Renbergsk flerkunstneri

Som 16-åring sendte han inn sin første diktsamling til et forlag, og fikk sitt første avslag. Men det har løsnet siden den gang. Med ­publiserte dikt, regi på teaterstykker, og en hel haug med romaner det har blitt film av, er Tore Renberg en flerkunstner av de sjeldne. Tidligere i år debuterte han som pop-artist, med platen «Ingen nåde».

1. Hvordan har du opplevd mottakelsen av plata?

– Jeg var veldig spent. Det er ingen som skifter mellom ulike sjangre uten at du får litt ekstra øyne på deg. Du ber jo om å ikke bli tatt i med silkehansker. Det har jeg for så vidt gjort hele livet. Det har vært idealet mitt også. Det beste har vært å bli tatt på alvor. Det var den største frykten – at jeg skulle bli avfeid som en som ikke er musiker. Jeg har holdt på med dette siden jeg var liten, så jeg vet at jeg er det. Men en ting er å vite det selv. Hva andre mener er noe annet. Så jeg er fornøyd med at jeg ble tatt på alvor. Jeg har vært med så lenge at jeg vet hva det ligger i å gi ut noe. Jeg føler at jeg har kommet godt over den første kneika.

2. Ser du klare likheter eller ulikheter mellom de forskjellige sjangrene du har vært innom?

– Innholdsmessig tror jeg at jeg uttrykker mye av det samme. Akkurat det samme, faktisk. Essensen av det jeg kommuniserer kommer fra det samme stedet. Men form er veldig interessant. Form er avgjørende. La oss si at jeg er opptatt av fordummingen av offentligheten: Om jeg skriver en roman om det, versus en avisartikkel, versus en låt om det, så er essensen av det jeg uttrykker egentlig det samme. Men formen vil avgjøre uttrykksmåten, slik at det oppleves veldig forskjellig. Jeg synes jeg får flere måter å uttrykke, utfylle og utdype det på.

3. Jobber du på veldig forskjellige måter, etter hvilken form du arbeider i?

– Ja, det synes jeg. Romanen er langdistanseløpet – det er den store utfordringen. Å ikke knekke når du er i midtpartiet. Mens i låtformatet opplever jeg det motsatte – du må være veldig lydhør for momentet, for øyeblikket da det skapes. Årvåkenhet er viktig.

4. Hvorfor valgte du å ta steget ut i musikkverdenen?

– Jeg har egentlig ikke noe annet svar enn at det er det samme som da jeg valgte å sende inn dikt for første gang. En eller annen uforklarlig, også for meg, nødvendighetsfølelse. Jeg bare måtte gjøre dette. Men etter hvert kommer det litt pragmatikk inn i det, når plateselskapet og forlaget sier til meg «dette er ordentlige greier, dette kan du gjøre». Da lytter du. Jeg er vant til å bli evaluert av redaktører og slikt, få tilbakemelding, og gå hjem og jobbe.

5. Hvordan takler du negative tilbakemeldinger?

– Helt på det jevne, tror jeg. Jeg har noen kolleger, Knausgård og et par flere, som påstår at de ikke bryr seg. Jeg tror ikke på dem. Jeg reagerer helt menneskelig. Helt likt som når redaktøren min sier til meg: «Dette funker ikke helt». De første timene, hvis det er veldig negativt, så er det plagsomt. Men for å være litt svær i kjeften, du vet selv om det er bra eller ikke. Så du klarer veldig ofte å skille det som er usaklig eller urettferdig fra det som er interessant. Hvis jeg får tilbakemeldinger som er interessante, som går i en kritisk retning, så kan folk godt vite at det blir lyttet til.

6. Hvordan takler du positive tilbakemeldinger?

– Helt som et vanlig menneske. Du blir lett, fri og glad. De fleste av oss jobber veldig godt i en form for medvind. Men det kan også gå en djevel i deg hvis du møter en type motstand som du opplever som urettferdig. Da kan jeg bli litt «hevnende» av meg, og tenke «nå skal jeg ta dem», så kan jeg skjerpe meg. Faren er hvis det går inn til selvtilliten din. For da klarer du ikke å prestere. Det er et jækla ensomt yrke jeg har valgt meg, så hvis jeg ikke har tro på det det jeg gjør, vil det bli vanskelig å jobbe.

7. Hva inspirerer deg?

– Det er så forskjellig fra verk til verk. Men jeg kan peke på at det er min egen fascinasjon for noe. Det kan være alt fra storpolitiske hendelser, til noe i privatlivet. Den sterke egenfascinasjonen for noe er det som setter ting i gang.

8. Om du skulle gjort noe helt annet enn det du gjør nå, hva ville det vært?

– Jeg har ofte tenkt at jeg ville vært en bra lærer. Jeg liker godt ungdommer, som de som har lest bøkene mine har fått med seg. Jeg liker det formative spranget. De formative årene for et menneske er enormt spennende.

9. Har du noen gang tenkt å legge fra deg det du driver med?

– Nei, jeg har ikke det. Men en gang i blant synes jeg de utrygge rammene – mangelen på forutsigbarhet ovenfor familien, det kan være tøft. Nå har det gått meg bra, men når boksesongen er over og et nytt år begynner, og jeg vet at jeg ikke skal gi ut noe, så tenker jeg at det skulle vært utrolig greit med fast inntekt og forutsigbarhet. Min indre skaperkraft er helt stabil, men av og til kan man få skikkelig hetta av å leve den type liv.

10. Hva er neste prosjekt?

– Det blir ikke noe helt nytt. Jeg har de tingene jeg har holdt på med i ermet. Jeg har en bok, en barnebok, en plate og et teaterstykke i ermet. Hva som kommer først er jeg ikke helt sikker på.