Vil ha bedre måling av effekter i helsevesenet

Hvordan måler man effektene av et tiltak? Det kan virke som det ikke alltid er utfallet som er det viktigste når en stor endring skal hamres igjennom. I hvert fall er vi ikke flinke nok til å måle slike effekter.

Lederen for Kunnskapssenteret som nå er blitt en del av Folkehelseinstituttet, Magne Nylenna, tar i en bloggpost hos Dagens Medisin til orde for bruk av mer avanserte og bedre metoder når man måler effekter av organisatoriske endringer i helsevesenet.

Nylenna er forsker og medisiner og har bakgrunn fra helsedepartementet. Som leder for Kunnskapssenteret brenner han for å måle effektene av tiltak ved sykehusene eller innføringen av nye legemidler. Men kan det være at disse statstiske metodene også kan brukes til å gi oss bedre beslutningsgrunnlag om organisatoriske endringer også? Det tror Nylenna.

– Vi har en sterk tradisjon for å vurdere effekten av behandlinger innen medisinen. Vi ville aldri innført en behandling uten å ha sammenlignet effektene på relativt like pasienter som både fikk og ikke fikk behandlingen. Jeg tenker at man burde kunne gjøre det samme for andre tiltak. Kanskje man kan dele inn i kommuner eller regioner, sier han til Dagens Perspektiv.

I bloggposten skriver han at randomiserte forsøk, altså at enhetene som blir studert blir tilfeldig trukket ut og tilfeldig tildelt en egenskap, regnes som den sikreste metoden for å framskaffe pålitelige resultater som virkningene av organisatoriske tiltak. 

Og han er ikke alene om å tenke det. For kort tid siden tok også lederskribenten i det innflytelsesrike magasinet Economist til orde for å bruke randomiserte forsøk for  evaluere effektene av politiske endringer.

Ifølge Nylenna gjør mangelen på forskningsbasert dokumentasjon at beslutninger ofte må fattes på et annet grunnlag enn ved kliniske beslutninger.

– Det er flere grunner til at vi ikke gjør dette i dag. Det er for det første litt vanskeligere. Men det har heller aldri vært etterspurt, sier han.

At det er vanskelig, blir klart så fort man setter seg ned og bestemmer seg hva man skal forske på. Hva er organisatoriske tiltak, for eksempel? 

– Jeg tror det kunne være interessant å se på forskjeller mellom sykehus som må avskaffe akuttkirurgi og de som ikke må gjøre det. Omorganisering på en sykehusavdeling, kan være et annet eksempel, sier Nylenna. 

Han har flere ideeer. Det skjer et utall endringer i helsevesenet hele tiden. Hva skjer når det etableres nye profesjonsgrupper? Eller hva med når psykologer blir introdusert i de lokale helsetjenestene? Hva må mindre endringer på helsestasjonen? Kunnskap om effektene vil kunne fortelle oss om det er penger å spare, eller om man kan styrke rekrutteringen, eller kanskje til og med om det er liv å redde.

Nylenna mener også det er store gevinster å høste i å lære av hvordan forskningen innen medisin har vært verdensledende på å indeksere kunnskapen sin slik at den er lettere å finne igjen senere.

– Ta for eksempel utdanningsfeltet, som jeg kjenner litt fra før. Her er det ikke samme kulturen for å registrere nye funn. Det lages kanskje en rapport som blir liggende i et departement et sted, men prøver du å søke opp effektene av tidlig innføring av høyeregrads matematikk i grunnskapen, så er det vaskelig, sier han.

– Hvem bør ha ansvaret for å koordinere slike randomiserte forsøk, mener du?

– Her mener jeg det gjelder et grunnleggende prinsipp. Når man innfører et tiltak, så bør man også skape kunnskap om effektene, sier Nylenna. 

Det betyr at det noen ganger vil være departementet som sørger for dokumentasjonen, mens de regionale helseforetakene tar seg av sine avgjørelser og kanskje kommunene der det er de som gjør en endring.