Etiopia er inne i den verste tørken på 50 år. Barn sulter og over 10 millioner mennesker trenger akutt bistand.

Haben Waldo skyver oksene sine sammen i et uttørket elveleie i Enderta-området i Tigray-regionen nord i Etiopia. Frem til sommeren 2015 var dette områdets største elv, Ilala. I dag er den helt uttørket.

– Jeg har forsøkt å dyrke hvete, teff (en hjemlig kornblanding) og bygg, men høsten var elendig. Jeg kan ikke engang mate familien min på det, sier Haben. 

Klimafenomenet El Niños rekordstyrke har ført til at regntiden har uteblitt i store deler av øst- og Sør-Afrika. Hardest rammet er Etiopia, som går gjennom den verste tørken på over 50 år. Store deler av landbruket, som forsørger over 80 prosent av landets 98 millioner innbyggere, er slått ut. Mesteparten av landbruket er tradisjonelt. Bøndene er fattige og avhengig av nedbør i landets to regntider. I 2015 kom det svært lite regn i løpet av en kort regntid mellom februar og april. Den ble etterfulgt av at klimafenomenet El Niño var uvanlig sterkt. Dette førte til at regnet uteble i flere av Etiopias regioner i landets viktigste regntid, mellom juni og september. I andre områder kom det for sent eller uregelmessig. I løpet av neste innhøstingsperiode, som vanligvis står for rundt 80 prosent av Etiopias matproduksjon, var innhøstingen mellom 50 til 90 prosent mindre enn normalt i de berørte områdene. 

– Takk gode Gud for at vi har kunnet vanne en liten grønnsaksflekk slik at vi overlever, men buskapen lider. Det er ingen beiter igjen, sier Haben.

Tørken fortsetter. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) trenger 18,1 millioner etiopiere hjelp til å skaffe mat. 7,9 millioner av disse er dekket av et nasjonalt, sosialt sikkerhetsnett, Productive Safety Net Program (PSNP). De øvrige 10,2 millioner menneskene er i akutt behov for matbistand. Tørken har rammet hardt i ulike deler av landet. Hardest rammede er det østlige og sørøstlige Etiopia, samt deler av det sentrale og nordlige Etiopia, inkludert Tigray. Veiene i Enderta-distriktet er flankert av felt uten avlinger, med husdyr som desperat driller snuten ned i den tørre jorda på leting etter røtter. På en åker pløyer bonden Halefum Hargö sin tørre jord med to okser. Han håper på regn i sommer. 

– Jeg pløyer jorda slik at den vil være myk hvis det begynner å regne i juni. Jeg har ingen frø, men har tenkt å selge en av oksene, slik at jeg får råd til å kjøpe det, sier han. 

Ytterst få bønder har frø. Det truer med å sende Etiopia ut i en ond sirkel av matmangel, selv om regnet kommer. Halefums familie, bestående av åtte personer, overlever på mais eller hvete fra WFP og regjeringen.

– Det er ikke nok. Noen ganger spiser jeg ingenting hele dagen. Jeg gir mat til barna i stedet, men ettersom den er næringsfattig står de i fare for å bli underernært, sier han.

Bonden Halefum Hargo pløyer den tørre åkeren sin sydøst i Tigray-regionen, slik at jorden skal være myk om det kommer regn i sommer. Men som så mange andre bønder har han ikke såkorn.

Ifølge OCHA lider 2,1 millioner etiopiere nå av underernæring. For 400,000, fremfor alt barn, er det alvorlig. Noen få mil fra Halefums åker fyller grupper av barn plastdunker med vann fra en liten kilde. Vannet er bare noen få desimeter høyt. Det er fullt av algeansamlinger, grener og blader. Storfe drikker fra samme kilde. Epidemier av hygienerelaterte og vannbårne sykdommer har begynt å spre seg. 10-åringen Mahalet Alamat hevder hun ikke blir syk av vannet. 

– Fordi det smaker søtt, ikke salt, sier hun.

Tørken i Etiopia rammer barna hardt. Underernæring og sjukdommer brer om seg. Mange må hoppe av skolen. 8-årige SOsa Kyros fra Tigray-regionen i nord-Etiopia må sammen med sine søstre gå flere kilometer for å letet etter ved og vann etter skolen.

