Regjeringens reformer: Flytter han kunnskapsmakten?

Han er kanskje ikke best i aritmetikk, og masteroppgaven gjorde han unna på 20 dager, men Norge kan se ut til å ha en ganske analytisk kunnskapsminister i Torbjørn Røe Isaksen likevel. Under sin tale til utdanningssektoren i januar i år presenterte han grunnen for at han dukker opp oftere i fagbladet for høyere utdanning Khrono enn på Dagsrevyen: Utdanningspolitikk er for de spesielt interesserte, ifølge ministeren.

Men samtidig øynet han et håp om at det snart ville snu, i hvert fall dersom livet etteraper kunsten. I den norske spenningsserien Mammon går statsministeren bak ryggen på sin egen finansminister for å gjennomføre en radikal utdanningsreform, han bruker av oljefondet for å lære fra eliteuniversitetene Oxford, Harvard og MIT. Nå har ikke vår kunnskapsminister planer om å gå bak ryggen til hverken Solberg eller Jensen, og han sverger fortsatt til breddeuniversiteter, sier han, men likevel tror han det er mulig å heve kvaliteten i høyere utdanning også i Norge. 

• Ønsker kvalitet. Kvaliteten i høyere utdanning skal styrkes.
• Styrker eliteforskningen. Lovende forskere får dobbelt så mye.
• Bedre styring av de små høyskolene. Strukturreformens gevinst ligger i å styrke de svakeste høyeskolenes styring og organisering.
• Men styrer han selv? Men styringen av kunnskaps-Norge kunne vært bedre, mener utvalg. Et foreslått nytt direktorat lover hjelp til omstillingen.

Kvalitetsreform 2

Derfor er planen at det til våren skal presenteres en egen kvalitetsreform. Det blir i så fall den andre kvalitetsreformen i høyere utdanning på 15 år. Den første var ingen suksess. Kvalitetsreformen av høyere utdanning ble satt i verk i 2003 med styrings- og studietiltak som skulle få flere til å gjennomføre studiene, og i større grad på normert tid. Over natten ble det plutselig umulig å finne noen til å stå vakt i studentkroa, en ellers så overraskende ettertraktet jobb i mange studentmiljøer, man måtte jo være opplagt til seminaret dagen derpå.

Men krav til oppmøte og produksjon av studiepoeng på normert tid til tross, det ga ikke ønsket effekt. En gjennomgang av Riksrevisjonen i fjor viste at ti år med reformtiltak som skulle redusere frafall og gi raskere gjennomføring av høyere utdanning, hadde gitt oss omtrent samme situasjon som før. Norge var fortsatt blant OECD-landene med den svakeste studie-gjennomføringen. Snittet for en norsk student var i perioden 2011-2013 på 45,5 studiepoeng per heltidsstudent. I 2003 var det 44. For å gjennomføre til normert tid må man cashe inn 60 poeng i året. Mange faller fra. I Norge fullfører kun 59 prosent studiene, men gjennomsnittet blant 18 OECD-land lå på 68 prosent.

Riksrevisor Per-Kristian Foss sendte en lissepasning til sin gamle partivenn kunnskapsministeren.

– Forventningene til reformen er ikke innfridd; det er fortsatt en viktig oppgave for både Kunnskapsdepartementet og lærestedene å oppnå bedre studiegjennomføring og mindre frafall, konstaterte han den gang. Og det er nok det han har tenkt når Isaksen presenterer den neste kvalitetsreformen til våren. 

I talen til utdannings-Norge, hvor han ba om innspill til meldingen, la han frem hva han tror kvalitet i høyere utdanning egentlig innebærer. Det skal være høye ambisjoner på studentenes vegne, aktiviserende og varierte læringsformer, man skal skape en kultur for kvalitet, studentene skal integreres i det akademiske fellesskapet og det må sikres et samspill med arbeidslivet.

