Seierherren Erdogan kan være statslederen Erdogans verste fiende

Publisert: 19. juli 2016 kl 17.50
Oppdatert: 24. november 2021 kl 03.25

«Tyrkias sterke mann» har vist at han vet å slå effektivt ned på opprør, og samtidig opprettholde solid støtte i folket. Etter det feilslåtte kuppforsøket forrige uke, er hæren og opposisjonen svekket, samtidig som Erdogan tilsynelatende har kommet styrket ut.

Denne styrken har han benyttet til det fulle i uken som fulgte: titusener er arrestert, nærmere 3000 dommere er suspendert, og akademikere nektes utreise fra landet. Det ble også snakket om å gjeninnføre dødsstraff. Og selv om ingen vestlige ledere heiet generalene frem da Ankara brant, var advarslene til presidenten klinkende klare etterpå: håndter situasjonen innenfor demokratiets spilleregler, eller mist dine allierte i vesten.

– Akkurat nå tror jeg ikke i praksis det er noen som kan stille opp mot Erdogan. Han har en makt som går langt utover de formelle fullmaktene han har, i henhold til grunnloven og presidentstillingen. Det er en reell, de facto, makt som går langt utover det. Han har blitt Tyrkias mann nummer én. Han har virkelig vist at alle som stiller seg i veien for ham blir feid av banen, sier Midtøsten-ekspert med Tyrkia som spesialitet ved Universitetet i Oslo, professor Joakim Parslow. 

Maktkamp og kjøpesenter

Hvorvidt Erdogan lytter til advarslene fra Vestens ledere, eller står fast i sin vendetta mot de som måtte stå i hans vei og vil befeste sin posisjon gjennom nedkjempelse av alle sine motstandere, er usikkert. Presidenten må gjøre et veivalg, og Parslow heller mot dør nummer to: 

– Først og fremst er Erdogan i overlevelsesmodus. Men det er allerede noen tegn på at han forsøker å benytte seg av sjansen, og gjøre ting som går utover formålet å overleve og renske ut kuppmakerne. Han har for eksempel igjen sagt at han vil forsøke å bygge et shoppingsenter som skal se ut som en slags osmansk militærleir, på Taksimplassen i Istanbul. Og det er ikke noe man går ut og sier to dager etter et kupp, hvis man er interessert i å roe gemyttene.

«Erdoganisme»

Saken fortsetter under annonsen

Senterleder for Europaforskning, Erik Oddvar Eriksen sier politikken i Tyrkia «blir stadig mer autoritær og maktdrevet». Han er splittet i sin vurdering av hendelsene som har utfoldet seg i Tyrkia den siste uken. På den ene siden er rettsstaten, og dermed det moderne demokratiet, under press gjennom suspansjon av dommere etter politisk ordre. På den andre siden var det folket, demokratiets grunnsten, som gikk seirende ut av kampen mot uniformer og stridsvogner da de tok til gatene under kuppforsøket.

– Det sier noe om at det er viktig å respektere de som er valgt, og respektere institusjonene mellom valg. De med makta kan gjøre mye galt mellom to valg, og i den forstand er det forsåvidt et sunnhetstegn at folket vil ha det valget på nytt igjen, sier Eriksen om folkets kampvilje. Men lenger vil han ikke strekke seg:

– En får inderlig håpe at det var demokratiet og prosedyrene som ble feiret i gatene etter kuppforsøket, slik at de kan skifte ut de som sitter med makta neste gang - slik at en kan reversjere og revidere ting. En må håpe at det ikke var en slags verdimessig, patriotisk akt - at det ikke var støtte til politikken til Erdoğan.

Parslow på sin side tror feiringen i gatene var nettopp en feiring av presidenten, men at folkemassene kun representerte de mest ihuga tilhengerne, «Erdoganistene».

– De som er i gatene er veldig lojale, og følelsesmessig nært tilknyttet Erdogan som person. Derfor var så mange av dem villige til å stille seg foran tanks og demonstrere mot soldatene. Det viser at de virkelig er lojale. Jeg tror det var veldig få blant opposisjonen, og de som ikke tilhører eller støtter AKP, men likevel var mot kuppet, som våget seg ut i gatene.