Omtrent 5,8 millioner etiopiere har behov for rent vann. Alt vann i nærheten Mahalets hjem har tørket opp. Det tar flere timer hver dag å gå til kilden. Det går ut over skolegangen. Ifølge noen data kan i overkant av tre millioner barn allerede ha droppet ut av skolen.

– Vi har sjelden tid til å gjøre lekser fordi vi må gå tilbake og hente vann, både før og etter skolen, sier Mahalet.

«Vi har selvfølgelig et ansvar for vårt lands utvikling, men når det blir et problem av dette omfanget har verdenssamfunnet et ansvar for å løse det, ettersom konsekvensene når langt utenfor Etiopias grenser.»

Få mil fra kilden ligger byen Mones, der 62 år gamle Maharat Charkos bor sammen med sin datter og to barnebarn. Hun overlevde hungersnøden i Etiopia mellom 1984 - 1985, da nærmere én million mennesker døde, ved å flykte fra Tigray til Oromo-regionen i det sentrale Etiopia. Der bodde hun fram til november 2015, da omfattende studentprotester brøt ut mot regjeringens plan om å utvide Addis Abeba-regionen på bekostning av Oromo-regionen. Hundrevis av mennesker ble drept under politiaksjoner. Konflikten har i enkelte områder ført til etniske spenninger. 

– Vårt hjem ble angrepet fordi vi er fra Tigray. Møblene våre ble påtent. Vi flyktet hit og ble møtt av tørke, sier Maharat.

Familien har ikke fått hjelp. Den overlever ved at naboene gir dem et stykke brød iblant. 

– Mine barnebarn går ikke på skolen. Vi drikker skittent vann fra en elv, spiser næringsfattig mat og kan ikke ta vare på hygienen. Vi sulter, sier Maharat.

I Tigrays største by, Makele, er Desta Hadera regional utviklingssjef ved den etiopiske Mekane Yesus-kirkens utviklingsseksjon DASSC. Han sier at mange bønder har begynt å selge buskapen sin til spottpriser. 

– Bøndene gjør alt for å overleve. De prøver å finne måter å forsørge seg og sine på ved siden av landbruket. Noen transporterer varer mellom markeder. Andre sende barna sine, spesielt døtre, til byene på jakt etter arbeid, sier han. 

Ifølge International Organisation for Migration (IOM) flyktet mer enn 218,000 etiopiere fra hjemmene sine på grunn av tørke eller flom mellom august og desember 2015. I øst-Etiopia, hvor en stor del av befolkningen er oppdrettere, er mange på flukt. Hundretusener av husdyr har dødd, forteller Tadesse Berke, programsjef i PWO (Pastoralist Welfare Organization), når vi møtes på organisasjonens kontorer i hovedstaden Addis Abeba. PWO har jobbet på utviklingsprosjekter i den somaliske regionen i sørøst-Etiopia siden 2003.

7-årige Berihu Mulu, 3-årige Kubbe Mulo og 5-årige Gebre Eaziabiher sitter under stekende sol i Tigray-regionens sørøstre deler, en av de verst tørkerammede plassene i nordre Etiopia. Landet er rammet av den verste tørkan på over 50 år. Mer enn 10 millioner menniskor har akutt behov av matbistand.

– Området er hardt rammet etter at tørken slo til der allerede i februar 2015, sier Tadesse. Folk har flyktet til steder hvor det er fortsatt er vann, noe som overbelaster infrastrukturen og vannressursene der. 

– Det har ført til økt konkurranse om ressursene, legger administrerende direktør i PWO, Nur Abdi Mohammed, til.

PWO konsentrerer seg om vannforsyning, særlig ved å opprettholde, gjenopprette og utvide eksisterende vannsystem. De forsøker til og med å finne og utvikle uutnyttede vannressurser. Noen områder er imidlertid helt tørrlagte. Vann må bli transportert dit i lastebiler, noe som er dyrt. 

