UKEBLIKK: Klimapolitikk gjør vondt

Flypassasjeravgift, ny E18-utbygging og nye konsesjoner til olje- og gassproduksjon i Barentshavet er eksempler på friske politiske debatter fra de siste ukene. Alle tre har skapt steile fronter og to av er preget av dårlig politisk håndverk.

Sist uke har kampen om den såkalte flypassasjeravgiften opptatt mye plass og mange meninger. Opposisjonen bruker saken for alt den er verdt. «1000 arbeidsplasser i Østfold ofres på et budsjettvedtak gjort på nachspiel», tordner Arbeiderpartiet.

«Ha!, Ap ville selv boikotte Ryan Air», forsøker regjeringspartiene å svare.

Regjeringen har litt rett. Ap bruker billige triks i sin kritikk. Det er langt fra sikkert at Ryanair hadde fortsatt å ha base på Rygge, selv om flyplassavgiften ikke hadde sett dagens lys. Ryanair ønsker seg nærmere hovedflyplassene i de største byene i hele Europa. Det er et strategisk valg. Og selskapet er kynisk nok til å utnytte situasjonen rundt flypassasjeravgiften til å ta en rask avgjørelse for Norges del. Det er mulig de dropper Rygge raskere enn de ellers vill ha gjort, men det blir uansett litt rart å bruke avgiften som argument dersom det irske lavprisselskapet etablerer seg på Gardermoen i stedet. Flypassasjeravgiften gjelder like mye der som i Østfold.

Ryanair opererer dessuten allerede i en rekke land som har slike avgifter. Flere land i Europa har avgift på flyging, herunder Storbritannia og Tyskland, samt Østerrike, Frankrike, Italia, Bosnia og Serbia. Satsene varierer. Avgiftene har også varierende begrunnelse, men i hovedsak er avgiftene begrunnet i miljøhensyn, skriver Toll- og avgiftsdirektoratet i sitt høringsbrev om saken i januar i år.

Men like forbannet er saken et eksempel på dårlig politisk håndverk. Da den kom inn i statsbudsjettet helt på tampen av forhandlingene mellom regjeringen og støttepartiene KrF og Venstre, manglet budsjettet inndekning for rundt 1 milliard kroner. Venstre krevde at disse pengene skulle hentes inn gjennom en form for kilma- og miljøavgift. Frp nektet å snakke om økte bensin- og dieselpriser. Dermed landet de på fly. Partene krangler om hvem som først kom på dette med en flypassasjeravgift. Resultatet ble uansett at denne avgiften en sen nattetime høsten 2015 fikk budsjettet i balanse og partene til å enes.

Ryanair har hele tiden truet med å reise fra Rygge for godt, dersom avgiften ble gjennomført. Og da Rygge sivile lufthavn denne uka vedtok å legge ned driften på grunn av avgiften, startet det politiske rabalderet.

Rygge sivile lufthavn sendte sitt første fly på vingene 8. oktober 2007. Ryanair landet i Østfold i september 2009, og siden har lufthavnen opplevd sterk vekst. Selskapet eies av Thon Holding AS (40%), Orkla Eiendom AS (40%), Østfold Energi AS (15%) og Østfold fylkeskommune (5%). Strategien er lave priser og i visjonen skrives det at «lufthavnen skal drives med fokus på miljø og sikkerhet». Like vel kunne ikke flyplassen tåle en miljøavgift på flybilletten til 88 kroner. Det tyder på at miljøbegrepet brukes like bevisstløst som når absolutt alle norske kommuner skal selge seg selv med «natur og kultur».

Både Ryanair og ledelsen i Rygge sivile lufthavn synes nok det er beleilig å ha en politisk syndebukk i denne saken. Men regjeringen – og støttepartiene – har ikke klart å argumentere godt nok for nødvendigheten og ikke minst effekten av flypassasjeravgiften. Greit, de fleste av oss har råd til å spe på 88 kroner på flybilletten, men vil vi fly mindre av den grunn? For det er vel hensikten? At vi skal bli mer miljøbevisste og ta toget til Barcelona i stedet? Regjeringen har ikke klart å overbevise særlig mange om hvilke klimaeffekt – om noen –  som vil komme ut av avgiften. Like vel ser et stort antall arbeidsplasser ut til å gå tapt på dette. Det burde regjeringen ha sett, og vært forberedt på.

Østfold er et av de fattigste fylkene i landet vårt, og har den høyeste andelen arbeidsledige. Som politiker bør vite hva du gjør når du legger 1000 arbeidsplasser i potten i en slik situasjon.

Heller ikke Miljøpartiet De Grønnes entusiastiske tiltredelseserklæring i Oslo om at det ikke skulle bygges en eneste meter med ny asfalt langs E18, vil overleve realpolitisk behandling. Til det er køene fra forstedene i Røyken og Asker inn mot Oslo for lange. Til og med bussen må stå i kø nesten helt fram bygrensa (ok, Holmen, da). Det er nesten uforståelig at det rødgrønne byrådet i Oslo la så mye grønn prestisje i potten i en sak der to andre kommuner og en fylkeskommune skal være med å bestemme – og der Stortinget har det siste ordet.  Nå må byrådet kappro med seg selv for å komme i mål med et snev av politisk ære i behold.

Det hadde holdt lenge om byrådet hadde satset sine grønne kort på bilfritt sentrum. Og kanskje på grønn boligbygging i tillegg. Oslo trenger boliger like mye som Asker trenger adkomst til resten av verden.

Men det er ikke lett å leve som man lærer – heller ikke politisk. Byrådet doblet parkeringsavgiftene i Oslo sentrum da de inntok rådhuset. Og nå får de pepper fordi disse parkeringsplassene brukes mye mindre enn tidligere…

Jeg trodde det var hele hensikten? Men tydeligvis ikke. Byrådet selv har visstnok budsjettert med en dobling av P-plassinntektene. Grønn politikk er kompliserte greier.

For første gang på over 20 år åpnes det for oljeleting og -boring i helt nye felt på norsk sokkel. Og aldri har man fått lov til å lete etter olje og gass så langt nord.

Denne saken var nok godt politisk forberedt, og den blir nok dunka igjennom Stortinget med kraftsosialistene i Arbeiderpartiets stemmer. Klimaet risikerer å bli taperen her. Men så mange potensielle oljekroner mulige oljefunn i nye felt utgjør, lar seg ikke stoppe av verken aktivister, Venstre, Rasmus Hansson eller festtaler om grønt skifte og en renere klode.

Rygge-saken og E18-saken i Oslo er eksempler på hvor vanskelig det er å jobbe politisk for det berømmelige grønne skiftet. Oljeutvinning i nord viser hvor enkelt det er å jobbe mot.

Når det gjelder å ta grep for et bedre klima, har politikerne til nå stort sett diskutert internasjonale CO2-kvoter og grønne sertifikater for energibransjen. Men det er tiltak som den enkelte av oss ikke merker noe særlig til – eller skjønner noe særlig av… .

Det er nasjonale klimatiltak, som får lokale konsekvenser, som gjør vondt for noen og en hver av oss. De er vanskeligere å svelge enn vakre ord på konferanser i Paris.  Og dermed også vanskeligere å få vedtatt og gjennomført politisk.

Snart blir strømmen og bensinen dyrere. Snart blir det forbudt å fyre med ved. Snart vil du bli nektet å spise kjøtt mer enn to ganger i uka.

Man blir ikke akkurat grønn av misunnelse på de politikerne som får jobben med å stå opp for det grønne skiftet når det en gang i nær framtid treffer velgerne rett i lommeboka.