Å dyrke denne tilhengerskaren, i alle aspekter av den Tyrkiske staten, vil være viktig for presidenten den kommende tiden, tror han. Det er for eksempel noe av årsaken til de mange suspensjonene i rettssystemet: – Han vil forsikre seg om at når disse kuppmakerne nå stilles for retten, så har han lojale folk til å ta seg av dem, sier professoren.

– Men skalaen på det som foregår nå viser nok at Erdogan benytter seg av sjansen til å bli kvitt folk som er «for uavhengige» eller ikke lojale nok overfor ham til at han kan stole på dem i prosessen videre, legger han til. 

Saken fortsetter under annonsen

Målestokken Atatürk

Psykolog og ledelsesekspert Steinar Bjartveit har god kjennskap til Tyrkisk kulturhistorie og politikk. Han mener det er fort gjort å «kun se det gærne» Erdogan foretar seg.

– Han har på mange måter oppnådd ganske sterke resultater, både med hensyn til økonomi og infrastruktur. Han har stor popularitet, og minsket militærets makt. En av grunnene til at han er veldig populær i Tyrkia, det er ikke bare det religiøse aspektet, men kanskje mest av alt at han har gjort Tyrkia til et rikere land. Enhver som flyr med Turkish Airlines kan se det.

Bjartveit trekker frem store byggeprosjekter, som broen over Bosporostredet, ny kanal, og ny flyplass som elementer i Erdogans utnyttelse av Tyrkias store geopolitiske betydning, og er ikke i tvil om at den tyrkiske presidenten ønsker å bli en sterk politiker og historisk skikkelse på høyde med «landsfaderen» Mustafa Kemal Atatürk.

– Når han nå kommer opp i et kupp, om man ser bort fra alle konspirasjonsteorier, så viser det jo hvor sterk han har vært – når kuppet ikke lyktes. Han har klart å underminere det militæres makt. Hans største seier var på mange måter når militærkuppet falt; det skjedde jo også fordi folk gikk ut i gatene. Med et annet filter hadde vestlige aviser kanskje skrevet helt annerledes om det. Det var et folkeopprør også, der folket nektet militærmakten. Det ville man jublet over på 70.-tallet, men vi glemmer det litt nå.

Samtidig vedkjenner han at regimet har vært under kritikk fra vestlige land de siste årene, blant annet for «å hindre demokrati, kneble fri presse og skape en religiøs-sekulær stat.» Han er spent på om situasjonen nå kan bidra til at Erdogan realiserer sine ambisjoner om grunnlovsendringer som tilfører presidentskapet enda mer makt, og samtidig opprettholde bred støtte i folket. 

Hevn og frykt

Saken fortsetter under annonsen
For selv om Erdogan og hans regime overlevde kuppforsøket i denne omgang, risikerer presidenten å bli kuppmakernes offer, mener Bjartveit:
 
– Han kan faktisk bli det verste av alt han frykter. Det kan være hevn, og det kan være frykt som styrer ham.

I dagene som fulgte kuppet pekte flere på at Erdogan kan komme til å benytte muligheten og posisjonen som seierherre til å skaffe seg ytterligere makt. Så «konspiratorisk» trenger en ikke være for å forklare presidentens atferd, mener Bjartveit. Balansen mellom maktutøvelse, tilegnelse av ny makt, og opprettholde forholdet til Vesten midt i en nasjonal og personlig krisesituasjon, vil bli utfordrende:

– Når man har vært utsatt for noe sånt, så vil både hevn og frykt styre deg. Hevn fordi du ønsker å ta igjen for noe du opplever som blodig urettferdig. Og hvis vi tar inn over oss dødstallene som følge av kuppet, så ble det drept tre ganger så mange mennesker som i terrorangrepet på promenaden i Nice. Så det er ganske alvorlig, det som har skjedd, og han har selvsagt lyst til å hevne dette. Dette er for ham en stor skamplett og overtramp. 

