Uforstandig utredningsiver

Med mindre noen snur i siste liten, ligger det an til at Stortinget i morgen vedtar å be regjeringen utrede muligheten for å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sterk sosial kontroll.

Det er SV som har fremmet forslaget. Ikke uventet. Denne gangen skjer det på bakgrunn av oppslag i mediene, rykter og dokumentasjon om hva som foregår i islamske trossamfunn. Tidligere har SV vært inne på tanken om å frata kristne skoler og institusjoner støtte hvis de diskriminerer homofile eller kvinner. Det har det ikke blitt noe av. Flertallet på Stortinget slår ring om religionsfriheten. De mener demokratiet må tåle at noen forfekter verdier og holdninger som flertallet reagerer på.

Ryggmargsfølelse

Flertallet på Stortinget burde ha såpass med ryggmargsfølelse at de med en gang kunne skutt ned forslaget til Lysbakken. Hvem skal avgjøre om et trossamfunn ikke tilfredsstiller alle kravene Lysbakken lister opp? Skal vi få et eget trossamfunnstilsyn som skal be om rapportering, gjennomføre inspeksjoner og følge med på alt som skjer?

Hvis representanter for et trossamfunn oppfordrer til lovbrudd, rammes det av straffeloven. Det er en sak for politi og påtalemyndigheter. Vi har det vi trenger. SV er i ferd med å stake ut en blindvei.

Representanter for et trossamfunn har rett til å uttale seg om homofile, andre religioner og holdninger som preger det norske samfunn, selv om mange føler seg krenket og politikere blir sjokkert. Det er slik ytringsfriheten fungerer i praksis.

Politikere må tåle at representanter fra trossamfunn eller andre grupperinger kommer med uttalelser om homofili og likestilling de mener er forkastelig uten at de skal «gjøre noe med det». Som politikere må de gjerne ta skarp avstand, men samtidig må de forvare retten til å avvike fra det storsamfunnet mener.

Det er misvisende når politikerne snakker om at skattebetalernes penger ikke kan gå til å støtte trossamfunn som bryter med demokratiske verdier. Alle trossamfunn får den samme støtten som Den norske kirke får. Den andel av skatten som muslimer betaler, brukes altså som støtte til det trossamfunnet de tilhører.

Det er altså trosfriheten som ligger til grunn for støtten til trossamfunn. Trosfriheten er ikke noe politikerne bør begynne på tukle med. Finansieringen av trossamfunnene er oppe til debatt. I framtiden kan det være aktuelt å innføre en medlemsavgift der staten krever inn og fordeler denne. På bakgrunn av en slik mulig utvikling, blir forslag om å utrede muligheten for å inndra statsstøtte til trossamfunn enda mindre forståelig.

Stortinget bør stille seg spørsmålet om det, utfra den kunnskap de har i dag, er et trossamfunn som bør fratas støtte? Hvis de ikke kan nevne noen de mener bør fratas støtten, er det null grunn til å utrede det.

Representantene på Stortinget bør skjerpe seg og sørge for skikkelige, reelle diskusjoner før de ber regjeringen utrede alt mulig mellom himmel og jord.

Solberg-regjeringen har satset på forenkling av offentlig forvaltning. Likevel står den i fare for å bli påklistret en merkelapp som en byråkratiserende regjering fordi antallet byråkrater øker, hevdet Arild Aspøy i en kronikk i Aftenposten for noen uker siden. Dette er ikke regjeringens ansvar alene. Det er Stortinget som driver byråkratiseringen framover.

– I økende grad tar nå Stortinget egne initiativer til hva Regjeringen skal sette i verk og vedtar instruksjoner om nye oppgaver som skal løses av staten. Dette skjer gjennom såkalte anmodningsvedtak. Slike vedtak dreier seg nesten alltid om at Regjeringen skal utrede eller etablere et tiltak eller organ. Og når Stortinget anmoder, så må Regjeringen følge opp, skriver Aspøy.

Stortingsregjereri

SVs forslag om å utrede muligheten for å frata trossamfunn støtte, er et slående eksempel på et slikt byråkratiserende «stortingsregjereri».

I de to siste årene da de rødgrønne styrte, ble det fremmet 58 anmodningsvedtak. De to første årene nåværende regjering satt med makten økte antallet anmodningsvedtak til 274. Det var 192 slike vedtak i forrige sesjon. Konsekvensen av denne utviklingen er at det må ansettes flere folk i departementene.

Når regjeringen skal utrede et spørsmål, holder det ikke med to A4-sider. Det kan bli omfattende dokumenter av det. Det går med masse arbeidstid for å produsere mengder av ord som ikke får nevneverdig betydning, fordi saken ikke er forankret i Stortinget. Et anmodningsvedtak om utredning trenger i realiteten ikke være mer enn en idé som dukket opp i en samtale. Ingen hadde lyst å være imot. Dermed produseres det «kjekt å ha»-utredninger på løpende bånd.

Representantene på Stortinget bør skjerpe seg og sørge for skikkelige, reelle diskusjoner før de ber regjeringen utrede alt mulig mellom himmel og jord.