Behov for omstilling

Professor ved Norges Handelshøyskole og medlem av Produktivitetskommisjonen, Kjell Gunnar Salvanes, starter med behovet for omstilling.

– Oljealderen slik vi kjenner den ser ut til å være på hell. Vi vil oppleve konkurransen fra andre land med lavere kostnader som tøffere nå, mange teknologiske endringer kommer kanskje enda fortere enn de gjorde før, og forretningsmodeller kan snus på hodet over natten, som vi har sett med flere eksempler fra delingsøkonomien, sier han.

I det lyset har Produktivitetskommisjonen pekt på at det å heve kunnskapsnivået må være blant de viktigste tiltakene man kan innføre. Norge må få enda mer kunnskapsbasert økonomi. Og der har vi en jobb å gjøre, mener kommisjonen. 

Salvanes peker på at Norge har en del karakteristikker på utdanningsfeltet hvor vi stikker oss ut på en negativ måte. Selv om frafallet fra videregående skole er høyt, er det ikke avskrekkende høyt sammenlignet med andre OECD-land, det er mer alarmerende at mange ikke fullfører fagutdanninger, mener han. 

Spørsmålet er hvordan får vi folk med yrkesutdannelse til å gjøre seg ferdig med utdannelsen. Salvanes sin oppfatning er at kunnskapsminister Isaksen er i ferd med å ta tak i deler av denne utfordringen. 

– Det er også et paradoks at det brukes mer penger per elev i Norge enn i de fleste andre OECD-land, uten at det er synlig hva vi får igjen for det, sier Salvanes.

Mange i Norge har høyere utdanning, men også her skjuler makrotallene hvordan det egentlig står til. 

– Utdanningsnivået er høyt i Norge. Det skulle tale for at det det ligger til rette for omstilling, men vi har faktisk relativt få som tar mastergrader og mange som tar kortere bachelor-grader. Dessuten er det veldig få i Norge som tar teknologiske utdannelser. Det er dårlige nyheter, sier Salvanes.

Dette er ikke problemer som er enkle å løse. I den kommende kvalitetsmeldingen er det ventet at man vil peke på hvordan pengene når studentene. Skal det for eksempel være en automatikk i det som i dag? 

– I dag er et studiepoeng et studiepoeng uansett. Jeg tror vi må ha en litt annen organisering av dette, sier Salvanes.

Flytter kunnskapsmakt

Siden Isaksen ble minister har han hovedsaklig gjort to ting. Han har lagt frem langtidsplanen for forskning og høyere utdanning og slått sammen universiteter og høyskoler.

I langtidsplanen er den langsiktige planen at vi skal få flere verdensledende forskningsmiljøer som rettes inn mot å løse store samfunnsutfordringer. Dette er et tema som er regjeringen kjært. Denne uken ble det klart at spydspissen i planen, den såkalte FRIPRO Toppforsk-satsingen delte ut tilsammen 1 milliard kroner til de mest lovende forskningsprogrammene i landet. Forskningsrådet og forskningsinstitusjonene har gått sammen og deler ut midlene til 46 prosjekter (se tekstboks).

– Forskning og innovasjon er ett av denne regjeringens viktigste satsingsområder. Dersom vi skal klare omstillingen vi står midt oppe i, er vi avhengig av nye idéer og løsninger som kan skape nye arbeidsplasser og nye verdier, sier statsminister Erna Solberg om satsingen.

