva det hadde fått til i de siste fire årene, og desto mer om alt det flotte som skulle skje om partiet fikk fornyet tillit. Regjeringsansvaret tynget overhodet ikke. Partiet gikk for eksempel til valg på å forby kommunal eiendomsskatt, selv om absolutt alle politiske observatører mener at det er en umulighet å få gjennomslag for et slikt krav i regjering med Høyre.

Tydeligst så man arbeidsdelingen på det innvandringspolitiske området. Statsråd Sylvi Listhaug polariserte debatten, mens statsminister Erna Solberg roet den ned. De sterkt innvandringskritiske slo seg til ro med at Listhaug var og blir i regjering, mens de moderate og innvandringsvennlige tenkte at det tross alt er Erna Solberg som har kontroll på politikken.

Høyst sannsynlig bidro regjeringens doble budskap til at tilbakegangen i valget ble såpass liten at regjeringen fortsatt sitter.

En effekt av at Høyre nå har godtatt Frps posisjon som regjeringspartner er at partiets håp om å bli landets største parti minsker. Dersom Høyre virkelig skal vokse, må antagelig en god del av de nye velgerne tas fra Fremskrittspartiet. Det er vanskelig å få til i et så tett samarbeid som de to partiene nå har.

Den eneste muligheten Høyre har for å få den psykologisk viktige rollen som landets største, er dermed at Ap blir mindre. Det kan godt skje, men ikke uten at Ap kommer i en alvorlig identitetskrise. På tross av høstens valgnederlag er partiets selvforståelse fortsatt at det er mer ledende og statsbærende enn alle andre.

Paradokset er at det nettopp er fordi partiet ser på seg selv som statsbærende at det kanskje i fremtiden ikke kommer til å være det suverent største på rødgrønne side. Det er vissheten om at man egentlig er skapt for å sitte i regjering som gjør at Arbeiderpartiet i mange saker inntar sentrumsorienterte og flertydige standpunkter.

Da kan velgerovergangen til Sp og SV bli så stor at de to til sammen blir nesten like store som Ap. Akkurat slik Frp i lange perioder har vært større enn Høyre.