Skatteparadis og ­lederansvar: ­Usiviliserte brudd med ­samfunnskontrakten

Lekkasjen av Panama-papirene setter et kritisk lys på hvilken etisk refleksjon og hvilket samfunnsansvar mange i ledende posisjoner har hatt i forbindelse med bruk av skatteparadiser. Skatteparadiser har to kjennetegn; lav skatt og hemmelighold (sekretesse). Det er hemmeligholdet som er problematisk, da det muliggjør både skatteunndragelser og finansiering av kriminell virksomhet.

Lederskapets kollaps

Jeg vil hevde at unndragelse av skatt via skatteparadiser er blant de mest «usiviliserte» trekkene ved vårt samfunn i dag. «Usivilisert» fordi det bryter med samfunnskontrakten den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes beskrev i 1904, da han uttalte at «Tax is the price of civilization». Skattene fra befolkningen finansierer velferdsordningene våre. Folks vilje til å betale skatt avhenger av tillit. Tillit både til at skattene brukes rimelig fornuftig, og til at skattesystemet funger slik at alle bidrar. Det er den siste typen tillit som svekkes av hemmelighold og unndragelser i skatteparadis. Dermed trues skattegrunnlaget, både gjennom de unndratte skatteinntektene og mulig svekket tillit og skattevilje i befolkningen på sikt.

Flere har påpekt lederansvaret for det som har kommet frem i Panama-papirene. Inga Britt Ahlenius, svensk riksrevisor og tidligere leder av FNs internrevisjon, skrev i et blogginnlegg mandag at «Panamahistorien visar lederskapets kollaps. Fisken ruttnar från huvudet. (...) Vi forväntar oss at de som sitter högst upp i samhällstoppen ska ha en moral och en etisk kompass som vägleder dem i deras beslut». Professor Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo skrev dagen etter en kronikk i Aftenposten, hvor hun fremholdt kortsiktig profittmaksimering og det hun kaller perverterte kost-nytte-betraktninger som viktigste årsaker til situasjonen som tegnes gjennom avsløringene: «(...) det å lete etter smutthull og gråsoner i et fragmentert internasjonalt system regnes som økonomisk rasjonelt Alt som ikke er eksplisitt forbudt vurderes (...) Vi har fått et system hvor etikk er en ekstrakostnad».

Ja takk, begge deler

Ahlenius og Sjåfjell omtaler begge etikk og samfunnsansvar i lys av Panama-papirene. Men den ene vektlegger systemreform og den andre ledelse som svar på utfordringene. Sjåfjell avslutter kronikken med «Den virkelige verdien av dette ligger i  (...) at det fører til en kritisk gjennomgang av reguleringen av hele vårt økonomiske system», mens Halenes avslutningsvis påpeker at «det är inte möjligt att reglera bort dårligt omdöme och låg moral. Bortom regler och föreskrifter står var och en till slut med sitt eget samvete, sitt omdöme och sin moral».

«Ja takk, begge deler!», er mitt svar. Den kritiske gjennomgangen av hele det økonomiske system skal jeg overlate til politikerne. Men på skatteområdet har OECD allerede lagt frem tiltak som vanskeliggjør hemmelighold og letter vår jobb med å vurdere skatteplikt. Land for land rapportering av sentral informasjon fra store selskaper, og pliktig rapportering av skatteplanlegging, er eksempler. I tillegg er det vedtatt en omfattende utveksling av finansiell informasjon mellom over 90 land innen 2018, som vil kunne gi oss et vesentlig bedre grunnlag for å vurdere skatteplikt til Norge fra den internasjonaler økonomien. Skatteetaten har videre ønsket en tydeliggjøring av norsk lov angående informasjonsplikt knyttet til bakgrunnen for økonomiske transaksjoner i internasjonale konsern.

USA og Storbritannia tvetydige

Men, i denne spalten er det naturlig å vie mest plass til lederansvaret som påpekes av den svenske riksrevisoren. Det kan plasseres mange steder, med litt ulikt innhold.

Begynner vi på toppen, kan vi si at regjeringssjefer og andre med makt og innflytelse over samfunnsutviklingen, deler et lederansvar for systemsvakhetene Sjåfjell påpeker. I et globalt system blir dette ansvaret lett pulverisert. Men som nevnt; viljen til forpliktende samarbeid ser ut til å øke. De som virkelig burde kjenne på ansvaret er statslederne i de land som ikke slutter opp om forpliktende tiltak, de som holder på sekretessebestemmelsene. Her kan nevnes at land som USA og Storbritannia fremstår som tvetydige i disse spørsmålene. De deltar i internasjonalt samarbeid, samtidig som de har omfattende skatteparadisvirksomhet innenfor egne grenser, eksempelvis i staten Delaware og i City of London. I tillegg mener jeg, som Ahlenius er inne på, at statsledere og andre samfunnstopper har et personlig ansvar for ikke selv å bli assosiert med denne type virksomhet, ikke fremstå som negative rollemodeller, som kan svekke tilliten til skattesystem og velferdsordninger.

Så har vi ansvaret til sånne som meg – ledere i skattemyndighetene verden over. Vi har et klart ansvar for å synliggjøre de svakheter og utfordringer vi ser på området, noe jeg må medgi at vi har fått god hjelp til av gravende journalister de siste dagene. Vi må gjøre det vi kan for å gjennomføre samfunnsoppdraget, gjennom åpenhet og effektivt internasjonalt samarbeid.

Viktige spørsmål

Jeg vil anbefale ledere i selskaper som benytter seg av konstruksjoner som inkluderer hemmelighold i skatteparadiser, å vise ansvar gjennom noen viktige spørsmål. Først, og mest opplagt: «Er jeg sikker på at vi er på riktig side av loven, rapporterer vi den skatten skatter det vi skal?» Deretter: «Har jeg den nødvendige oversikt og internkontroll til å være trygg på dette?» Videre, «Er det greit om det vi gjør blir offentlig kjent? Hva gjør det med omdømmet vårt? Kan jeg stå inne for det etiske, denne graden av samfunnsansvar?»

Hva med ansvaret hos ledere i virksomheter som bidrar som rådgivere, eksperter, og tilretteleggere i skatteplanlegging; typisk advokatfirma, revisorfirma, og banker? Slik ekspertise er først og fremst er avgjørende bidragsytere for å sikre riktig beskatning. Men likefullt er kompetansen deres også ofte en forutsetning for skatteunndragelser gjennom hemmelighold i skatteparadiser. Lederne i disse virksomhetene bør stille samme type spørsmål som foreslått for ledere over. I tillegg mener jeg ledere i disse bransjene har et ansvar for å bidra til å redusere det hemmeligholdet som kan skjule påfølgende lovbrudd, og som jeg har til gode å høre gode legitime grunner for å opprettholde.  

Skatt er sivilisasjonens pris. Skatteparadiser gjør det mulig å stjele fra fellesskapet. Journalistene har skrudd på lyset i en av de mørke krokene..