Sara og Mikael Forselius: De svenske patriotene på Røros

– Mottoet mitt for god ledelse handler om se alt det positive, at det finnes løsninger på alt, at jeg er entusiastisk, sier Mikael Forselius.

Det er nok denne entusiasmen som har ført ham til direktørjobben på Røros. Selvfølgelig har det vært mange utfordringer og problemer de siste syv årene. Men han har sett lyset, og det hjelper mye.

– Jeg leder flokken ved å og vise mine medarbeidere at det finnes et lys der fremme, sier han. – Vi kunne sett mye mørke hørt dommedagsklokkene ringe. Men entusiastiske løsninger og at jeg alltid ser lyset, er min styrke. Min bakgrunn som kokk gjør et jeg er løsningsorientert og kreativ. Jeg er lojal og tro mot konseptet. Jeg følger sporet og bobler ikke for mye.

– Min kone Sara og jeg er glade i folket her, vi er åpne og positive og vi møter mye positivitet. Det er svært sjelden jeg ikke blir fremstilt positiv. Selv våre argeste konkurrenter forsvarer oss.

Røros er en helt unik by. Den står på Unesco-listen over bevaringsverdige byer og steder. Det er ikke vanskelig å forstå når vi kaster et blikk ut av vinduet på restaurant Brasseriet på Røros hotell. Den hvitmalte kirken, Bergstadens Zir, Kjerkgata med alle sin underlige kunstnere, forretninger og kafeer, Smelthytta med Røros Kobberverks historie og den maleriske Sleggvegen, hvor det for hundre år siden bodde både håndverkere, tatere, løsarbeidere, og de som eide verken gård eller husdyr.

Stor tillit

– Det er viktig at man som leder alltid skal gå foran, sier Sara Forselius. – Samtidig er det like viktig å gå ved siden av, noe som er spesielt viktig for norske arbeidstagere. Vi er ikke redde for å vise at hver eneste jobb er viktig Vi er rause med tilliten, er detaljorienterte når det gjelder konseptet, men ikke når det gjelder de ansatte. Ønsker de seg noe, viser vi dem stor tillit. De får det som regel ønskene sine oppfylt.

Sara Forselius er hotellsjef på Røros hotell, mens mannen Mikael er administrerende hotelldirektør både her og på ErzscheiderGården hotell litt lenger nede i byen. Han er også sjefen på de renommerte restaurantene Vertshuset Røros og Kaffestuggu.

Begge to er fra Sundsvall i Sverige, men de elsker den vakre byen Røros. De ikke bare elsker den, de beundrer den og de er avhengig av den. Og om vi ikke tar mye feil, er Røros avhengig av dem, også.

For å gjøre oss ferdig med de formelle opplysningene: Mikael Forselius er styremedlem og deleiere i Røros F&B Group AS, Smaken av Røros AS, Røros Bryggeri og mineralvannfabrikk AS og Glåmos mineralvann AS. Han er styreleder i De Historiske hotell og spisesteder SA, er styremedlem i bland annet Rørosmat SA og Innovasjon Norge og kjent fra en rekke matprogram på TV.

På MS Karlskrona

Sara og Mikael Forselius kommer fra samme by i Sverige, og kjente til hverandre fra barnsben av.

– Våre foreldre kjenner hverandre og Saras bestemor hadde gård i samme bygda som jeg vokste opp, sier Mikael.

– Uavhengig av hverandre dro vi ut i verden for å lære. Sara på universitetet i Gøteborg og til Lyon i Frankrike, med fagene statsvitenskap, fransk og historie, og jeg dro til Stockholm for å bli kokk. Siden har det vært diverse kokkeyrker, fra syv restauranter på Solsiden i Trondheim til Vertshuset Røros og Kaffestuggu i Bergstaden.

