Etisk standard? Tekstilproduksjon er et område man bør være bevisst på i forhold til de nye anskaffelsesreglene for etisk standard.
Dreamstime.
Risikerer å tape anbud med for dårlig etisk standard
Fra nyttår innføres nye regler for offentlige anskaffelser. Stortinget ønsker at stat, kommuner og fylkeskommuner gjennom sine innkjøp skal bidra til færre brudd på menneskerettigheter også andre steder i verden. Derfor skal offentlige innkjøpere nå kreve egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved innkjøp fra leverandører med risiko for menneskerettighetsbrudd. Alle leverandører må vise at de har gode nok rutiner for å avdekke kritikkverdige forhold.
Foreløpig er det den nye terskelgrensen for hvor stort et offentlig prosjekt må være før det settes ut på anbud, som har skapt debatt rundt det nye regelverket: Denne terskelen skal som kjent heves fra 500.000 kroner til 1,1 million kroner.
Derfor kan nye krav om dokumentasjon av etisk forsvarlige produksjonsforhold, komme som et sjokk på mange leverandører til det offentlige.
De nye kravene gjør at leverandører risikerer å tape anbud hvis de ikke innfører nye rutiner, mener advokat.
– For mange vil nok dette komme som et sjokk. Mitt inntrykk er at det er svært varierende hvor godt orientert innkjøpere og leverandører er om denne delen av lovendringene, sier advokat i advokatfirmaet Hjort, Hanne Camilla Zimmer.
De nye anbudsreglene trer i kraft fra 1 januar 2017. I kjølvannet av debatten om andre sider ved det nye regelverket, kan kravene som stilles til kontroll av etiske produksjonsforhold ha blitt glemt.
Slik lyder lovens bokstav
§ 5.Miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn:
Statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning, og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant. Dette skal blant annet skje ved at oppdragsgiveren tar hensyn til livssykluskostnader. Disse oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet av bestemmelsen.
Oppdragsgiveren kan stille egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige kontrakter gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale forhold, forutsatt at kravene og kriteriene har tilknytning til leveransen.
Må redegjøre for flere ledd i leverandørkjeden
Zimmer er ekspert på anbudsprosesser og opplever at de fleste som er opptatt av å tilpasse seg de nye anbudsreglene har fokus på nye terskelverdier og forenkling av anbudsprosess. Ifølge Zimmer er det langt sjeldnere spørsmål om de nye etiske kravene.
– Hvis de ikke får disse rutinene på plass innen årsskiftet, vil de kunne oppleve at en kontrakt glipper fordi de ikke oppfyller minstekrav til rutiner for å sikre menneskerettigheter i produksjonskjedene, sier Zimmer.
Med de nye reglene må leverandører være forberedt på å måtte redegjøre for flere ledd i leverandørkjeden. Noen ganger helt ned til minste produktdel. Det er ikke lenger sikkert det holder at bomullen på sykehusskjorten du selger er produsert etisk forsvarlig, så lenge skjorteknappene er laget av barn, eller arbeiderne på sytrådfabrikken ikke får lov til å fagorganisere seg. Hvor strenge kravene må være, avhenger av risiko, størrelse på kontrakten, oppdragsgivers ressurser og andre faktorer. Hovedhensikten med den nye loven er at offentlige innkjøpere skal søke å begrense risikoen for menneskerettighetsbrudd i leverandørkjeden.
Risikoanskaffelser finnes i mange bransjer, men reglene får størst betydning i lavkostland der de sosiale standardene og oppfølging av produksjonsforhold ofte lavere og risikoen for brudd større. Difi har laget en egen oversikt over produkter og sektorer man bør være ekstra oppmerksom på. I Difis liste over høyrisikoprodukter, nevnes varer som medisinsk utstyr, kaffe, te, eksotisk frukt, møbler, kontorrekvisita, og tekstiler og arbeidstøy.
– Ved at oppdragsgiver stiller krav til leverandøren, som i sin tur stiller krav til produksjonsforholdene, kan det bidra til å endre forholdene hos produsenten. Det vet vi av tidligere praksis. Nå blir slike krav i mange tilfeller obligatorisk, forteller Zimmer.
Zimmer mener alle leverandører nå bør vurdere om, og i så fall hvilke tiltak som er nødvendig i egen virksomhet.
Ekspert: Hanne Camilla Zimmer advokatfirmaet Hjort er ekspert på anbudsprosesser. (Foto: advokatfirmaet Hjort). 
Tips for å identifisere etisk risiko
Første steg er å identifisere risikoanskaffelser. Her kan Difis liste over høyrisikoprodukter være et greit sted å starte. Listen omfatter produkter som typisk produseres i lavkostland og som er arbeidskraftintensive, som for eksempel landbruksprodukter, elektronikk og tekstiler.
Rutiner: Leverer man risikoprodukter, må man vurdere hva som er egnede rutiner for dokumentasjon for bedriften. Her finnes det flere løsninger som letter arbeidet, og som tilfredsstiller kravene. Ulike merkeordninger, eller digitale løsninger for samfunnsansvarsrapportering og leverandørkjedeoppfølging finnes på markedet som letter arbeidet med kvalifisering og avtalehåndtering.
Oppfølging: Har man identifisert risiko for menneskerettighetsbrudd nedover i leverandørkjeden, må man sikre at de kravene man stiller, følges opp underveis i leveranseperioden. Oppdager man brudd underveis uten å følge det opp, kan dette være et kontraktsbrudd overfor oppdragsgiver. I verste fall kan man da risikere at oppdragsgiver sier opp kontrakten.
