Sentralbankenes uavhengighet utfordres

I morgen er det rentemøte i den europeiske sentralbanken ECB. Det er det mange som er svært spente på. Vår tid med rekordlave renter har nemlig ført til den del uventede utfall. Tysklands kansler, Angela Merkel, og leder i ECB, Mario Draghi, har for eksempel lite pent å si om hverandre. 

Bakgrunnen er at tyskerne som er i ferd med å eldes i raskere tempo enn de fleste andre, har begynt å bekymre seg for pensjonene sine. Draghis lave renter gir lavere avkastning på sparepengene enn prisstigningen på mange ting som pensjonister ønsker å bruke pengene sine på.  

Merkel har utfordret ECBs nærmest hellige uavhengighet ved å ta opp spørsmålet offentlig, og med det bidra til en politisering av sentralbanken. Draghi har svart med at tyskere, og tyske Sparkassen bare har å tilpasse seg, slik man har gjort i andre land. Og nå har han også hintet mer eller mindre direkte om at det kan bli svært aktuelt å starte opp med kjøp av statsobligsjoner eller andre måter å øke pengemengden i økonomien, i praksis vil det innebære å eksperimentere med negativ rente. 

Andre tyske politikere har også kastet seg på. Sosialdemokratene har for ekspempel pekt på at Draghi gir det ytterligående høyrepartiet Alternative für Deutschland enda en populistisk sak å vinne frem på.

Tysklands økonomiminister Sigmar Gabriel kritiserer ikke Draghi direkte, men viser til at mangel på europeisk lederskap har gjort banken til "en slags liksom-regjering", ifølge Der Spiegel. Magasinet mener det er farligere for Draghi at finansminister Wolfgang Schäuble i forrige måned advarte Draghi direkte med å uttale at rentepolitikken hans kunne ende i en katastrofe. En finansminister som snakker til en uavhengig sentralbanksjef på den måten, er direkte uhørt i miljøet. 

Men kanskje er det bare politisk retorikk politikerne bruker for å signalisere til velgerne sine at: vi skulle ønske vi kunne gjøre noe, men denne her Draghi ødelegger alt. 

Spiegel tror ikke det, de peker på at Scäubles oppfatning er at Draghi har gått lenger enn mandatet hans tillater. Finansdepartementet har visstnok sett på hvilke juridiske muligheter de kan ty til dersom Draghi fortsetter på dagens kurs. Det er ikke mange som tror det vil ende i en rettsak, med alt av mulig konsekvenser det vil få, men at man er villig til å signalisere hvor grensen går, utfordrer uavhengigheten, og med tiden kanskje også bankens integritet. Mange blir etter hver nødt til å spørre seg: Hvis myndighetene ikke stoler på bankens politikk, burde jeg?

Også i USA ser man tegn til at de lave rentene har fått politikerne til å våkne. Tenketanken Brookings Institution har sett på hvem i den amerikanske kongressen som forsøker å endre sentralbankens struktur og ansvar, og når de faktisk har gjort dette opp gjennom historien. Kort fortalt utfordres bankens uavhengighet når politikerne er best tjent med det, og det er de i dårlige tider der arbeidsledighet og inflasjon er på uvanlige nivåer - som nå. Senior fellow i Brookings, Philip A. Wallach, peker på at det ofte har vært de politikerne med størst skepsis til statens rådende institusjoner, som har gått lengst i reform-arbeidet. Og det er akkurat slike politikere som for tiden høster støtte i befolkningen.

Ingen i Norge har turt å si et ord om sentralbanken og Øystein Olsens ledelse av den. Man sutrer litt over økende boligpriser, men retter ikke kritikken mot bankens rentepolitikk. Så lenge Olsen forvarer norsk eksportindustri, er han uansett i stor grad styrt av rentene i Europa. Legger han seg for høyt over nivået i de andre landene, styrker den norske kronen seg, og da blir norsk eksport dyr i utlandet. Og hvis han legger seg under, da vil han gå inn i svært ukjent og ulendt terreng, der ingen egentlig vet hvordan man finner stien som leder ut igjen.