– Jeg var bare 21 år da jeg mønstret av det svenske kongeskipet, MS Kalskrona, fortsetter han. – Vi seilte jorden rundt og jeg lagde mat til både ambassadører og kongelige. Jeg fikk jobb som kokk på Sveriges ambassade i Washington. Men ved en tilfeldighet fikk jeg tilbud om å jobbe på Røros. Først var jeg på Vertshuset Røros i seks måneder, og trivdes så godt at jeg ble kjøkkensjef på Røros hotell. Så traff jeg Sara en jul vi var hjemme i Sundsvall.

– Vi snakket om hva Mikael jobbet med, sier Sara Forselius. – Og under et opphold i Alpene ringte jeg kokken og hotelldirektøren på Røros. Jeg visste at det var gode lønninger i Norge, og spurte om han hadde en sommerjobb til meg. Jaja, bare kom, svarte han. Nå har vi vært her i snart tjue år.

Husker luktene

– Jeg hadde ikke planlagt å forelske meg i nabogutten, men så skjedde det noe. Jeg dro til Røros for pengenes skyld, og ble der for kjærlighetens. Siden har vi gått veien videre sammen.

Sara Forselius har studert fagene fransk og historie, noe som kommer godt med i en turistby som Røros.

– Faren min sier at kunnskap aldri er tungt å bære, sier hun. – Gleden over hotellbransjen har alltid vært der, helt siden jeg var liten og bodde på hotell sammen med mormor og morfar. Det var en magisk verden. Jeg husker luktene av frokostbordet. 14 år gammel hadde jeg praksisjobb som stuepike i Sundsvall, og det var det mest fantastiske jeg hadde vært med på.

– Det å komme inn på rommet for å stelle der folk hadde bodd, var spennende. Jeg fantaserte om dem, lagde historier og kjente på luktene. Fortsatt synes jeg det er en magisk verden. Det skjer noe med meg når jeg kommer inn på et hotell. Serviceyrket ligger dypt i oss begge to. Spesielt det å få tilbakemeldinger. Da jeg skulle bli lærer kunne jeg få feedback etter fem år. På et hotell gir gjestene tilbakemeldinger med en gang.

Klapp på skuldrene

– Det mest givende ved jobbe i et lokalmiljø som Røros, er tilbakemeldingene, sier Mikael Forselius. – Folk heier på oss. Spesielt da jeg begynte å jobbe med den lokale matkulturen, kom feedbacken. Da vi startet opp på Røros hotell i 2008, var vi tydelige på at vi ønsket å gjøre alt av kjærlighet til Røros. Vi tok bort alt med kjedepreg. Det har vi fått mange klapp på skulderen for.

– Både gjester og lokalbefolkningen bryr seg mye mer her enn andre steder, sier Sara Forselius. – Det utgjør den store forskjellen.

Utrolig spennende

Mikael Forselius var med på å starte noen av Trondheims mest kjente restauranter. Deretter ble han ansvarlig kjøkkensjef på Rica Nidelven, mens Sara jobbet på hotellet Britannia.

– Jeg må jo innrømme at vi hadde suksess i Trondheim, det var her omdømmebyggingen startet. Rica Nidelven, med sin berømte frokost, var mitt ansvarsområde og Sara tok seg av konferanseavdelingen og en god del rekruttering. Der kom mitt nasjonale gjennomslag, og jeg jobbet mye med lokalmat, spesielt fra Røros.

– Men hver gang jeg sto foran en forsamling og fortalte historier om maten, var det ikke ekte. Hotellet var et kjedehotell, midt i en stor by, og samtidig prøvde jeg å fortelle om Røros. Det føltes ikke ekte. Når jeg nå står på Røros og forteller, så står jeg midt i matjorden, midt i råvarene, midt i den gode maten. Jeg savnet den ektheten i storbyen. Her på Røros er det nesten som om vi må beherske oss, for det er så mye å fortelle.

Historiene er grunnlaget for Mikael Forselius engasjement.

– I går var det 24 varmegrader, og en vinter var kulderekorden 52 kuldegrader. Denne spennvidden i klima og de gode vekstforholdene, i kombinasjon med historier og kontinuerlig innflytting av mennesker fra forskjellige kulturer og land, er utrolig spennende.

