– Regjeringen taler med to ­tunger: Solbergs og Listhaugs

Ved årsskiftet i fjor arbeidet 45 mennesker i NOAS informasjonsprogram. Fra 1. mai er staben i programmet nede på ti. Årsaken er selvsagt at staben i NOAS’ informasjonsprogram følger konjunkturene i «flyktningsbransjen». Det kom over 31.000 asylsøkere til Norge i 2015. Bare i løpet av høsten i fjor syklet over 5.500 inn i Finnmark over Storskog. Mediene varslet om kaos, om den største strømmen siden 2. verdenskrig. Men nå er det stille. Etter møter mellom norske og russiske myndigheter, har det siden 29. november i fjor ikke kommet en eneste asylsøker over den norsk-russiske grensen ved Storskog.

På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) gir NOAS informasjonsprogram alle nyankomne asylsøkere informasjon og veiledning om det norske asylsystemet og forbereder dem på asylintervjuet. Oppdraget har de siste årene stått for 60 prosent av organisasjonens økonomi.

Oppdraget er hjemlet i en forskrift i utlendingsloven. Alle asylsøkere skal informeres om det norske systemet og forberedes på asylintervjuet, slik at de kan presentere sin sak på best mulig måte. Det skal gjøres på et språk asylsøkerne forstår. Derfor har NOAS informasjonsprogram medarbeidere som snakker språkene til hovedgruppene av asylsøkere..

– Dette oppdraget har NOAS hatt etter anbudsrunder og forhandlinger med UDI, opplyser Austenå.

– Er det krisestemning i staben?

– Nei. De som ble midlertidig ansatt i høst har gått på kortidskontrakter, og nå fornyes de ikke lenger. Det har ligget i kortene hele tiden at det kanskje ikke blir langvarig, sier hun.

Forøvrig kan Austenå ikke få skrytt nok av en stab som hun synes hun lærer mye av. Ikke minst om livsglede og optimisme.

– Jeg er privilegert som får jobbe sammen med mennesker som tør å spørre hvis det er noe de ikke kan, som er villig til å gå inn i stadig nye arbeidsoppgaver, og som preges av høflighet og vennlighet, sier hun.

NOAS’ sekretariat i Torggata i Oslo møter i hovedsak asylsøkere som ikke får opphold. Saksbehandlere og frivillige studenter gjennomgår sakene og vurderer om det er kommet nye opplysninger eller om det er andre forhold som gir grunnlag for å fremme omgjøringsbegjæring i saken. Det kan dreie seg om sykdom, forverret sikkerhetssituasjon i hjemlandet, eller om det er forhold som endrer seg over tid, f eks at barna i familiene etter hvert har vært så lenge i Norge at de har mer tilknytning til Norge enn til hjemlandet.

– Vi forsøker å gjøre så realistiske vurderinger som mulig, og går bare videre med mellom 20 og 30 prosent av de mellom 1000 og 1350 sakene vi gjennomgår årlig.

Polarisering

Austenå er nøktern og rolig, kledd i sort fra topp til tå, men med et påfallende fargesprakende kjede rundt halsen. Det er laget av afrikanske perler i nyanser av gult og rødt og med to etiopiske kors i sølv. NOAS-sjefen forteller at det er designet av en norsk smykkekunstner av afrikanske materialer, og hun har betalt nærmere tusen kroner for det på smykkeaksjonen som NOAS nylig arrangerte som en markering mot regjeringens innstrammingsforslag som særlig vil ramme barn og unge flyktninger.

– Donerte du et smykke selv?

– Nei.

– Fikk dere inn en mye penger på auksjonen?

– Nei. Men det var ikke poenget. Hensikten var å skape oppmerksomhet om forslagene til innstramming fra den norske regjeringen. Flere av disse er verre enn noen dansk smykkelov. Særlig at det innføres strengere kriterier for familiegjenforening. Det har kommer mange syriske fedre til Norge som har etterlatt familien sin. De vil ikke se dem igjen før det har gått minst fem-seks år, dersom denne lovendringen blir vedtatt. Vi er også bekymret for forslaget om at barn og ungdom under atten år bare skal få midlertidig opphold. Det betyr at de kan vokse opp med stor usikkerhet og redsel for å bli deportert.

Hun snakker fort og flytende nå, tydeligvis mer oppglødd når hun kan snakke om organisasjonens mål og mening enn om økonomi og stabens størrelse. Hun synes regjeringen taler med to tunger: Solbergs og Listhaugs.

