Regjeringens selvvalgte utfordring

SYNSPUNKT

Finansminister Siv Jensen har endelig fått en rapport vi må anta at hun liker. Etter at hun har fått flere rapporter fra ulike ekspertutvalg som har argumentert sterkt og effektivt i mot Fremskrittspartiets økonomiske politikk, fikk hun nå torsdag en rapport som understøtter og forsterker mye av det Fremskrittspartiet og Høyre sier. Varselet fra kommisjonen om at skattene kommer til å bli betydelig høyere, dersom vi ikke reformerer og omstiller samfunnet, passer som hånd i hanske med regjeringens argumentasjon for omstilling av næringslivet og modernisering av offentlig sektor.

Regjeringens problem er at produktivitetskommisjonen også er tydelig på hva som kan gjøres og hva som ikke er gjort. En figur på side 34 i rapporten illustrerer poenget: Kurven for sysselsetting i offentlig forvaltning øker akkurat like sterkt som kurven for privat sektor, og veksten i tallet på byråkrater i direktoratenes hovedkontorer er skyhøy. Kurvene ser stygge ut når man tar i betraktning at Siv Jensens parti alltid har stilt seg i spissen for alle dem som mener at byråkratiet må slankes.

Sjanseløs

En finansminister fra Frp har åpenbart vært sjanseløs i kampen mot det voksende kontrollbyråkratiet. Det er ikke så rart. Behovet for kontroll av offentlig tjenesteyting øker ettersom man forsøker å forenkle og effektivisere tjenestene der hvor de ytes. Og er det noe Høyre og Frp-folk argumenterer for – både lokalt og nasjonalt – så er det forenkling og effektivisering ute i tjenestesektorene.

Kampen mot byråkratiet blir likevel lite viktig i forhold til den store kampen produktivitetskommisjonen råder regjeringen til å ta: Det er alle de organiserte interessene som må tuktes. Kommisjonen peker med tyngde og alvor på det som egentlig er velkjent: Politikerne i det oljerike Norge har ikke vist vilje til å si nei til godt organiserte særinteresser. Enhver utgiftspost på statsbudsjettet har minst én sterk organisasjon som forsvarer. Det blir bråk uansett hvor man foreslår å kutte. Frem til nå har det ikke vært noen politiker fra noe parti som har sett en politisk oppside i å provosere til bråk. Uansett hvor troverdig de argumenterer for at et kutt her og nå kan gi langt større fordeler for samfunnet på et annet sted og et annet tidspunkt, når de ikke frem i offentligheten. Det er ingen organiserte interesser som takker for et gode i fremtiden.

Om noen uker skal regjeringen gi seg i kast med denne problemstillingen på nytt. Da starter arbeidet med statsbudsjettet for neste år, og det sies at pengemangelen og alvoret er større enn noen gang. Selv om deler av næringslivet fortsatt går så det suser, er det såpass dårlige tider at det antageligvis blir lavere skatteinngang og større utbetalinger til arbeidsledige og stimulans av ny virksomhet. Enda viktigere er det at regjeringen allerede vet at utgiftene kommer til å øke kraftig. Mange av de tingene som ble vedtatt i fjor blir ikke riktig dyre før neste år. Eksempelvis kommer Fremskrittspartiets gjennomslag for å øke pensjonen til gifte og samboende pensjonister til å koste milliarder av kroner neste år. I forhandlingene om årets budsjett valgte man å skyve det meste av regningen foran seg.

Bakteppe

Mot et slikt økonomisk bakteppe vil det være avgjørende for regjeringen at den viser vilje til å ta noen store grep. Dersom den ikke gjør det, vil kritikerne kunne vise til at den ikke engang klarte å ta fatt i noe av det dens egen kommisjon anbefalte. Solberg-regjeringen, som vant valget på løftet om nye ideer og gjennomføringskraft, vil bli stående som enda en av de regjeringene som nøyde seg med å analysere situasjonen.

Formelt sett kan Siv Jensen forsvare seg med at produktivitetskommisjonens rapport nå skal ut på høring, og at det blir feil å følge noen av dens råd før høringsrunden er ferdig. På den annen side er mange av rådene velkjente, så kjente at de ble fremmet av Høyre og Frp da de var i opposisjon. Dessuten er det ikke enkelttiltakene som er viktigst i det som legges frem av kommisjonen – det er påpekningen av at samfunnet står ved et vendepunkt. Det må gjøres noe drastisk nå for å bedre veksten og å sikre velferden i fremtiden. Dersom regjeringen ikke møter den utfordringen i statsbudsjettet som legges frem for 2017, må regjeringen regne med at den i hele neste års valgkamp blir konfrontert med sin manglende handlekraft.

Så vil alle forstå at det krever noe mer arbeid å ta fatt i noen av de temaene som produktivitetskommisjonen har brukt mye plass på i sin sluttrapport. Kanskje spesielt utdannings-, forsknings- og innovasjonspolitikken. Kommisjonen påstand om at vi har for lavt utdanningsnivå, for dårlige universiteter og for få med teknologi- og realfagskompetanse kommer til å bli gjenstand for mye og heftig debatt i månedene fremover. Det gjelder også for styringen av norsk forskning.

Produktivitetskommisjonen er blant annet kritisk til Forskningsrådets rolle og bruken av programstyrer. Disse styrene settes sammen av etablerte representanter for forskning, næringsliv og offentlig etater på de områdene som det skal forskes mer på. Kommisjonen mener at det er en struktur som kan hindre nytenkning – de etablerte vil ha størst interesse av å forsvare det de står for. Et problem med Forskningsrådet er, etter kommisjonens mening, at det blir pålagt å nå alt for mange målsetninger. Det burde i større grad få lov til å arbeide utelukkende for å øke kvaliteten i norsk forskning.

Kommisjonens medlemmer skjønner seg på politikk. De regner neppe med å få fullt gjennomslag for sine råd om ny forskningsorganisering og spissere og bedre universiteter. Høyst sannsynlig er deres hensikt først og fremst å egge til debatt: Det er derfor dens rapport kan bli ubehagelig – selv for meningsfellen Siv Jensen.