Snudde skuta

Da Mikael Forselius kom til Røros og hotellet, var kom han til et Quality Hotel & Resort, med Røros skrevet i små bokstaver.

– Hotellet hadde mistet sin integritet, og både ledere og ansatte forsvant, sier han.

– Choice-standarden betydde mer enn Røros-historien. Utfordringen vår var å ta hotellet ut av kjeden og tilbake til Røros igjen. Vår merkevare skal bare ha et innhold inn i fremtiden, og det er Røros. Det er en betydelige sterkere merkevare enn Quality Hotel & Resort.

– Veien fra problemstilling til beslutning er så kort så den ikke kan bli kortere, sier Mikael Forselius om den daglige driften på det som ble hans Røros hotell. – Vi organiserer oss som en kjede, med systemer og alt som følger med av rutiner og effektiviteten. Men vi er oss selv. Veien mot en avgjørelse skal være kort hos oss.

– Skulle noe utbedres tidligere, gikk man til direktøren og han igjen til regionsdirektøren. Nå tar vi beslutningen over bordet. Vi blir mer delaktig når det dreier seg om å forandre ting. Vi kommer nærmere hverandre. I tillegg er vi helt transparente på tall, alle vet hva vi omsetter og hva vi tjener.

Røros hotell har ikke alltid vært en økonomisk suksess, men det begynner å bli det. – Vi er på riktig vei, sier Mikael Forselius. – Nå kan vi begynne å investere. De første tre årene tapte vi mange millioner og tæret på egenkapitalen. Vi vrengte og vrei på likviditeten for å få penger. I 2011 snudde skuten. Siden har vi ikke lånt kapital for å dekke underskudd, og vi har ikke tæret på egenkapitalen. Vi står på egne ben.

Bryr oss

– Nå er det morsomt, og vi går ikke lei, sier Sara Forselius. – Det var tøffe år da vi skulle stå på egne ben, uten å ha en kjede i ryggen. Men vi hadde et mål å jobbe mot. Nå er det moro, selv om vi har en del å gå på. Det gir trygghet.

– Jeg har tatt med meg lærerutdannelsen min inn i jobben. Jobber jeg med mennesker, er det viktig at teamene fungerer. Jeg må vise at jeg bryr meg, at jeg bryr meg på ordentlig. Jeg har ikke kjemi med alle. Da må jeg må lære meg å finne det beste i personen. Man kan aldri skylde på dårlig kjemi. Det er mitt ansvar å sette personen på rett plass for å få teamet til å fungere. Hvis det ikke går, må vi finne en annen løsning. Jeg er glad i folk, og det høres kanskje banalt ut, men den gleden ligger bunnen av det jeg gjør. Gleden er viktigste.

– En kokk har frihet innenfor en definert ramme, og å gjøre det kreativiteten tillater, skyter Mikael Forselius inn. – Vi går ikke bak ryggen på noen, men vi gir råd. Bare resultateten er der, pirker vi ikke på måten folk jobber på. En kjøkkensjef eller en husøkonom får budsjettrammer, stillingsinstruks og opplæring. Og så er det «vær så god, styr din avdeling». Det er min filosofi.

– Jeg tror det er alt for liten tillit i norske bedrifter.

Jakt og fiske

– Mikael Forselius er sjefen til kona. Skaper det konflikter?

– Jeg tenker ikke på at Sara er min kone i det daglige arbeidet.

– Jeg kan bli kalt inn på teppet, jeg også, smiler Sara Forselius. - Mikael er den øverste lederen, det er det ingen som tviler på. Jeg har mine egne avdelinger, og det som skjer utenfor dem, har jeg ikke noe med. Det er mange ting som skjer på huset som jeg ikke vet noe om, det er mye er konfidensielt.

– Noen kan nok tro at jeg vet mye jeg ikke vet om. «Du vet vel, du», kan de ansatte si. Da svarer jeg ganske enkelt: «Nei, det vet jeg ikke!». Noen kan kanskje være litt mistenksomme, men der beroliger jeg dem og sier: Dette vet jeg ikke noe om. De slår seg til ro med det. Hjemme kobler vi bort alt som har med jobben å gjøre.