– Det har skjedd en sterk polarisering i debatten, ikke minst i språkbruken fra innvandrings- og integreringsministeren. Fra regjeringen som helhet opplever vi en dobbelkommunikasjon, hvor man snakker om å føre en stram politikk slik at det ikke skal komme så mange til Europa og Norge. Mens det som avgjør hvor mange som kommer hit, er hva som skjer der flyktningene kommer fra, og hva som skjer med grensekontroller oppover i Europa. Og dette er folk i regjeringen svært klar over.

Ingen gullstol

Listhaugs etter hvert beryktede uttalelse om at flyktninger ikke skal bære inn på gullstol, har hun som ventet svært liten sans for.

– Det er regjeringen som velger å la tusenvis av asylsøkere bli sittende i passivitet i mottak i over ett år. Mens den danske regjeringen inngår trepartsavtale med danske arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner for raskest mulig å få kartlagt kompetanse og få folk i utdanning eller arbeid, og finnene har ambisjon om innen august å få behandlet søknadene til de 32.000 som kom til Finland i fjor, konsentrerer den norske regjeringen seg om å fremme innstrammingsforslag som vil hemme integrering og gjøre Norge til ett av de strengeste landene i Europa.

Norge har valgt en særnorsk lovbestemmelse hvor ikke engang de som har kvalifikasjoner og kan dokumentere identiteten sin, får midlertidig arbeidstillatelse før etter at de har gjennomført asylintervjuet.

Nå er det dessuten kjent at integreringsmeldingen ikke kommer før til sommeren og tiltakene dermed ikke blir vedtatt før til høsten. Da har mange asylsøkere med beskyttelsesbehov allerede ventet i passivitet i ett år.

– Synes du det annerledes å forholde seg til denne blå-blå regjeringen enn den forrige? Hvordan er det å møte Listhaug personlig?

– Jeg har aldri møtt henne. Det er ganske vanlig dessverre. Verken Faremo eller Anundsen var særlig tilgjengelige som statsråder med ansvar for asylpolitikken. Storberget var et unntak. Stort sett forholder jeg meg til statssekretærene, sier hun.

Aurora i blokk Z

– Har du blitt personlig truet av innvandringsmotstandere?

– Ja. Men det er ikke noe jeg ønsker å rette søkelyset mot. Når det blir for grovt, melder jeg fra til politiet. Jeg leser konsekvent ikke haler på artikler hvor jeg blir intervjuet eller innlegg jeg har skrevet, der kommer det mye gørr. Jeg deltar ofte i debatter og respekterer at folk har et annet syn enn meg. Men folk som kommer med ren hets og har og konspirasjonsteorier ønsker jeg ikke å bruke tid på, sier Austenå.

Det er lett å bli slått av hvor erkenorsk hun virker i sin spesielle kombinasjon av nøkternhet og idealisme. Ikke bare isbader hun om vinteren, viser det seg, men barna hennes har fornavn rett ut fra norsk skog og fjellheim – Åsmund, Aslak og Taran. Hunden hun hadde som barn var av den norskeste av alle raser, norsk elghund. Dessuten har hun hytte i Valdres, hvor hun gjerne går på ski.

Austenå er navnet på farens slektsgård i Aust-Agder. Begge foreldrene vokste opp på gård. Selv vokste hun opp på Lambertseter, «som Aurora i blokk Z», som hun sier selv. Det var den gang Lambertseter var et helt nytt boligfelt. Parallellene til Anne Cath. Vestlys unge heltinne stopper ikke der – det var nemlig mor som kjørte av gårde hver morgen i den lille folkevognsboblen for å gå på jobb, mens far studerte og var i noen perioder innlagt på sykehus. Det særpregede fornavnet har hun imidlertid fått fra en annen norsk forfatter, som også var opptatt av arbeiderklassen og sosial rettferdighet - Johan Falkberget. Hun forteller at moren hennes leste om den tøffe fattigjenta fra Røros da hun gikk gravid med Ann-Magrit.

– Identifiserer du deg med Falkbergets modige An-Magritt?

– Hun er nok tøffere enn meg, men trofastheten og inderligheten hennes er sterke egenskaper.

I stormens øye

– Du begynte som journalist, men endte i lederstillinger i ulike bransjer, i Røde Kors og Norsk Journalistlag. Hva har du lært i tidligere lederjobber som har kommet til nytte i dagens spente situasjon?