I store deler av Etiopia har dammer, brønner, kilder och elver tørket ut. De verst rammede regionene er Afar og Dire Dawa Hareri i øst, Somali i sørøst, samt deler av Oromo i de sentrala/østlige delene, og Tigray og Amhara i nord.  

– Behovene er enorme, og jo lenger tørken varer, jo flere mennesker vil lide. I august 2015 trengte 4,5 millioner etiopiere akutt matbistand. To måneder senere hadde antallet steget til 8,2 millioner, og nå snakker vi om 10,2 millioner mennesker, sier Nur. 

Mindre regn ventes i ulike deler av Etiopia i løpet av våren, men analytikere advarer mot å ta noe for gitt. El Niño kan slå til igjen. Mens millioner av mennesker har akutt behov for mat og vann, vokser også andre behov, som helsehjelp. Epidemier av skabb, meslinger og til og med kolera har brutt ut. Husdyr trenger fôr. Internt fordrevne trenger ly og hygieneartikler.

Mennene hevder at en katastrofe av samme kaliber som i 1984 unngås takket være utviklingen og klimatilpasningen som har skjedd i landbruket og vannressursene de siste tiårene. Regjeringen har også en nasjonal politikk og strategi for katastrofehåndtering, samt en administrasjon for matsikkerhet i nødsituasjoner.

– Vi har selvfølgelig et ansvar for vårt lands utvikling, men når det blir et problem av dette omfanget har verdenssamfunnet et ansvar for å løse det, ettersom konsekvensene når langt utenfor Etiopias grenser, sier Nur.

Han peker på hvordan krigen i Syria fører til flyktningstrømmer i Europa. 

– Eller Ebola, hva ville skjedd hvis det internasjonale samfunnet betraktet det som de aktuelle landenes ansvar å løse problemet, spør Nur.

Ifølge noen kritikere forsøkte regjeringen innledningsvis å underrapportere antallet trengende for ikke å miste ansikt, men i oktober 2015 appellerte den til omverdenen om hjelp. Krisen har imidlertid fått begrenset oppmerksomhet i internasjonale medier. Delvis fordi myndighetene er motvillige til å slippe inn utenlandske journalister etter et innslag på BBC fra det nordlige Etiopia i november 2015. Innslaget ble kritisert av regjeringen, som hevdet det skildret en hungersnød som ikke eksisterte, og at situasjonen var under kontroll. 

Mennesker venter på utdelning av nødvendigheter i Tigray-regionen.

Mennesker venter på utdelning av nødvendigheter i Tigray-regionen.

I Addis Abeba stiller en mann fra en internasjonal hjelpeorganisasjon til et intervju, med løfte om anonymitet:

– Hvis regjeringen blir kritisert er det fordi den først ba det internasjonale samfunnet om hjelp, for deretter å gå ut i internasjonale medier og si at de har situasjonen under kontroll. De burde vært konsekvent, sier mannen. Videre mener han at regjeringen har gjort sitt beste. Den har bidratt med mer enn 370 millioner dollar for å støtte bistandsappellen om totalt 1,4 milliarder dollar. 

– Av de pengene som så langt har kommet, er den etiopiske regjeringen den største bidragsyteren, sier mannen.

Selv om ulike givere nå har lovet bistand tilsvarende halvparten av appellen, kan det ta tid før alt når de som trenger det. 

– Alle pengene er ikke tilgjengelig ennå, og mye mat og andre forsyninger må importeres. Det kan ta opptil tre måneder før den begynner å bli distribuert, sier han. 

En snublestein er at mesteparten av bistanden kommer gjennom nabolandet Djibouti,  der logistikken er dårlig. Selv tilstrekkelig med transportmidler mangler. For å hindre at krisen utvikler seg til en hungersnød fortelle mannen at det absolutt viktigste er vann og næringsrik mat, men også gjødsel og frø slik at bønder kan så når - eller hvis - regnet kommer. 

– Frø må produseres lokalt. Importerte frø kan spre sykdommer blant avlingene. Og det er svært viktig at buskapen blir fôret. Det må finnes avlsdyr og frø for at oppdrettere og bønder kan få en framtid. Hjelpen må komme øyeblikkelig, ellers vil en svært vanskelig situasjon oppstå, avslutter mannen.