For Norge skal omstilles, om du ikke har fått det med deg. I langtidsplanen er målet at minst 3 prosent av BNP skal gå til forskning og utvikling. Selv om FRIPRO Toppforsk nevnes i festtalene, er programmet i realiteten ikke en ny storsatsing fra regjeringen. Midlene blir til gjennom et spleiselag der universitetene og andre forskningsinstitusjoner har lagt inn halvparten av sine penger, og Kunnskapsdepartementet via Forskningsrådet stiller med den andre halvparten. Dette har forskningsinstitusjonene vært med på før også. I 2012 gikk universitetene og Forskningsrådet sammen om et fellesløft på 600 millioner kroner til FRIPRO. I 2014 kom det andre fellesløftet på 300 millioner til unge forskertalenter, og i år er det altså sterke forskningsmiljøer som blir prioritert. Fellesløftene har bidratt til å øke innvilgelsesprosenten i FRIPRO betydelig, ifølge Forskningsrådet. Samarbeidet har gjort det mulig å finansiere mange svært støtteverdige prosjekter, som ellers ville blitt avslått på grunn av trange økonomiske rammer.Og dersom regjeringen velger å høre på Forskningsrådet, kan det bli en ny runde allerede fra 2018.

For den enkelte forsker som blir valgt ut, kan det bety en del. Skulle de søkt til vanlig støtte, ville de kanskje fått 10-12 millioner og mindre tid på seg. Nå får det opptil det dobbelte og støtten varer over fem år.

– Det er et paradoks at man ofte sier at nordmenn ikke liker eliter. Se på idretten, både der og innen kunstfag satses det på de best fra en tidlig alder. Men når det kommer til intellektuell aktivitet, så skal det ikke være noen satsing, sier Salvanes .

Dette er at tap for landet, ifølge ham. Siden Norge er et lite land er det utenkelig at de store vitenskapelige gjennombruddene skal skje her, måten man bør tenke på norsk eliteforskning er derfor som en kanal som overfører den beste kunnskapen til oss, mener han og legger til at regjeringens politikk på området har bidratt positivt i så måte.

Strukturert høyere utdanning

Fra 1 januar trådte også den såkalte strukturreformen i kraft, og med det ble NTNU landets største universitet med campuser både på Gjøvik, i Sør-Trøndelag og i Ålesund. Nå er det mer detaljene det krangles om, som for eksempel hvor NTNUs elitestudie Industriell økonomi skal høre hjemme, hos samfunnsviterne eller teknologene (Indøk vil selv være hos teknologene).

Salvanes tror ikke sammenslåingen av institusjoner innen høyere utdanning nødvendigvis vil bidra til å heve kvaliteten på kunnskapen. Men han tror likevel reformen har en del for seg. 

– Jeg tror flere av småskolene og de mindre høyskolene har vært dårlig organisert. Når de nå slås sammen med de større, vil de etter hvert styrkes av å bli bedre styrt og organisert, sier han og vektlegger at han her uttaler seg på egne vegne og ikke for Produktivitetskommisjonen. 

Nytt kunnskapsdirektorat?

Men kunnskapsmakten er ikke flyttet med noen ekstra bevilgninger til forskning og noen litt mer robuste utdanningsinstitusjoner. Det virkelige slaget kan komme til å stå om organiseringen av sektorens styringsorganer.

Et utvalg med tidligere sentralbanksjef Sven Gjedrem og tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs avga nylig innstilling til Kunnskapsdepartementet om organiseringen av den statlige styringen av forskning og høyere utdanning. De foreslår å samle forvaltningsorganene i et stort direktorat for å få sterkere styring og bedre evne til omstilling. 

Men her krasjer behovet for omstilling med behovet for kvalitet i utdanningen. Det mener i hvert fall rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen som omtaler forslaget som radikalt i et innlegg på bloggen sin, som også ble publisert i Aftenposten. Han frykter at forslaget vil gi svakere akademisk frihet og større byråkratisk styring utenfra og ovenfra.

«Dette rammer i sin tur kvaliteten i kunnskapsutviklingen. Alle vil tape på dette», skriver rektoren og viser til at opprettelsen av nye direktorater ofte resulterer i at byråkratene går inn i de politiske beslutningene.

Noe oppryddingen i sektoren blir det nok, men et nytt direktorat kan bli vanskelig å svelge.

– Jeg må nok si at det er ikke absolutt helt sikkert at alt som står i denne rapporten vil bli innført, uttalte Torbjørn Røe Isaksen da rapporten, som nå er på høring, ble overlevert til ham.