– Jeg husker en arbeidsmiljøundersøkelse blant journalister som konkluderte med at er du journalist, kan du bli nesten hva som helst bare du kommer deg ut av yrket i tide… Som journalist lærer du deg å sette deg inn i nye problemstillinger raskt og kjenner det politiske systemet. Selv var jeg jo politisk reporter i Dagbladet. Det er også en stor fordel å kunne uttrykke seg skriftlig.

– Hvordan jobber du? Er du strukturert, tar du alt på strak arm, rykker du ut selv om det er helg eller kveld?

– Det blir mye jobbing når det skjer mye. Sånn er det i en relativt liten organisasjon. Vi står jo midt i det politiske sentrum i Norge akkurat nå, uten den roen som visstnok skal herske midt i stormens øye.

Skikkelighet

– Når jeg ser på din karriere, tenker jeg at «hun er en som MÅ jobbe med noe som engasjerer henne på det personlige planet og taler til hennes personlige verdier». Har jeg rett?

– Mmm, jo. Jobben betyr mye. Jeg må oppleve det jeg jobber med som meningsfullt. Ellers mistrives jeg intens. Jeg jobber vel 10 timer i døgnet. Noen uker blir det minst 60 timer. Men jeg har fantastiske medarbeidere, selvgående og dyktige, som er genuint opptatt av det vi gjør. Det skal være en skikkelighet i det norske systemet og rettssikkerhet for asylsøkerne.

– Hvilke er de personlige verdiene dine?

Litt overraskende svarer hun med å bruke et amerikansk uttrykk, «level playing field» som betyr at fotballbanen man spiller på ikke er full av humper eller hull eller skråner i den ene eller den andre retningen, hvilket vil gi et av lagene en fordel. Hun har vært utvekslingsstudent i USA.

– Det må være level playing field. Forholdene bør ligge til rette for at forskjellene blir minst mulig.

– Er kamp mot urettferdighet en kjerneverdi?

– Ja, og skikkelighet. Man skal møte andre med skikkelighet, og man skal gjøre jobben sin skikkelig.

– De aller første ledervervene dine fikk du i ungdomsarbeid i Ås menighet, har jeg hørt. Men har siden sagt at du ikke er en veldig flittig kirkegjenger. Hvilken betydning har den kristne religionen og tradisjonen for ditt engasjement?

– Den har i hvert fall betydning for hvilke verdier jeg setter høyest. En av dem som fikk meg først engasjert i internasjonal solidaritet, var Torgeir Havgard, en prest som var sterkt engasjert i økumenisk arbeid i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Han viet meg og mannen min i 1983. Det var også han som først fikk meg engasjert i internasjonalt solidaritetsarbeid.

«Godhetstyranniet»

– Jeg ble født i samme år som Ingrid Bjerkås, den første kvinnelige presten i den norske kirken, ble ordinert, i 1961. Det har utfordret meg at kirken i utgangspunktet ble skapt av menn. Den moralske kodeksen ble skapt av menn, og en del av den går ut på å kontrollere kvinner og deres seksualitet. For meg er det viktig å løfte frem det enkelte menneske, uansett kjønn og etnisitet og sosial status. Jeg gikk på ungdomsskolen da kampen for selvbestemt abort var på det sterkeste. Jeg har hele tiden hatt et dobbelt forhold til de verdiene jeg opplever at deler av kirken står for. Men jeg opplever absolutt ikke kirken som noe godhetstyranni.

– Hva synes du om dette uttrykket?

-Jeg synes det er skuffende å ha en statsråd som ser det som et problem at landet har prester og biskoper som ønsker å legge nestekjærlighet som norm for hvordan vi skal møte personer som kommer hit på flukt fra krig og konflikt.

– Er det en grense for hvor mange asylsøkere Norge bør ta i mot?

-Det er hele veien et spørsmål om hvordan den internasjonale situasjonen er, kombinert med de politiske beslutningene som tas i Norge og Europa. Jeg kan ikke stille med noe absolutt tall. Vi tok imot mer enn 20.000 flyktninger fra krigene i Bosnia og i Kosovo på nittitallet, og i 2008 og 2009 kom det mange enslige unge afghanere. Det gikk fint med dem. En rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at nitti prosent av disse var i jobb eller utdanning i 2014.

– Hva frykter du mest når det gjelder asylssøkere og flyktningers rettssikkerhet og behandling i tiden fremover?

– Hvis regjeringens innstramningsforslag som hindrer familiegjenforening og setter unge flyktninger i en isolert situasjon, blir vedtatt, vil unge asylsøkere lett føle seg avvist av samfunnet. Det kan bli farlig.