– Men i den hevnen, når de ser at de begynner å snakke om å innføre dødsstraff og så videre, hvis de da begynner å ikke følge demokratiets lover, kan det ødelegge mye. Det er der rådene og kommentarene kommer fra vestlige ledere. Alle støttet ham, og var mot militærkuppet, men Merkel kom med en uttalelse om at det er viktig å følge de demokratiske spillereglene, også overfor de som har stått bak kuppet. Noen sier at han bruker muligheten til å ta ut de han ikke liker. Men da kan også frykten komme inn. Det kan bli en form for paranoia. Han ble jo virkelig forsøkt kuppet, og det rare her er at det ikke ble oppdaget. Han oppdaget jo et kuppforsøk for en del år tilbake fra militæret, men siden han ikke så det nå, er det lett å bli paranoid og lure på hvor mange som står bak.

Parslow ved UiO sier seg delvis enig: 

Saken fortsetter under annonsen

– De som sier at dette er en naturlig konsekvens har litt rett, i den forstand at Erdogan og regjeringen har rett i at det er sjanse for flere kuppforsøk, og at det finnes elementer i militæret som kan tenkes å forsøke seg på kupp igjen. Det meldes om at det er mange enheter i militæret og en del kjøretøy som fortsatt mangler, og ingen vet hvor de er. Sånn sett vil jeg si at de har rett i å være nervøse, og litt paranoide, og heller operere på føre var-prinsippet, sier han, men legger til:

– På en annen side er det helt klart for meg at disse utrenskingene som foregår, skjer i en så stor skala dels fordi regjeringen har sittet med lister over mennesker de gjerne ville bli kvitt i god tid før dette kuppforsøket.

Frykt

Flere tidligere situasjoner er sammenlignbare, mener Bjartveit, og nevner Moskva-prosessene til Stalin, McCarthyismen i Amerika på 50-tallet og ikke minst kuppforsøket mot Gorbatsjov i Sovjetunionen i 1991.

– I disse situasjonene ligger det et kolossalt fryktelement fordi det lå noe der som ikke hadde blitt fanget opp, og som forårsaket mange dødsfall. (...) Etter kuppforsøket kom aldri Gorbatsjov tilbake til gamle høyder. Kuppet gjorde noe med ham, sier Bjartveit.

Tross Erdogans nesten suverene maktposisjon, er det spesielt to ting som truer ham, ifølge psykologen:

– Det ene er at frykten gjør at han ser spøkelser på høylys dag, og at han gjennom det strammer et grep som gir sterke restriksjoner og temmer demokratiet. Det andre er at han vil ta hevn, og at han setter seg utenfor lover og regler, og gjennom det også ødelegger demokratiet. Som seierherre, kan han som leder ødelegge det han har bygget opp på kort tid. Akkurat nå kan Erdogan være sin egen verste fiende.

Saken fortsetter under annonsen

EU og NATO

Helt siden Atatürk iverksatte sine omfattende og tallrike reformer og moderniseringsprosesser har Tyrkia forsøkt å nærme seg Europa, og de siste årene EU. Mange reformer er gjennomført med stor suksess, og flere områder har beveget seg fra relativ fattigom til relativ velstand under Erdogans styre. Europas syke mann har vært på bedringens vei, iallefall i Brussels øyne.

Gulroten har vært fullverdig EU-medlemskap, og med den seneste flyktningavtalen med EU - visumfri innreise til unionen. Begge deler virker svært usannsynlig nå, mener et samstemt ekspertpanel.

– Slik det er fremstilt nå så er Europa avhengig av Tyrkia på grunn av flyktningstrømmen. Men det virker som at ønsket om å bli EU-medlem har minsket. De er ikke så interessert lenger - det er ikke på agenda. Og da har har ikke Europa noe særlig trekkmiddel, sier Eriksen.

Etter kuppforsøket har tyrkias NATO-medlemskap vært tema for spekulasjoner. Men det er bare å glemme å kaste Tyrkia ut derfra, mener Parslow.

– Det er en avsporing. Man må huske på at det er en forsvarsorganisasjon som har med geopolitikk å gjøre, og hele den diskusjonen havner litt på siden av den aktuelle diskusjonen. Jeg tror det er helt umulig for NATO å kaste ut Tyrkia, men tanke på den geografiske og militære posisjonen de har, mener han.