Togstreiken blir politikk
Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har som statsråder pleier å gjøre, understreket flere ganger at en streik er partenes ansvar. Politikere flest pleier å legge seg på denne linjen. Marit Arnstad (Sp) har bestemt seg for å politisere streiken. Hun mener Ketil Solvik Olsen må ta et initiativ for å få slutt på streiken. Da kan ikke Solvik-Olsen lenger svare «partenes ansvar». Nå er han i ferd med å få et politisk ansvar for å få slutt på streiken.
I Politisk kvarter i dag argumenterte Arnstad godt for hvorfor samferdselsministeren bør komme på banen. Tidligere har svaret vært at Jernbanetilsynet jobber med saken. Her kjører de ikke spesielt fort, en kan nesten mistenke de for nedsatt hastighet på grunn av fare for uforutsette hendelser på linjen. Først til jul skal de komme med nye krav og retningslinjer for hva som skal kreves av de som skal styre lokomotivene.
Det finnes regler for det i dag, minner Solvik-Olsen om. Han sier han ikke har fått med seg hva de streikende egentlig krever. Men lederen i Norsk Lokomotivmannsforbund, Rolf Ringdal, er da ikke så utydelig. Han kan umulig ha noe imot å gi Solvik-Olsen svar på det han lurer på.
Møte med tilsynet
Solvik-Olsen viser til at det i dag skal være et møte mellom tilsynet og Lokomotivmannsforbundet. Møter kan man jo håpe det kan komme noe ut av. I det minste bør Solvik-Olsen få full klarhet i hva som er lokomotivførernes krav. Det kan ikke utelukkes at tilsynet gir signaler som gjør at lokomotivførerne begynner å tro at deres krav blir tatt rimelig hensyn til.
Rolf Ringdal forsøker å skape et inntrykk av at lokomotivførerne er «enige og tro til Dovre faller» og at de akter på streike om nødvendig inn i evigheten. Men når streik varer uten at en oppnår resultater, begynner det nok å skorte på streikeviljen. Ringdals utspill i helgen om at de var rede til kompromiss, var en taktisk bommert. Etter 16 timers megling klarte de ikke å bli enige med NSB og Spekter. De har knapt beveget seg en millimeter. Det var det Spekter fortalte offentligheten etter at meglingen brøt sammen.
Jernbanereformen ønsker nok lokomotivførerne ditt pepperen gror. Men den kampen har de tapt, og de kan ikke gjøre seg forhåpninger om en jernbanepolitisk omvendelse fra Ketil Solvik-Olsen om det kan være enda så stor grunn til det.
I dag er de innkalt til tvungen megling igjen. NSB kommer ikke til å bevege seg. De er egentlig ikke motpart i streiken. Det er og blir myndighetene som må fastsette hvilke krav som skal stilles til de som skal være lokomotivførere. Slik er det over alt i samfunnet. Lokomotivførerne i NSB er i praksis monopolister. Da kan de gjerne mene at det skal gjelde spesielle regler for dem.
Men når jernbanereformen rulles ut neste år, skal NSB konkurrere med andre om å kjøre togstrekninger. Da må NSB kunne konkurrere på lik linje med andre. NSB kan ikke risikere å inngå en tariffavtale for årevis framover om hva som skal kreves for å føre et lokomotiv og så kommer myndighetene et par måneder etter og sier kravene ikke skal være så omfattende som NSB har tariffestet. Dette burde Ringdal forstå. Han har en mulighet i dag. Det er sikkert noe fra møtet med tilsynet han kan bruke som begrunnelse for at de nå kan avslutte streiken.
Hvis det ikke skjer, ender streiken opp i en politisk aksjon. Flere politikere og velgere vil holde Ketil Solvik-Olsen ansvarlig. Han kan velge å gi etter for de streikendes krav. Det mest sannsynlige er at han sier nei til deres krav. Da kan Marit Arnstad si hun er enig eller uenig i de krav de streikende stiller. Andre partier kan hive seg på, og vi får en politisk diskusjon om kravene i en streik.
Presset mot Solvik-Olsen
Arbeiderpartiet vil vegre seg mot at politikerne blander seg inn på denne måten. Derfor skal det litt til før de gjør Solvik-Olsen ansvarlig for å få slutt på streiken. Men i opinionen og i mediene vil presset på Solvik-Olsen øke. Solvik-Olsen kan i alle fall ikke lenger kjøre «det er partenes ansvar»-toget. Han må begrunne hvorfor han ikke vil godta lokomotivførernes krav. Noen vil være enige med han, noe vil være dypt uenige.
Hvis Solvik-Olsen gjør det tindrende klart at han ikke lar seg bevege, vil det kunne føre til at streiken tar slutt. Når det går opp for lokomotivførerne at de ikke vil vinne fram med sitt krav uansett hvor lenge de streiker, er det ikke noe poeng i å streike.
Jernbanereformen ønsker nok lokomotivførerne ditt pepperen gror. Men den kampen har de tapt, og de kan ikke gjøre seg forhåpninger om en jernbanepolitisk omvendelse fra Ketil Solvik-Olsen om det kan være enda så stor grunn til det.
Få Dagens Perspektiv i din innboks:
