Ut med May

Noe av det mest nervøse det moderne samfunn holder seg med, er finansmarkedene. De opptrer alltid som aspeløv når det skjer politiske endringer, og som bjørketrær i sterk vind når endringer er større enn forventet. Derfor sank både pund og aksjekurs som en stein da flertallet i Storbritannia stemte nei til fortsatt medlemskap i EU. Det var de som hevdet vi nå ville stå foran store endringer i verdensøkonomien og at det meste nå ville gå fra vondt til verre. Krisen i markedene varte en ukes tid, så begynte pilene og peke oppover igjen. Det er et stykke igjen før man er der man var, og dit kommer en kanskje ikke i det hele tatt.

Melding i går om at Theresa May overtar som statsminister i Storbritannia etter David Cameron ble tatt imot som en god nyhet i markedene. Statsministerskiftet i morgen vil sannsynligvis føre til ytterligere positive bevegelser i markedet.

Theresa May orienterer seg mot sentrum, og vil søke å forene motsetninger også utover eget parti. Hun vil ikke lage en plan B for hva som skal skje dersom ikke forhandlingene fører fram.

Theresa May beskrives som en «Angela Merkel-type». Hun er nøktern, balansert og som innenriksminister er hun godt trent i å håndtere politiske hverdagsproblemer. Hun er en iverksetter, mer enn en visjonær folketaler. Hun virker samlende, men er tydelig. Hun er ingen populist eller politisk spiller av Boris Johnsens type. Hun overtar som leder for Det konservative partiet etter å ha drevet en meget beskjeden valgkamp. Hun har stilt seg til disposisjon og lansert et enkelt program: Folkeavstemningen skal respekteres, Storbritannia skal melde seg ut av EU, og hun vil bruke all sin politiske kløkt for å få en så god avtale med EU som mulig. Hun vil begrense innvandringen og sier hun vil være opptatt av økonomisk rettferdighet.

Mot sentrum

Theresa May orienterer seg mot sentrum, og vil søke å forene motsetninger også ut over eget parti. Det trenger landet nå. Ved at May er så klar på at avstemningen skal respekteres, fokuserer hun nå på strategien for forhandlingene med EU. Hun vil ikke lage en plan B for hva som skal skje dersom ikke forhandlingene fører fram.

Den måten Det konservative partiet har gjennomført statsministerskiftet på, viser at demokratiet står sterkt i Storbritannia. Fire, fem kandidater, hvis vi regner med Boris Johnsen, meldte sin interesse. De har trukket seg etter hvert som de har innsette at de ikke har nok støtte. Igjen står en soleklar vinner uten motkandidat - Theresa May. Det konservative partiet kan nå bruke tiden på politikk, ikke personstrid.

I Brussel kan de nå konsentrere seg om EUs egne problemer framfor å hausse opp stemningen mot Storbritannia. Det har vært tendenser til det. Kommisjonene leder, Jean-Claude Juncker, har ikke vært like heldig med alle sine uttalelser. Han ser ut til å trenge tid til å ta inn over seg at det EU han har sett for seg og kjempet for, ikke kommer til å eksistere lenger. Skaden har skjedd.

Det er ikke Juncker som nå legger strategien for forhandlingene med britene. Det vil Angela Merkel gjøre. Det er verd å merke seg at hun er den EU-lederen som har omtalt Storbritannias «brexit» på den mest konstruktive og nøkterne måten.

Angela Merkel innser at Tyskland og Storbritannia er tjent med et nært og godt forhold selv om de melder seg ut av EU. Hun forstår nok at Storbritannia ikke vil godta en EØS-avtale slik Juncker nærmest har krevd for å gi tilgang til det indre marked.

David Cameron er en politisk kapasitet som har gjort en god jobb som statsminister. Men han kunne ikke gjøre som Gro Harlem Brundtland etter at Norge for andre gang sa nei til EU i 1994. Hun brukte en dag på å riste av seg nederlaget, så gikk hun for å få i land en EØS-avtale. På denne måten samlet hun både tilhengere og motstandere. Det var ikke noen samlende løsning Cameron kunne gå for. Han innså at han ville stå i veien for å finne løsninger. Han måtte gi plass for en ny statsminister som kunne samle partiet – og et flertall av nasjonen.

Farage ute

Nigel Farage ble kritisert for å løpe fra problemene da han trakk seg som leder for UKIP. Det var en dårlig begrunnet kritikk. Han hadde nådd sitt politiske mål, og så ikke helt for seg hvordan han skulle føre UKIP videre. Det er ikke sikkert det er et meningsfylt liv for UKIP i lang tid framover.

Det kan ta tid før Labour kommer seg ut av krisen. Motstanden mot Jeremy Corbyn er fortsatt sterk, men partiet klarer neppe å samle seg om en motkandidat. Angela Eagle vil utfordre ham, men alt tyder på at hun har alt for liten støtte i partiet og heller ikke er typen som raskt vil kunne mobilisere støttespillere.

Et demokrati som fungerer er ikke ensbetydende med at det ikke er politisk strid eller at det ikke oppstår nye partier. Det kan være løpet er kjørt for Labour, og at det er duket for et nytt parti som vil plassere seg mer i sentrum enn Labour under Corbyns ledelse.