– Privat har vi svært ulike aktiviteter, fortsetter Sara Forselius. – Vi reiser bort, på hytta i Frankrike. Her kobler vi godt av, da vet vi at andre tar over utfordringene på hotellet. Ellers tar vi turer på fjellet for å rense hjernen. Ofte tar jeg med meg hunden og løper en tur.

– Jakt og fiske er min store hobby, sier Mikael Forselius. – Det har sammenheng med faget, det også. Jeg elsker jakt og fiske, og flår eller renser alt jeg får. Om høsten blir det mange kantarellturer sammen. Det meste spiser vi hjemme. Vi prøver også å være selvforsynt med bær. I tillegg har jeg som tradisjon å servere bjørn på hotellets julebord. Drømmen er at alle kokkene skal skjønne hele verdikjeden. De skal skjønne at mat er ikke noe som bare kommer i pose eller på boks.

Alle bryr seg

– Alle som har evner skal få bruke dem, sier vi til personalet, forteller Mickael Forselius. – De som har lyst til å prøve seg i nye stillinger, alle som har lyst å utdanne seg, skal få det dekket. Siden vi innførte dette har vi ikke sagt nei til noen.

– Vi ønsker å høyne statusen for hotellfagene, fortsetter Sara Forselius. – Det er blitt en slags rar holdning som sier at serviceyrkene ikke har samme rang som andre yrker. Vi må jobbe opp fagutdannelsen, for det er et skikkelig flott fag vi holder på med.

Mikael Forselius kan skryte av å ha ca 105 årsverk gjennom året, fordelt på 290 personer.

– I 2007, da det var en ren Choicebedrift hadde vi en sykefravær på 8,5 prosent, nå er vi godt under det halve. Medarbeiderne er tilfredse. Vi er blant de beste i landet i vår bransje, sier Nav her på Røros. Det er nesten for bra.

– Hva med fremtiden?

– Vi vil være best, og da dreier det seg om detaljer, sier Sara og Mikael Forselius. – Vi vil være perfekt i alt vi gjør. Vi ønsker å sette fokus på de små forskjellene. Vi skal bruke penger på å renovere rom og restaurant, vi skal fjerne det upersonlige, vi skal ta tilbake den gamle stilen, vi skal bruke skandinavisk design. Vi skal bruke Røros.

«Snill har et dårlig rykte»

– Er du en snill eller streng leder, Sara?

– Jeg vil tro at det som av noen kan oppfattes som «strengt» oftest er det som jeg heller kaller å være tydelig. Tydelighet og forutsigbarhet er det viktige. Med forutsigbarhet følger også et jevnt humør. Snill er et ord med dårlig rykte, jeg mener at alle bør legge seg i selen for å være snill og hyggelig.

– På «snill»-siden legger jeg mye av det å se mine kolleger i hverdagen, legge til rette for at vaktlistene skal fungere med deres hverdag og å strekke meg langt for at de skal få en god balanse mellom jobb og fritid. Og det pleier å gi mangfoldig tilbake.

– Jeg har alltid stått oppreist i vinden, sier Mikael Forselius. – Man kan oppfatte meg som snill, men når det smeller og vi taper penger eller det har foregått alvorlige brudd, da gjemmer jeg meg ikke. Jeg tar ansvar og legger gjerne hodet på blokka. – Jeg er snill og grei, men jeg har opplevd ting hvor jeg har måttet ta hardt i. Da vakler jeg ikke. Jeg har jobbet med mange ledere som ikke takler at store ting skjer, og de sitter der øye mot øye med styret, så trekker de seg. Det gjør ikke jeg.

– Du står stødig og det har du alltid gjort, sier Sara Forselius.

– Det har kanskje å gjøre med at jeg startet karrieren som fotballdommer og lærte å takle spillerne.

– Skal jeg trekke frem noe som kan være et forbedringsområde, er det de samme som hans gode sider, sier Sara Forselius. – Han er så positiv, et typisk ja-menneske. Det kan bli litt for mye av det gode.