Selvopptatt

1. Hva var det som fikk deg til å ville undersøke selfie-kultur?

– Jeg har undersøkt selvfremstillinger siden jeg startet som forsker i 2003, først gjennom tekstmelding deretter via mms og nå selfier. Jeg fikk et individuelt forskningsstipend for å forske på selvbiografiske digitale sjangre. I tillegg er jeg utdannet fotograf, så boka er et resultat av dette.

2. Selfien er ikke ny. Vi har skapt selvportretter lenge. Hvorfor har vi behov for å avbilde oss selv?

– Mennesket har alltid tatt i bruk de teknologiene det har hatt til rådighet til å dokumentere seg selv. Ny teknologi har dessuten bidratt til at vi har eksperimentert og utviklet nye estetiske uttrykk og praksiser – herunder også selvfremstillinger. Harriet Backers malte selvportretter. Fotoselvportrettene til Marie Høeg eller Annie Lennox, og dagens selfier, sier noe om tiden og kulturen selvfremstillingene kommer til uttrykk i.

3. Når begynte selfien – som vi kjenner den i dag – for alvor å ta av?

– For alvor i 2012-2013, vil jeg si.

4. Blant hvem er selfie-kulturen størst?

– Folk i alle aldre: barn og unge, unge voksne, og godt voksne. De kan være politikere, kjendiser, aktivister, kunstnere, kvinner og menn. Selfien er et globalt fenomen som har fått stor popularitet, på tvers av grenser.

5. Hva er selfien et uttrykk for?

– Selfien sier noe om globalisering, neo-liberalisme, og individualisering. Kritikken av den sier noe om normene og konvensjonene i et samfunn, eksempelvis kjønnsnormer. Når unge kvinner som tar selfier stadig kritiseres for narsissisme, sier det oss noe om synet på kvinner og om behovet for å regulere kvinner i offentligheten, noe som er en gjenganger når det kommer til teknologi og kjønn. Både kvinners bruk av telefonkioskene i 1920, unge jenters sms- og mms-bruk på midten av 2000-tallet, samt kvinners selfie-praksis, har vært og er gjenstand for kritikk.

6. Hva sier selfien om vår kultur?

– Markedsliberalismen og individualiseringen i samfunnet, med økt fokus på et jeg – altså at «jeg-et» har ansvar for det som går deg godt, men også alt du ikke får til. Det er et vanvittig ansvar. Det som tidligere pleide å forstås som strukturelle samfunnsutfordringer skal nå tilsynelatende løses av den enkelte. Dette er så klart med på å prege populærkulturen vår og kunsten.

7. Hva sier den om oss som individer?

– Det er svært interessant å se hvordan folk bruker selfien til å eksperimentere med grenser som kjønn og intimitet. Selv politikere bruker selfien aktivt. Slik markerer de at de også er en del av samtiden.

8. Mange vil tenke at selfien er et uttrykk for våre egoer. Er disse egoene i ferd med å vokse seg for store?

– Narsissisme og selfie-praksis er to veldig ulike ting. Mens narsissisme er en alvorlig psykisk diagnose, er selfie-praksisen uttrykk for et bredt spekter av rollelek, lek med selvfremstillinger og et resultat at «alle» har tilgang til en smarttelefon og en digital offentlighet.

9. Nå har du studert hvordan folk fremstiller seg selv gjennom selfien. Hva slags inntrykk sitter du igjen med?

– Jeg ser at folk bruker smarttelefonen til å leke og ha det moro. Selfien er i tillegg dokumentasjon og kommunikasjon, og den bidrar til geografisk forankring. Folk tar bilde av seg selv foran monumenter og sier «her er jeg».

10. Ditt beste tips til å ta en perfekt selfie?

– Det morsomme med selfier at mangfoldet er så stort at det ikke gir mening å lete etter perfekte selfier. Det er variasjonen og utbredelsen av selfiene som gjør fenomenet så interessant.